Vi gjorde flere regresjon­er.

(Om du vil lese første del av his­to­rien om hvor­dan jeg selv oppdaget regresjon­ster­api ved å prøve på kjæresten min hjemme, les her).

Neste gang vi forsøk­te, gjen­tok jeg prosedyren med avs­lap­n­ing fra første gang.

Deretter bruk­te jeg en metode som jeg hadde lest at den gode dok­toren Weiss gjorde på sine regresjon­sklien­ter.

Først spurte jeg om det var noe sted på krop­pen hvor kjæresten min kjente noen spen­ninger eller ube­hag.

Han kjente et veldig press i brys­tet.

Ikke så over­rask­ende, også den første gan­gen vi hadde gjort en regresjon hadde han tatt seg til brys­tet under­veis i de mest dramtiske hen­delsene.

I til­legg hadde min ellers svært så friske kjæreste ast­ma, apro­pos brys­tet.

Ast­maen hadde blitt holdt i sjakk av at han drev med omfat­tende tren­ing under hele oppvek­sten.

Men den var alvorlig nok, fikk han senere lære. Da han som 18-åring var i en svært lovende start på en idrettskar­riere, hadde han slut­tet med medisin­er for­di han følte seg så bra at han at ikke så behov for dem lenger. 

Ast­maen slo dermed ut i full blomst, han ble veldig dårlig, og det tilbakeslaget sat­te ham så mye tilbake tidsmes­sig at han måtte si adjø til hele idret­ten på det nivået han hadde vært.

Etter å ha avdekket at spen­nin­gene lå i brys­tet, sa jeg de samme magiske ordene som hadde brakt den inte­ta­nende ateis­ten og psyki­ateren Weiss inn i regresjonenes sfære, da han hadde sagt de til sin pasient Cather­ine noen år før:

“Gå tilbake til den første gan­gen årsak­en til dine symp­tomer opp­sto”.

Kjæresten min beg­y­nte å hive etter pusten. Det hørtes ut som om han ikke fikk puste, han hev mer og mer etter pusten, og vred seg der han lå. Jeg ble litt redd, og lurte på om vi skulle vi avs­lutte nå…?

Jeg spurte hva som skjed­de med ham.

“Jeg er på en fab­rikk, sånn industrifabrikk…tror det er 1930-tal­let.… Jeg job­ber her.” 

[Read more…]