Å være sensitiv er det nye kule

Det er bra å være sen­si­tiv. Om vi tillater oss å være sen­si­tive, så blir alt i livet bedre.

Men ofte er vi så red­de for å være det. Vi tar på oss masker som skjuler det vi egentlig føler, i frykt for at andre skal synes at vi er svake. For å ikke miste kon­trollen så skyver vi følelsene våre unna, eller døyver de med god­teri, nikotin, kaffe eller andre midler som num­mer følelsene. Kan­skje blir vi også util­pass når andre føler mye, for­di det kan vekke ting i oss selv som vi ikke var klare for å kjenne på? I situ­asjon­er hvor det virke­lig gjelder så tror vi at det er lurt å ikke kjenne så veldig etter, men skjer­p­er oss og bret­ter opp ermene — for hvor­dan skulle vi ellers få noe gjort?

Hvor­for er ofte vår første impuls å stenge av fra å ta inn noe fra oss selv eller andre? For­di det for lenge siden ble plantet i oss en ide om at det å være sen­si­tiv = å være svak. Ube­visst så forbinder vi det å tillate seg å kjenne etter med å miste styrke. Å stenge av blir dermed nød­vendig for å over­leve.

Men dette er en illusjon. Ekte styrke kom­mer innen­fra. Og for å få til­gang til den, så må vi være i kon­takt med vår sen­si­tive side. Fryk­ten for å bli for for myk er bygget på en gam­mel ide av hva styrke er: At styrke er noe vi lik­som må tvinge frem, ved å skjerpe oss, og brette opp ermene. 

Fak­tisk er det slik at når det gjelder som mest, er det aller vik­tigst å være i kon­takt med følelsene. Vi er i essens følelsesvesen­er. Og følelsene har infor­masjon til deg, som det er menin­gen at du skal få med deg. Tør vi å kjenne på de, og la de utfolde seg, så kan de også for­løs­es raskere. 

 

Sen­si­tivitet for å over­leve

La oss bruke som eksem­pel en situ­asjon hvor det virke­lig gjelder: En kriger som er ute og forsvar­er fam­i­lien og flokken sin. I kamp eller andre fare­si­tu­asjon­er er det vik­tigere enn noen gang å kunne rea­gere hur­tig. Man rekker ikke alltid å tenke så lenge før man må han­dle. For å kunne ta gode valg i en fare­si­tu­asjon så er det der­for vik­tig at man ikke har for mye ufor­løste følelser som lig­ger og ulmer og tyn­ger ned hele sys­temet. Slike «klumper» krev­er nem­lig mye ener­gi av hele ener­gisys­temet vårt, og av følelsene og tankene våre, selv når de er ube­vis­ste. 

Når sys­temet vårt bruk­er så mye ener­gi på å håndtere ube­visst gruff, så er det vanske­ligere å skille mel­lom hva som er gam­melt gruff og hva som er rel­e­vant infor­masjon i øye­b­likket, og i til­legg har man min­dre ener­gi igjen men­talt og følelsesmes­sig. Det gjør oss der­for dårligere i stand til å ta gode avgjørelser raskt. Når vi skal ta raske avgjørelser bruk­er vi mer av våre instink­ter og av under­be­vis­s­theten vår, der­for er det vik­tig å være så ren i energien som mulig. En kriger som tør å grine og som er i kon­takt med følelsene sine er sterkere og mer han­dlekraftig, og han gjør at vi alle er tryg­gere.

Krigeren Uhtred  (fra TV-serien “The Last King­dom”).

 

Som mod­erne men­nesker er vi heldigvis ikke i fare­si­tu­asjon­er så ofte som våre forfe­dre. Til gjeng­jeld er vi i sivilis­erte sam­funn avhengig av et godt hode og et rasjonelt intellekt for å klare oss. Også som mod­erne men­nesker tror vi at det å høre på følelsene er noe som kan sette oss i fare: Tillater du deg å kjenne etter, så kan du jo bli revet med av følelsene — og dét kan gjøre deg irrasjonell, og kan­skje til og med usta­bil.

Ofte bruk­er vi også talemåter for å dis­tansere oss, som når vi sier ord som det mer kliniske «emosjonell» ist­e­den­for «føl­som», eller sier «man» når man forteller, ist­e­den­for å si «jeg».

Illusjo­nen sier at om du tillater deg å lytte til følelsene så kan du miste kon­trollen. I virke­ligheten er det slik at vi får mer kon­troll av å være mer sen­si­tive. Det er slik at alt i oss selv som vi vel­ger å ikke forholde oss til, får dermed mer makt over oss. Ved å tørre å forholde seg til sine egne følelser så får man også mer kon­troll over dem. 

Jeg så en kjendis på TV nylig. Dette var et sånt real­i­typro­gram hvor det er menin­gen at kjente men­nesker skal fortelle fra sitt liv. Han ene karen beg­y­nte å si et par ord når det var hans tur, kom men så ble han tydeligvis over­rum­plet av følelsene sine. Han prøvde der­for å svelge tårene som så ut til å presse på, og bruk­te fra da av enorme krefter på å holde tilbake disse følelsene hver eneste gang han snakket. Noe som resul­terte i under­lige gri­maser, plut­selig skif­tende tone­fall i nye og ne, og ikke minst lange pauser midt i - for å stagge følelsene. Det så både vondt og ube­hagelig ut. Jeg hadde så godt inntrykk av denne man­nen fra før, og var spent på å høre ham fortelle fra sitt liv. Ist­e­den­for his­to­ri­er for­t­alt med rik­dom og dybde slik det kan bli når det fortelles fra hjertet, så ble det en anstren­gende øvelse å se på (og sikkert å oppleve).

Tenk om noen hadde for­t­alt ham at ved å ikke kjempe så hardt men å slippe følelsene til, så ble han både mer men­neske­lig og sym­pa­tisk for oss seere, og mye sterkere?

Så kan man si at det er det en tid for alt, og at i noen situ­asjon­er pass­er det bedre å slippe til følelsene sine og kjenne etter enn andre, eller å gråte, og i andre situ­asjon­er gjelder det å han­dle. Det vik­tige er at du lar følelsene slippe til som en jevn­lig prak­sis. Man kan selv velge om man vil vise mer av seg selv i visse situ­asjon­er enn i andre, og man kan velge hvem man føler seg trygg nok til å vise hele seg selv til. Det vik­tige er at du kon­tin­uerlig job­ber med å la dine følelser slippe til. Da får du mere kon­troll.

 

Sen­si­tivitet gir fordel­er i livet rent prak­tisk

En annen ting som er vik­tig i situ­asjon­er hvor det er fare på ferde, men også i livet generelt, er å ha en god intu­isjon. Og intu­isjo­nen blir bedre jo mer vi for­løs­er følelsene våre. Det er nem­lig slik at det å ha god intu­isjon henger tett sam­men med det å være sen­si­tiv. For­di jo mer åpne og sen­si­tive vi er, jo bedre fun­ger­er antennene våre! 

Å være sen­si­tiv og mot­take­lig gjør oss bedre i stand til å ta inn infor­masjon både fra andre, oss selv, universet/Gud, veiledere, skyt­sen­gler, guider — og ikke minst fra den kollek­tive energien som vi alle er en del av.

For­di at alt alltid er i endring, så er det en uvur­derlig ressurs å ha til­gang til den sub­tile infor­masjo­nen fra den kollek­tive energien og fra andre men­nesker, for det gjør deg bedre i stand til å endre avgjørelse og han­dle annerledes i øye­b­likket om begiven­hetene plut­selig endr­er seg. Og den infor­masjo­nen får du sub­tilt gjen­nom følelsene dine, som er måten intu­isjo­nen kom­mu­nis­er­er til deg.

Jeg har et godt og aktuelt eksem­pel på hvor vik­tig intu­isjo­nen kan være: Da Koron­aepi­demien brøt ut i vin­ter så oppholdt min ven­ninne seg i utlandet. Hun hadde lenge plan­lagt fly­reise hjem til Norge rett over påske. Men hun kjente at tanken på dette ga henne uro i krop­pen, noe som er hennes stan­dard måte å få beskjed­er fra intu­isjo­nen sin på. Ist­e­den endret hun der­for avreiseda­toen til før påske, til den 2. april. Men fort­satt var ikke krop­pen helt rolig. Hun bestemte seg der­for for å fram­skyn­de avreisetid­spunk­tet nok en gang, og bestilte fly­reise hjem den 21. mars. Da først slo krop­pen seg til ro. For å gjøre his­to­rien enda bedre, så viste det seg senere at den 21. mars skulle bli den dagen hvor det aller siste fly­et gikk hjem til Norge! Og enda bedre: Mange anbe­falte henne å bestille fly­reise hjem enda tidligere enn 21. mars, for­di man fryk­tet at grensene kunne bli stengt innen det. Så hun kjente igjen etter i krop­pen — føltes 21. mars fort­satt rik­tig? Ja, alt føltes rolig og rik­tig, så hun beholdt den datoen, på tross av andres råd. Senere viste det seg også at mange av de som hadde bestilt fly­reise hjem før 21. mars endte med å komme til fly­plassen og ikke få plass på fly­et de hadde bestilt, for­di det var for fullt. Dette synes jeg er et fint eksem­pel på hvilken fan­tastisk ressurs en god intu­isjon kan være — og at det ikke bare er noe som er «kjekt å ha» når man skal kon­tak­te sine skyt­sen­gler osv. -  men at det fak­tisk er en vik­tig ressurs også når det gjelder vik­tige ting, som liv og helse.

Også forhold­et du har til andre men­nesker kan forbedres ved å tørre å være sen­si­tiv. Brené Brown¹ fant til sin over­raskelse ut da hun fors­ket på skam at men­nesker som turte å være aut­en­tiske, alt­så som turte å være sår­bare og uper­fek­te, viste seg å ha mye bedre og flere gode relasjon­er med andre men­nesker, og en større følelse av tilhørighet og kjærlighet generelt².

Er noen men­nesker mer sen­si­tive enn andre? Svaret på dette må bli både ja og nei. Å være sen­si­tiv er fak­tisk et kjen­netegn på gam­le mer erfarne sjel­er (mer om det i et senere inn­legg). Men alle er vi sen­si­tive inne i oss. Noen leg­ger bare mer innsats i å ta masker uten­på enn andre. 

Å være sen­si­tiv eller ikke er alt­så et valg vi tar (ube­visst eller bevisst). Selv om jeg har sagt på mange måter her at det gjør deg sterkere å være sen­si­tiv, så er det ikke slik at man automa­tisk blir kjem­pesterk på et blunk av å beg­ynne å kjenne etter — like lite som en utrent per­son vil bli fysisk sterk på et blunk etter kun én tren­ingsøkt. 

Det kan være krevende når du først åpn­er opp og møter følelsene dine. Da vil det sannsyn­ligvis gjøre vondt. For­di det aldri er bare pos­i­tive følelser vi går rundt med. Da er det vik­tig å holde ut og tørre å møte og kjenne på det vonde. For du blir ikke automa­tisk sterk. Styrken kom­mer når du over tid vel­ger å være sen­si­tiv.

Selv utviklet jeg mine evn­er til å lese ener­gi hos andre etter å ha for­løst blokkeringer og gam­le sår i min ven­stre (mot­tagelige) side. Selv om det ikke var så veldig gøy under­veis, så kan jeg fortelle at det føles mye bedre å leve som men­neske i mer mykhet. Husk at det innebær­er jo også å være mer i kon­takt med deg selv i dyb­den, og dermed mer av deg selv og den du egentlig er.

 

Å bruke sen­si­tivitet som noe neg­a­tivt

Så er det en måte man kan bruke sen­si­tivitet på en neg­a­tiv måte: Å bruke det som en merke­lapp på oss selv eller andre. Annon­sere at vi er «empa­ter», «høy­sen­si­tive», eller lik­nende.

Dette kom­mer fra egoet, som både elsker at vi føler oss min­dreverdi­ge — og sam­tidig  bedre og mer spe­sielle enn andre men­nesker. At å være sen­si­tiv er nærmest som en diag­nose, og noe vi må skamme oss over — men sam­tidig noe som gjør oss unike og spe­sielle slik at vi hev­er oss over andre men­nesker. Å kalle seg høy­sen­si­tiv mens man fort­satt er hard i hold­ninger, væremåte eller verdier er liten vits. Vit­sen er å være det i prak­sis: Å tørre å være i kon­takt med din svakhet og usikker­het, og dermed å kunne romme andres sår­barhet også.

Min inten­sjon med over­skriften i dette blog­ginn­legget var også av dobbelt betyd­ning. 

På den ene siden som et pek til at det er en ten­dens i vår tid til at det reg­nes som «det nye kule» å være sen­si­tiv, som enda en måte for oss men­nesker å putte merke­lap­per på hveran­dre, og sette hveran­dre i bås.

Den andre hen­sik­ten min var å bidra til å gjøre flere klar over at det å være sen­si­tiv er noe bra, og noe å hige etter. Ikke noe man trenger å skamme seg over, men noe å være stolt av. At det er noe å etter­strebe å være, ikke for å skille seg fra andre pos­i­tivt eller neg­a­tivt, men at det er et mål for alle å utvikle mer og mer sen­si­tivitet.

Om du er en som tar inn mye ener­gi fra omgivelsene og blir utmat­tet av det, så er det kan­skje liten trøst å høre at «det er så bra å være sen­si­tiv!» når man sit­ter der som et aspeløv. Det er jo en pros­ess. Men vit at ved å føle (også alt det ube­hagelige) så er du i gang. Ved å dyrke det videre og ha det som et mål, så blir du sterkere.

Som jeg var inne på, så er det den veien utviklin­gen går. Jo mer vi utvikler oss sjelelig og bevis­s­thetsmes­sig, jo mer sen­si­tive blir vi. Å ha klarere anten­ner som kan ta inn mer infor­masjon gir til­gang til å ha en høyere bevis­s­thetsmes­sig intel­li­gens.

«Han/hun er så sen­si­tiv» sier man i blant i daglig­tal­en for å beskrive per­son­er som føler mye — under­forstått av den per­so­n­en har litt prob­le­mer, og er litt usta­bil i forhold til andre. Dette stem­mer jo hvis vi kun ser på over­flat­en. Egentlig er de modi­ge hel­ter som tør å gå foran, og er mer aut­en­tiske og har høyere bevis­s­thetsmes­sig intel­li­gens.  Vi bør følge i deres fot­spor.

 

Hvor­dan skulle det så gått med ver­den hvis vi alle skulle satt oss ned og kjent på følelsene våre hele tiden?

Jeg har et forslag:

Kan­skje vi da kunne fått en ver­den hvor vi men­nesker ikke gjorde hveran­dre vondt, for­di det føles så ille å gjøre andre vondt når vi kjen­ner etter?

…og en ver­den hvor vi ikke behan­dler dyr ille — for­di det kjennes uuthold­elig å skade andre lev­ende vesen­er?

…og kan­skje en ver­den hvor vi ikke øde­leg­ger plan­eten vi bor på for­di vår sen­si­tivitet gjør at vi er i kon­takt med naturen og ikke ønsker å øde­legge vårt eneste hjem?

Jeg tror at vi både hadde blitt mye tryg­gere da, og hatt mye bedre sjanse for å over­leve.

Kan­skje det ikke hadde vært så dumt?

 

 

______________________________________________

¹ https://www.ted.com/talks/brene_brown_the_power_of_vulnerability?language=en#t‑487246

² https://www.forbes.com/sites/danschawbel/2013/04/21/brene-brown-how-vulnerability-can-make-our-lives-better/#6e7ca15e36c7

 

Ener­giop­p­da­ter­ing! Eklipse, fullmåne ++ Les mer Detox-hjelp fra en annen plan­et Les mer IMG_4636 3″ width=“2560” height=“1920” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Stan­dard­salat Les mer Via con me Les mer DSC8635″ width=“2560” height=“1709” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Hebbe 16 år! Hvor­dan kan man få en hund som lever lenge? Les mer Glit­teret på innsi­d­en Les mer Tips til lysar­bei­dere — om heal­ere uten grenser Les mer A change is gonna come Les mer Man­i­fes­ter­ing for de late Les mer Nyttt år og angst­fremkallende blanke ark Les mer Fullmånemed­i­tasjon Les mer Hode-epi­demien Les mer Kjærlighet eller frykt Les mer


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *