13 og spretten
Da har det skjedd i år igjen: Hebbe har gått hen og fylt år*, hele 13 år denne gangen. Og nå hadde det vel vært ganske normalt at jeg skrev noe her om at han er litt preget av alderen naturlig nok, og litt stivere til bens, men ellers ved godt mot – og så videre.
Men neida – Hebbe har faktisk blitt sprekere og raskere til bens siden i fjor! Og hvordan det kan ha skjedd skal jeg dele med dere, men først må jeg fortelle det kanskje aller gøyeste som Hebbe har opplevd i år: Han har nemlig fått seg sine egne bestevenner på to ben!
Hebbe har alltid vært så glad i folk og hilst på så mange mennesker, at vi har pleid å tulle med å si at han har sitt eget sosiale liv. For et par år tilbake ble dette plutselig mer virkelig enn vi hadde trodd:
Vi var ute og vandret på brygga rett ved oss en dag alle tre, da en godt voksen herremann kommer gående og sier til Hebbe «Hei Hebbe!», smiler og strekker ut hånden mot ham. Jeg hadde aldri sett han før, men tenkte at dette måtte være en kar som kjæresten min og Hebbe hadde møtt en gang uten at jeg hadde vært med. Da mannen var gått spurte jeg min kjære, «Hvem var han mannen?», hvorpå han svarte «Jeg aner ikke.» Så det er ikke bare tull, Hebbe HAR faktisk sitt helt eget sosiale liv, som vi ikke vet om! Haha!
Men i år tok han det til nye høyder, ved å få seg sine egne to bestevenninner som har kommet og ringt på døren, og tatt ham med seg for noen timer eller for en dag. Han har sjelden pleid å gå bort til barn på egen hånd. Ikke fordi han har noe imot de, for han kan stå lenge og tålmodig og bli klappet (les: dunket) på ryggen av små barnehender. Men han har nok skjønt at voksne er flinkest til å klappe og kose, så han har oftest pleid å gå bort til mor eller far i de familiene han har hilst på. Inntil han traff disse to englene her:
gfhjølskgfkfghlø
Jeg vet ikke hvem av de som er mest glade for å se hverandre, men gleden er i alle fall veldig gjensidig! Omsorgen fra hans to bestevenninner er større enn mange voksne har evne til. Et litt bekymret matmorhjerte (som tidligere har opplevd en smårolling dra Hebbe i halen mens mor bare så på fordi hun hadde en regel om å ikke si nei til barnet sitt…) klarte omsider å slappe av da han kom hjem overlykkelig etter samvær med vennene sine, og da han neste gang de ringte på spurtet ut med en gang for å komme de i møte, med et ekstra byks ned de tre trappetrinnene, bare sånn for å vise seg litt, hehe.
Er ikke disse tre det søteste trekløveret du noengang har sett? <3
Og grunnen til at Hebbe har blitt sprekere? Vi trodde vi skulle være snille eiere og begynne å sende ham til en massør en gang i måneden. Problemet var at «massøren» vi fant viste seg å være en dyktig fysioterapeut og masse annet i tillegg til å være hundemassør. Så hun sa at Hebbe har blokkeringer her og her, og her må han trenes opp slik og slik, og dere må begynne å massere ham hjemme, og så viste hun oss hvordan man gjør det. Alt sagt med et stort smil og verdens beste energi, og aldri en streng pekefinger. Så vi har massert og trent – den katteaktige puddelblandingen vår av en hund har til og med begynt å dra kjetting! Haha! Og best av alt: han elsker det. Resultatet har blitt en mykere, sprekere, sterkere og raskere hund med mer livsglede.
Det er jo litt morsomt, at mye av informasjonen jeg deler her på bloggen handler om at alt ikke nødvendigvis behøver å «bare være sånn» når det gjelder helse eller i livet generelt, fordi man blir eldre eller fordi ting alltid har vært sånn – men at det faktisk går an å gjøre noe med det utroligste. Og dette gjelder tydeligvis hunder også – er ikke det fint?
Hund i solnedgang overskyet vær. Hebbe blir aldri lei vinteren, og snø er hans favorittting i hele verden (kanskje utenom sine bestevenninner). Han kan sitte ute i evigheter, til snøen har lagt seg på pelsen som om han er en statue (!), og stortrives utrolig nok.
_______________________________
* Han har ikke byttet fødselsdag fra ifjor altså, han har fortsatt bursdag på samme dag som Jesus – det er bare matmor som ikke har hatt tid til å skrive om det før nå.
