Om meg

leila

Det kan ofte være litt begrenset hvor mye inntrykk man kan få av et men­neske gjen­nom en liste over utdan­nelse, eller noen ord på en nett­side, men jeg skal gjøre et forsøk her.

Jeg kan starte med å intro­dusere meg selv: Jeg het­er Leila Karstensen, og job­ber som livsveiled­er og regresjon­ster­apeut, i til­legg til å skrive denne bloggen.

I dette livet har jeg høstet ulike erfaringer i en salig bland­ing:

I til­legg til et par år med uten­land­sop­phold (Frankrike og Eng­land), har jeg en uni­ver­sitet­sut­dan­nelse som innehold­er psykolo­gi, statsviten­skap, utviklingsstudi­er og inter­nasjonale relasjon­er.

Hos meg måtte det syk­dom til for at jeg skulle stoppe opp og beg­ynne å lytte til meg selv.

Våren 2005 hadde jeg et halvt år igjen av min to-årige mas­ter­grad i Statsviten­skap på Uni­ver­sitetet i Oslo, da jeg ble syk.

Jeg sto på terske­len til selve vok­sen­livet, og hadde bare en liten bit igjen etter mange års studi­er før den virke­lige moroa kunne beg­ynne, med jobb, barn og reis­ing.

Ist­edet ble jeg syk.

Det pas­set meg dårlig, og jeg syntes livet var veldig uret­tfer­dig.

Etter­hvert fant jeg ut at det var var kvikksølv­forgift­ing, fra amal­gam­fyllin­gene mine, som var årsak­en til at jeg ble syk. Det skulle ta meg mange år og mange erfaringer før jeg ble frisk igjen. For å lese hele min his­to­rie, ta en titt her.

Innen den tid hadde jeg lært en del om hvor­for vi men­nesker blir syke, og hva som skal til for å bli frisk igjen.

Det å “finne seg sjæl” etter å ha opplevd syk­dom eller noen annet alvorlig har etter­hvert blitt en klisjé: “Var dop­mis­bruk­er, fant Jesus!” eller “Vant over kreften, fant menin­gen med livet”.

Og det er en mor­som klisjé — som eksis­ter­er for­di den er sann.

For ofte er jo net­topp slik, at det må tragiske eller tunge hen­delser til, for at vi skal tørre å virke­lig lytte innover i oss selv, og tørre å spørre:

Hvem er jeg? Hva er menin­gen med mitt liv? Hva er det jeg ønsker å gjøre mens jeg er her?

Den pros­essen kan starte med å tørre å være nys­g­jer­rig på egne symp­tomer og plager. Ist­e­den­for bare å ville “bli kvitt de”, ist­e­den spørre: Hva er det som gjør at min kropp rea­ger­er slik som dette?

Syk­dom kan være en super veivis­er i det å lære å kjenne etter innover i seg selv, det kan jeg skrive under på…

Syk­dom­men min ble en gave i form av at den ga meg en mulighet (les: tvang meg) til å virke­lig se hvem jeg var, se hvor­for jeg hadde blitt syk, se hvilke tal­en­ter og egen­skaper jeg had­dde, og hva jeg ville gjøre i mitt liv.

Etter syk­dom­men var jeg et helt annet men­neske.

Noe av det som var mest annerledes etter­på, var at jeg hadde fun­net ut at det fantes mye mer mel­lom him­mel og jord enn jeg hadde trodd før. (Snart mid­de­lal­drende dame realis­er­er seg selv, blir alter­na­tiv og tror på heal­ing og engler? Nok en klisjé!).

Jeg fant ikke akku­rat Jesus.

Men jeg fant ut at vi men­nesker består av så mye mer enn jeg før hadde visst — at vi består av flere lag av bevis­s­thet og ener­gi, og at det å forholde seg til dem, har direk­te påvirk­ing på syk­dom og helse — og ikke bare er noe vi dri­ver med når vi mediter­er eller når vi sit­ter i kirken.

Selv hadde jeg sver­get på å aldri bli en sånn irriterende per­son som sit­ter i etter­tid og er takknem­lig for syk­dom og fæle ting, etter at det har hendt — men jeg ble nok det likev­el…

For selv om det å tørre og kjenne etter under­veis i min syk­dom ikke alltid var så behagelig eller mor­somt, så lærte jeg i pros­essen så mange metoder, tips, teknikker og innsik­ter om hvor mye let­tere alt kan være, hvor mye let­tere det kan være å leve, og hvor mye, mye mor­som­mere det egentlig kan være å leve!

Så er også noe av min hov­ed­målset­ning med denne nettsi­den, og med min prak­sis som veiled­er og ter­apeut, at det kan nå ut til noen andre men­nesker, slik at mange slip­per å oppleve de tunge og tragiske hen­delsene, før de tør å være våkne i sitt eget liv.

For sannheten er at det ikke behøver å være så tungvint alltid, at man ikke må gå alle omveiene.

Man kan beg­ynne å leve nå.

Og man må fak­tisk ikke bli syk eller oppleve noe trau­ma­tisk, for å finne seg selv.

Men det krev­er ofte en liten omstill­ing i tankemøn­stre og hold­ninger fra det vi alle ble lært opp til da vi vok­ste opp, en endring i synet på hva det vil si å være et godt men­neske, og en omstill­ing fra det du har blitt lært opp til å tro, om hvor­dan man skaper et godt liv.

Du trenger ikke å bli alter­na­tiv eller tro på engler for å klare det, ei heller trenger du å finne Jesus.

Det krev­er gjerne at vi våger å se på det vanske­lige og ube­hagelige — at vi tør å se også våre skyg­gesider i hvitøyet (ist­e­den­for å bare dekke over plag­somme følelser, eller fysiske symp­tomer som kom så ubeleilig akku­rat nå).

Det beg­yn­ner alltid med en liten nysgjerrighet…hvorfor føler jeg dette nå?

Det finnes et utall ulike metoder for å få kon­takt med dypere lag av seg selv — i min prak­sis tilbyr jeg  to.

Du kan få kon­takt med flere lag av deg selv gjen­nom å kjenne etter og søke selv, og du kan velge å få hjelp av veiledere eller ter­apeuter som meg, under del­er av pros­essen.

En av de tin­gene min søken mot å bli frisk førte til, var at jeg fikk kon­takt med noen åndelige mestere som veiledet og hjalp meg med både å bli frisk, og med min egen utvikling på alle områder.

De guidet meg etter­hvert til å jobbe med og veilede andre men­nesker, og slik startet min vei som livsveiled­er. De lærte meg masse over en årrekke, om kropp, sjel, helse og syk­dom — og om hva detvil si å være men­neske, hva det vil si å være sjel — og aller vik­tigst, sam­spillet mel­lom disse to.

Denne lærin­gen er basisen for mye av det jeg del­er på denne nettsi­den.


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *