Vi gjorde flere regresjoner.
(Om du vil lese første del av historien om hvordan jeg selv oppdaget regresjonsterapi ved å prøve på kjæresten min hjemme, les her).
Neste gang vi forsøkte, gjentok jeg prosedyren med avslapning fra første gang.
Deretter brukte jeg en metode som jeg hadde lest at den gode doktoren Weiss gjorde på sine regresjonsklienter.
Først spurte jeg om det var noe sted på kroppen hvor kjæresten min kjente noen spenninger eller ubehag.
Han kjente et veldig press i brystet.
Ikke så overraskende, også den første gangen vi hadde gjort en regresjon hadde han tatt seg til brystet underveis i de mest dramtiske hendelsene.
I tillegg hadde min ellers svært så friske kjæreste astma, apropos brystet.
Astmaen hadde blitt holdt i sjakk av at han drev med omfattende trening under hele oppveksten.
Men den var alvorlig nok, fikk han senere lære. Da han som 18-åring var i en svært lovende start på en idrettskarriere, hadde han sluttet med medisiner fordi han følte seg så bra at han at ikke så behov for dem lenger. 
Astmaen slo dermed ut i full blomst, han ble veldig dårlig, og det tilbakeslaget satte ham så mye tilbake tidsmessig at han måtte si adjø til hele idretten på det nivået han hadde vært.
Etter å ha avdekket at spenningene lå i brystet, sa jeg de samme magiske ordene som hadde brakt den intetanende ateisten og psykiateren Weiss inn i regresjonenes sfære, da han hadde sagt de til sin pasient Catherine noen år før:
“Gå tilbake til den første gangen årsaken til dine symptomer oppsto”.
Kjæresten min begynte å hive etter pusten. Det hørtes ut som om han ikke fikk puste, han hev mer og mer etter pusten, og vred seg der han lå. Jeg ble litt redd, og lurte på om vi skulle vi avslutte nå…?
Jeg spurte hva som skjedde med ham.
“Jeg er på en fabrikk, sånn industrifabrikk…tror det er 1930-tallet…. Jeg jobber her.”
