12 år og like blid
Hipp hurra for den kuleste karen jeg vet!
Bursdag på samme dag som Jesus (dagen Jesus egentlig ble født, ifølge noen historikere), og det passer godt på denne fyren.
Å ha en så snill og morsom hund som Hebbe er litt som å ha bursdag selv hver eneste dag.
Som Stenbukker flest er han veldig pliktoppfyllende, og det kan bli litt vel mye pliktfølelse i blant, så vi må minne ham på å være bare hund og barnslig og bøllete også.
Her porsjoneres energien ut i passe doser, og ingenting gjøres overilt. Men når han synes at det passer å være morsom, da er det få som kan få meg til å le like mye som ham!
Og denne supre sansen for humor er også noe han også deler med Stenbukker flest, et tegn som det kommer mer om her snart.
Jeg må nesten fortelle en historie om Hebbe i anledning dagen:
Langs den stien hvor vi går tur daglig ligger det en liten bratt bakke, med et stup nedenfor som går rett ned mot sjøen. Om vinteren kan det bli veldig glatt her, og vanskelig å passere.
Men fordi det er så mange fordeler med å går her (stille, vakkert og frisk luft) fremfor bilveien over, så prøver vi alltid.
Et år mens jeg fortsatt var syk prøvde vi oss på denne stien en vinterdag. Det hører med til historien at jeg er som en 90 år gammel dame på glatt føre, pysete og med dårlig balanse, og var enda verre på denne tiden.
Da Hebbe skjønte at jeg ikke kom etter han ned den bratte bakken, så løp han opp til meg på toppen og sto og kikket på meg med store, spørrende øyne.
Da slo det meg at jeg kanskje kunne prøve å støtte meg til ham ned bakken, slik at vi begge kom oss trygt ned.
Så jeg tok forsiktig tak i halsbåndet, og tok et par steg frem.
Først løp han avgårde, kanskje i gledesrus over at matmor endelig beveget på seg, men da ropte jeg «vent» og «nei», og han stoppet.
Så tok jeg et par steg til, demonstrativt sakte, og sa «vent». Fra da av gikk han stivt og andektig ned bakken som en prest, tydelig preget av oppgavens alvor.
Vel nede var jeg lettet over å ikke ha falt ned stupet, og glad og rørt over den fine, snille voffen min som hadde hjulpet meg trygt ned bakken. Jeg sa takk, klappet ham og jublet av glede, og så ga jeg ham applaus (som er en av Hebbes favorittting, lol!). Han spurtet rundt og tok et par gledeshopp og saltoer i gledesrus sammen med meg.
Vi gjentok dette et par ganger til den vinteren når det var på det glatteste.
Mange måneder gikk, og jeg hadde glemt det hele.
Da vi gikk på vår daglige turvei en sen høstdag gikk jeg og pratet i mobiltelefonen og var helt i min egen verden. Hebbe var foran og bak og klatrende oppi berget og …overalt – som vanlig.
Da jeg kom rundt neste sving åpenbarte den bratte bakkken seg.
Gjett hvem som sto der bom stille , med hodet vridd bakover mot meg, og med store spørrende øyne?
Det hadde såvidt falt litt snø, og Hebbe husket tydeligvis at jeg hadde vært så hjelpeløs på vinterføret her året før.
Det hadde gått nesten et år, og ikke bare tilbød han hjelp på egen initiativ, men han husket også på det helt av seg selv, så lenge etterpå!
Der har du Hebbe.
Og de sier at dyr bare tenker og handler ut i fra instinkter…
Dyr består av mer enn instinkter – noe vi gjerne oppdager når vi utvikler oss åndelig og innser at vi består av noe mer selv, og oppdager vår egen udødelighet. Da forandres vårt forhold til verden rundt oss, og til oss selv, ganske drastisk.
Ingenting kan trøste som å få kos av en venn i pels. Dyr er langt smartere enn de fleste mennesker tror. De kan kanskje ikke finne opp datamaskiner. Men de har en emosjonell intelligens som gjerne overgår de fleste mennesker.
Som en liten jente sa det, da hun ble spurt om hvorfor hunder lever kortere enn mennesker:
«Mennesker blir født så de kan lære hvordan de kan leve et bra liv – som å være glad i alle hele tiden og være snille, ikke sant?
Vel, hunder vet allerede hvordan man gjør det, så behøver ikke å bli her like lenge som oss».
