13 og spretten

Da har det skjedd i år igjen: Hebbe har gått hen og fylt år*, hele 13 år denne gan­gen. Og nå hadde det vel vært ganske nor­malt at jeg skrev noe her om at han er litt preget av alderen naturlig nok, og litt sti­vere til bens, men ellers ved godt mot — og så videre.

Men nei­da — Hebbe har fak­tisk blitt sprekere og raskere til bens siden i fjor! Og hvor­dan det kan ha skjedd skal jeg dele med dere, men først må jeg fortelle det kan­skje aller gøyeste som Hebbe har opplevd i år: Han har nem­lig fått seg sine egne besteven­ner på to ben!

Hebbe har alltid vært så glad i folk og hilst på så mange men­nesker, at vi har pleid å tulle med å si at han har sitt eget sosiale liv. For et par år tilbake ble dette plut­selig mer virke­lig enn vi hadde trodd:

Vi var ute og van­dret på bryg­ga rett ved oss en dag alle tre, da en godt vok­sen her­re­mann kom­mer gående og sier til Hebbe “Hei Hebbe!”, smil­er og strekker ut hån­den mot ham. Jeg hadde aldri sett han før, men tenk­te at dette måtte være en kar som kjæresten min og Hebbe hadde møtt en gang uten at jeg hadde vært med. Da man­nen var gått spurte jeg min kjære, “Hvem var han man­nen?”, hvor­på han svarte “Jeg aner ikke.” Så det er ikke bare tull, Hebbe HAR fak­tisk sitt helt eget sosiale liv, som vi ikke vet om! Haha!

Men i år tok han det til nye høy­der, ved å få seg sine egne to besteven­nin­ner som har kom­met og ringt på døren, og tatt ham med seg for noen timer eller for en dag. Han har sjelden pleid å gå bort til barn på egen hånd. Ikke for­di han har noe imot de, for han kan stå lenge og tålmodig og bli klap­pet (les: dun­ket) på ryggen av små barne­hen­der. Men han har nok skjønt at vok­sne er flink­est til å klappe og kose, så han har oftest pleid å gå bort til mor eller far i de fam­i­liene han har hilst på. Inntil han traff disse to eng­lene her: 

gfhjøl­skgfk­fgh­løæfd

Jeg vet ikke hvem av de som er mest glade for å se hveran­dre, men gle­den er i alle fall veldig gjen­sidig! Omsor­gen fra hans to besteven­nin­ner er større enn mange vok­sne har evne til. Et litt bekym­ret mat­morhjerte (som tidligere har opplevd en smårolling dra Hebbe i halen mens mor bare så på for­di hun hadde en regel om å ikke si nei til bar­net sitt…) klarte omsider å slappe av da han kom hjem over­lykke­lig etter samvær med vennene sine, og da han neste gang de ringte på spurtet ut med en gang for å komme de i møte, med et ekstra byks ned de tre trap­petrinnene, bare sånn for å vise seg litt, hehe.

Er ikke disse tre det søteste trek­løveret du noen­gang har sett? <3

Og grun­nen til at Hebbe har blitt sprekere? Vi trodde vi skulle være snille eiere og beg­ynne å sende ham til en massør en gang i måne­den. Prob­lemet var at “massøren” vi fant viste seg å være en dyk­tig fys­ioter­apeut og masse annet i til­legg til å være hun­de­massør. Så hun sa at Hebbe har blokkeringer her og her, og her må han trenes opp slik og slik, og dere må beg­ynne å massere ham hjemme, og så viste hun oss hvor­dan man gjør det. Alt sagt med et stort smil og ver­dens beste ener­gi, og aldri en streng pekefin­ger. Så vi har massert og trent — den kat­teak­tige pud­del­b­landin­gen vår av en hund har til og med beg­y­nt å dra kjet­ting! Haha! Og best av alt: han elsker det. Resul­tatet har blitt en mykere, sprekere, sterkere og raskere hund med mer livs­glede.

Det er jo litt mor­somt, at mye av infor­masjo­nen jeg del­er her på bloggen han­dler om at alt ikke nød­vendigvis behøver å “bare være sånn” når det gjelder helse eller i livet generelt, for­di man blir eldre eller for­di ting alltid har vært sånn — men at det fak­tisk går an å gjøre noe med det utrolig­ste. Og dette gjelder tydeligvis hun­der også — er ikke det fint?

Hund i solnedgang over­skyet vær. Hebbe blir aldri lei vin­teren, og snø er hans favoritt­ting i hele ver­den (kan­skje utenom sine besteven­nin­ner). Han kan sitte ute i evigheter, til snøen har lagt seg på pelsen som om han er en stat­ue (!), og stor­trives utrolig nok.

_______________________________

* Han har ikke byt­tet fød­sels­dag fra ifjor alt­så, han har fort­satt burs­dag på samme dag som Jesus — det er bare mat­mor som ikke har hatt tid til å skrive om det før nå.



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *