Å være sensitiv er det nye kule
Det er bra å være sensitiv. Om vi tillater oss å være sensitive, så blir alt i livet bedre.
Men ofte er vi så redde for å være det. Vi tar på oss masker som skjuler det vi egentlig føler, i frykt for at andre skal synes at vi er svake. For å ikke miste kontrollen så skyver vi følelsene våre unna, eller døyver de med godteri, nikotin, kaffe eller andre midler som nummer følelsene. Kanskje blir vi også utilpass når andre føler mye, fordi det kan vekke ting i oss selv som vi ikke var klare for å kjenne på? I situasjoner hvor det virkelig gjelder så tror vi at det er lurt å ikke kjenne så veldig etter, men skjerper oss og bretter opp ermene – for hvordan skulle vi ellers få noe gjort?
Hvorfor er ofte vår første impuls å stenge av fra å ta inn noe fra oss selv eller andre? Fordi det for lenge siden ble plantet i oss en ide om at det å være sensitiv = å være svak. Ubevisst så forbinder vi det å tillate seg å kjenne etter med å miste styrke. Å stenge av blir dermed nødvendig for å overleve.
Men dette er en illusjon. Ekte styrke kommer innenfra. Og for å få tilgang til den, så må vi være i kontakt med vår sensitive side. Frykten for å bli for for myk er bygget på en gammel ide av hva styrke er: At styrke er noe vi liksom må tvinge frem, ved å skjerpe oss, og brette opp ermene.
Faktisk er det slik at når det gjelder som mest, er det aller viktigst å være i kontakt med følelsene. Vi er i essens følelsesvesener. Og følelsene har informasjon til deg, som det er meningen at du skal få med deg. Tør vi å kjenne på de, og la de utfolde seg, så kan de også forløses raskere.
Sensitivitet for å overleve
La oss bruke som eksempel en situasjon hvor det virkelig gjelder: En kriger som er ute og forsvarer familien og flokken sin. I kamp eller andre faresituasjoner er det viktigere enn noen gang å kunne reagere hurtig. Man rekker ikke alltid å tenke så lenge før man må handle. For å kunne ta gode valg i en faresituasjon så er det derfor viktig at man ikke har for mye uforløste følelser som ligger og ulmer og tynger ned hele systemet. Slike «klumper» krever nemlig mye energi av hele energisystemet vårt, og av følelsene og tankene våre, selv når de er ubevisste.
Når systemet vårt bruker så mye energi på å håndtere ubevisst gruff, så er det vanskeligere å skille mellom hva som er gammelt gruff og hva som er relevant informasjon i øyeblikket, og i tillegg har man mindre energi igjen mentalt og følelsesmessig. Det gjør oss derfor dårligere i stand til å ta gode avgjørelser raskt. Når vi skal ta raske avgjørelser bruker vi mer av våre instinkter og av underbevisstheten vår, derfor er det viktig å være så ren i energien som mulig. En kriger som tør å grine og som er i kontakt med følelsene sine er sterkere og mer handlekraftig, og han gjør at vi alle er tryggere.
Som moderne mennesker er vi heldigvis ikke i faresituasjoner så ofte som våre forfedre. Til gjengjeld er vi i siviliserte samfunn avhengig av et godt hode og et rasjonelt intellekt for å klare oss. Også som moderne mennesker tror vi at det å høre på følelsene er noe som kan sette oss i fare: Tillater du deg å kjenne etter, så kan du jo bli revet med av følelsene – og dét kan gjøre deg irrasjonell, og kanskje til og med ustabil.
Ofte bruker vi også talemåter for å distansere oss, som når vi sier ord som det mer kliniske «emosjonell» istedenfor «følsom», eller sier «man» når man forteller, istedenfor å si «jeg».
Illusjonen sier at om du tillater deg å lytte til følelsene så kan du miste kontrollen. I virkeligheten er det slik at vi får mer kontroll av å være mer sensitive. Det er slik at alt i oss selv som vi velger å ikke forholde oss til, får dermed mer makt over oss. Ved å tørre å forholde seg til sine egne følelser så får man også mer kontroll over dem.
Jeg så en kjendis på TV nylig. Dette var et sånt realityprogram hvor det er meningen at kjente mennesker skal fortelle fra sitt liv. Han ene karen begynte å si et par ord når det var hans tur, kom men så ble han tydeligvis overrumplet av følelsene sine. Han prøvde derfor å svelge tårene som så ut til å presse på, og brukte fra da av enorme krefter på å holde tilbake disse følelsene hver eneste gang han snakket. Noe som resulterte i underlige grimaser, plutselig skiftende tonefall i nye og ne, og ikke minst lange pauser midt i – for å stagge følelsene. Det så både vondt og ubehagelig ut. Jeg hadde så godt inntrykk av denne mannen fra før, og var spent på å høre ham fortelle fra sitt liv. Istedenfor historier fortalt med rikdom og dybde slik det kan bli når det fortelles fra hjertet, så ble det en anstrengende øvelse å se på (og sikkert å oppleve).
Tenk om noen hadde fortalt ham at ved å ikke kjempe så hardt men å slippe følelsene til, så ble han både mer menneskelig og sympatisk for oss seere, og mye sterkere?
Så kan man si at det er det en tid for alt, og at i noen situasjoner passer det bedre å slippe til følelsene sine og kjenne etter enn andre, eller å gråte, og i andre situasjoner gjelder det å handle. Det viktige er at du lar følelsene slippe til som en jevnlig praksis. Man kan selv velge om man vil vise mer av seg selv i visse situasjoner enn i andre, og man kan velge hvem man føler seg trygg nok til å vise hele seg selv til. Det viktige er at du kontinuerlig jobber med å la dine følelser slippe til. Da får du mere kontroll.
Sensitivitet gir fordeler i livet rent praktisk
En annen ting som er viktig i situasjoner hvor det er fare på ferde, men også i livet generelt, er å ha en god intuisjon. Og intuisjonen blir bedre jo mer vi forløser følelsene våre. Det er nemlig slik at det å ha god intuisjon henger tett sammen med det å være sensitiv. Fordi jo mer åpne og sensitive vi er, jo bedre fungerer antennene våre!
Å være sensitiv og mottakelig gjør oss bedre i stand til å ta inn informasjon både fra andre, oss selv, universet/Gud, veiledere, skytsengler, guider – og ikke minst fra den kollektive energien som vi alle er en del av.
Fordi at alt alltid er i endring, så er det en uvurderlig ressurs å ha tilgang til den subtile informasjonen fra den kollektive energien og fra andre mennesker, for det gjør deg bedre i stand til å endre avgjørelse og handle annerledes i øyeblikket om begivenhetene plutselig endrer seg. Og den informasjonen får du subtilt gjennom følelsene dine, som er måten intuisjonen kommuniserer til deg.
Jeg har et godt og aktuelt eksempel på hvor viktig intuisjonen kan være: Da Koronaepidemien brøt ut i vinter så oppholdt min venninne seg i utlandet. Hun hadde lenge planlagt flyreise hjem til Norge rett over påske. Men hun kjente at tanken på dette ga henne uro i kroppen, noe som er hennes standard måte å få beskjeder fra intuisjonen sin på. Isteden endret hun derfor avreisedatoen til før påske, til den 2. april. Men fortsatt var ikke kroppen helt rolig. Hun bestemte seg derfor for å framskynde avreisetidspunktet nok en gang, og bestilte flyreise hjem den 21. mars. Da først slo kroppen seg til ro. For å gjøre historien enda bedre, så viste det seg senere at den 21. mars skulle bli den dagen hvor det aller siste flyet gikk hjem til Norge! Og enda bedre: Mange anbefalte henne å bestille flyreise hjem enda tidligere enn 21. mars, fordi man fryktet at grensene kunne bli stengt innen det. Så hun kjente igjen etter i kroppen – føltes 21. mars fortsatt riktig? Ja, alt føltes rolig og riktig, så hun beholdt den datoen, på tross av andres råd. Senere viste det seg også at mange av de som hadde bestilt flyreise hjem før 21. mars endte med å komme til flyplassen og ikke få plass på flyet de hadde bestilt, fordi det var for fullt. Dette synes jeg er et fint eksempel på hvilken fantastisk ressurs en god intuisjon kan være – og at det ikke bare er noe som er «kjekt å ha» når man skal kontakte sine skytsengler osv. – men at det faktisk er en viktig ressurs også når det gjelder viktige ting, som liv og helse.
Også forholdet du har til andre mennesker kan forbedres ved å tørre å være sensitiv. Brené Brown¹ fant til sin overraskelse ut da hun forsket på skam at mennesker som turte å være autentiske, altså som turte å være sårbare og uperfekte, viste seg å ha mye bedre og flere gode relasjoner med andre mennesker, og en større følelse av tilhørighet og kjærlighet generelt².
Er noen mennesker mer sensitive enn andre? Svaret på dette må bli både ja og nei. Å være sensitiv er faktisk et kjennetegn på gamle mer erfarne sjeler (mer om det i et senere innlegg). Men alle er vi sensitive inne i oss. Noen legger bare mer innsats i å ta masker utenpå enn andre.
Å være sensitiv eller ikke er altså et valg vi tar (ubevisst eller bevisst). Selv om jeg har sagt på mange måter her at det gjør deg sterkere å være sensitiv, så er det ikke slik at man automatisk blir kjempesterk på et blunk av å begynne å kjenne etter – like lite som en utrent person vil bli fysisk sterk på et blunk etter kun én treningsøkt.
Det kan være krevende når du først åpner opp og møter følelsene dine. Da vil det sannsynligvis gjøre vondt. Fordi det aldri er bare positive følelser vi går rundt med. Da er det viktig å holde ut og tørre å møte og kjenne på det vonde. For du blir ikke automatisk sterk. Styrken kommer når du over tid velger å være sensitiv.
Selv utviklet jeg mine evner til å lese energi hos andre etter å ha forløst blokkeringer og gamle sår i min venstre (mottagelige) side. Selv om det ikke var så veldig gøy underveis, så kan jeg fortelle at det føles mye bedre å leve som menneske i mer mykhet. Husk at det innebærer jo også å være mer i kontakt med deg selv i dybden, og dermed mer av deg selv og den du egentlig er.
Å bruke sensitivitet som noe negativt
Så er det en måte man kan bruke sensitivitet på en negativ måte: Å bruke det som en merkelapp på oss selv eller andre. Annonsere at vi er «empater», «høysensitive», eller liknende.
Dette kommer fra egoet, som både elsker at vi føler oss mindreverdige – og samtidig bedre og mer spesielle enn andre mennesker. At å være sensitiv er nærmest som en diagnose, og noe vi må skamme oss over – men samtidig noe som gjør oss unike og spesielle slik at vi hever oss over andre mennesker. Å kalle seg høysensitiv mens man fortsatt er hard i holdninger, væremåte eller verdier er liten vits. Vitsen er å være det i praksis: Å tørre å være i kontakt med din svakhet og usikkerhet, og dermed å kunne romme andres sårbarhet også.
Min intensjon med overskriften i dette blogginnlegget var også av dobbelt betydning.
På den ene siden som et pek til at det er en tendens i vår tid til at det regnes som «det nye kule» å være sensitiv, som enda en måte for oss mennesker å putte merkelapper på hverandre, og sette hverandre i bås.
Den andre hensikten min var å bidra til å gjøre flere klar over at det å være sensitiv er noe bra, og noe å hige etter. Ikke noe man trenger å skamme seg over, men noe å være stolt av. At det er noe å etterstrebe å være, ikke for å skille seg fra andre positivt eller negativt, men at det er et mål for alle å utvikle mer og mer sensitivitet.
Om du er en som tar inn mye energi fra omgivelsene og blir utmattet av det, så er det kanskje liten trøst å høre at «det er så bra å være sensitiv!» når man sitter der som et aspeløv. Det er jo en prosess. Men vit at ved å føle (også alt det ubehagelige) så er du i gang. Ved å dyrke det videre og ha det som et mål, så blir du sterkere.
Som jeg var inne på, så er det den veien utviklingen går. Jo mer vi utvikler oss sjelelig og bevissthetsmessig, jo mer sensitive blir vi. Å ha klarere antenner som kan ta inn mer informasjon gir tilgang til å ha en høyere bevissthetsmessig intelligens.
«Han/hun er så sensitiv» sier man i blant i dagligtalen for å beskrive personer som føler mye – underforstått av den personen har litt problemer, og er litt ustabil i forhold til andre. Dette stemmer jo hvis vi kun ser på overflaten. Egentlig er de modige helter som tør å gå foran, og er mer autentiske og har høyere bevissthetsmessig intelligens. Vi bør følge i deres fotspor.
Hvordan skulle det så gått med verden hvis vi alle skulle satt oss ned og kjent på følelsene våre hele tiden?
Jeg har et forslag:
Kanskje vi da kunne fått en verden hvor vi mennesker ikke gjorde hverandre vondt, fordi det føles så ille å gjøre andre vondt når vi kjenner etter?
…og en verden hvor vi ikke behandler dyr ille – fordi det kjennes uutholdelig å skade andre levende vesener?
…og kanskje en verden hvor vi ikke ødelegger planeten vi bor på fordi vår sensitivitet gjør at vi er i kontakt med naturen og ikke ønsker å ødelegge vårt eneste hjem?
Jeg tror at vi både hadde blitt mye tryggere da, og hatt mye bedre sjanse for å overleve.
Kanskje det ikke hadde vært så dumt?
______________________________________________
¹ https://www.ted.com/talks/brene_brown_the_power_of_vulnerability?language=en#t-487246
