Astmaen i dette livet stammet fra en ulykke på 1930-tallet
Vi gjorde flere regresjoner.
(Om du vil lese første del av historien om hvordan jeg selv oppdaget regresjonsterapi ved å prøve på kjæresten min hjemme, les her).
Neste gang vi forsøkte, gjentok jeg prosedyren med avslapning fra første gang.
Deretter brukte jeg en metode som jeg hadde lest at den gode doktoren Weiss gjorde på sine regresjonsklienter.
Først spurte jeg om det var noe sted på kroppen hvor kjæresten min kjente noen spenninger eller ubehag.
Han kjente et veldig press i brystet.
Ikke så overraskende, også den første gangen vi hadde gjort en regresjon hadde han tatt seg til brystet underveis i de mest dramtiske hendelsene.
I tillegg hadde min ellers svært så friske kjæreste astma, apropos brystet.
Astmaen hadde blitt holdt i sjakk av at han drev med omfattende trening under hele oppveksten.
Men den var alvorlig nok, fikk han senere lære. Da han som 18-åring var i en svært lovende start på en idrettskarriere, hadde han sluttet med medisiner fordi han følte seg så bra at han at ikke så behov for dem lenger. 
Astmaen slo dermed ut i full blomst, han ble veldig dårlig, og det tilbakeslaget satte ham så mye tilbake tidsmessig at han måtte si adjø til hele idretten på det nivået han hadde vært.
Etter å ha avdekket at spenningene lå i brystet, sa jeg de samme magiske ordene som hadde brakt den intetanende ateisten og psykiateren Weiss inn i regresjonenes sfære, da han hadde sagt de til sin pasient Catherine noen år før:
“Gå tilbake til den første gangen årsaken til dine symptomer oppsto”.
Kjæresten min begynte å hive etter pusten. Det hørtes ut som om han ikke fikk puste, han hev mer og mer etter pusten, og vred seg der han lå. Jeg ble litt redd, og lurte på om vi skulle vi avslutte nå…?
Jeg spurte hva som skjedde med ham.
“Jeg er på en fabrikk, sånn industrifabrikk…tror det er 1930-tallet…. Jeg jobber her.”
Han pustet roligere nå.
“…det er tungt arbeid…uff…et miserabelt liv…
..aaaah!”
Han vred ansiktet i smerte, mens han tok seg til brystet.
Hva skjer? spurte jeg.
“Å fy….aaaah!”
Han vred hele kroppen her, ansiktet skar grimaser, og det så ut som han hadde det det veldig vondt.
Hva skjer med deg? spurte jeg igjen.
“Ah…jeg tror jeg døde nå…”
Kroppen slappet av nå, og det kom et fredelig drag over ansiktet hans. Alt ble stille.
Så forklarte han:
“Jeg døde av en svær maskin som kom og presset ned mot brystet mitt, jeg døde av det. Å fy, det var helt jævlig…”
Han holdt seg enda til brystet, tydelig enda preget av det som hadde skjedd.
“Det var et tungt liv. Hardt arbeid. Ikke mye glede… Det var litt som at jeg egentlig ikke brydde meg så mye om jeg døde…jeg var egentlig likeglad. Det var deilig å slippe”.
Så lå han slik litt, og så ut som han slappet av. Jeg fikk ikke kontakt med ham.
Etter en stund begynte han å le. Ikke en høy, skummel latter slik som i den første regresjonen, men en glad latter.
Han lo og klukket så godt, og jeg spurte hvorfor han lo.
“Jeg vet ikke…”, mens han lå der og gliste…
“Jeg er i en luftballong. Tror jeg har sånn flosshatt eller fin hatt på meg….hohoho!
….vi kan se alt herfra! Jeg tror jeg ler bare fordi det er så godt å være til…fordi jeg har det så bra, bare…”
Jeg stilte ham noen spørsmål om når dette skjedde, hvem han var, og så videre.
Han fortalte at han var en rik ungkar. Han var uten bekymringer, livet var bare fylt av glede, fest og moro. Og damer.. (ikke så ulikt dette livet, med andre ord – han har sjelden behøvd å løpe særlig langt etter damene).
“Jeg går på gaten. Tror jeg er i Paris. Har en dame i hver arm. Vet ikke helt hvem de er, jeg bryr meg ikke.”
Meg: er det der du bor? Er du franskmann?
“Nei. Jeg bare er på reise her tror jeg.
…det kommer en gammel kone bort til meg…hun har slitte klær, er litt sånn krokbøyd…en sigøynerkone tror jeg…hun har så intense øyne…
…hun går rett bort til meg, peker…hun stikker pekefingeren rett inn mot brystet mitt, og sier noe…
…hun sier noe sånt som “Du, du vet ikke hva ekte glede er! Du har ikke glede i hjertet ditt”…jeg tror hun er deg, Leila…den gamle konen var deg…”
Jeg trodde ham. Rett før han sa det, hadde jeg nemlig fått en følelse av at jeg hadde noe med den episoden å gjøre – jeg følte meg på et eller annet vis involvert.
Så trakk han et langt sukk.
“Uff, jeg gruer meg…”
Hva skjer?, spurte jeg.
“Jeg er hos Mesterne nå.”
Så kom den seriøse, monotone stemmen fra første regresjon tilbake igjen. Mesterne snakket igjen.
“Nå må du lære deg å trosse frykten!”
De snakket tydeligvis til kjæresten min, ganske strenge i tonen denne gang. De sa det som om dette var et gammelt tema, som var snakket om flere ganger… Det var det, skulle det vise seg.
Teamet frykt skulle vise å å gå igjen i flere av regresjonsprosessene til kjæresten min.
Det var et gjennomgangstema i flere av hans tidligere liv.
Mesterne sa også noe mer om lærdommen fra de to tidligere livene.
I tillegg til at de sa at det var viktig å tørre å trosse frykten, sa de noe om at alle mennesker har like mye verdi.
Alle mennesker er like verdifulle å forholde seg til.
Her snakket de tydeligvis om de mange tilfeldige damebekjentskapene i det tidligere livet til “playboyen” i luftballongen.
Ingen mennesker skal brukes, slik han hadde gjort med damene i det tidligere livet. Alle mennesker er like verdifulle.
………………..
Vi gjorde flere regresjoner senere også.
Jeg syntes det var utrolig spennende. Og til min overraskelse oppdaget jeg at dette kom ganske naturlig for meg, å guide og følge ham som lå der underveis i prosessen, forandre stemmeleie og bevare roen når det trengtes, og delta med empati når det trengtes.
Først senere oppdaget jeg at dette var en seriøs terapiform, og noe man kan utdanne seg til.
En gang prøvde vi også å snu rollene, slik at jeg fikk være klienten og få muligheten til å oppleve en regresjon selv.
Det fungerte ikke så bra. Jeg opplevde bare noe bruddstykker av hendelser, men ble bare redd for at det var min fantasi, og ikke ekte hendelser.
Senere, da jeg begynte på utdanningen, skulle jeg får være så heldig å få oppleve regresjoner selv.
Da fikk vi vite at både livet til kjæresten min som playboyen og som den stakkarslige fabrikkarbeideren hadde med meg å gjøre – og det hadde ingenting med noen sigøynerkone å gjøre.
…………….
Å, astmaen? Jo, den er helt borte den dag i dag.
Det virkelig spennende skjer når regresjoner går fra å være spennende historier og “eventyr” fra tidligere liv – til å bli et virkelig verktøy som kan helbrede traumer og blokkeringer fra tildigere slik at vi kan helbredes og bli friskere i livet vi lever i dag, her og nå.
Sår og blokkeringer i hjerte-chakraet kan hindre oss i å tørre å leve fra hjertet, slik vi egentlig ønsker, og gjøre at vi heller handler slik vi tror alle andre forventer av oss, eller lever i passivitet eller likegyldighet (jfr. den liksom “glade” playboyen som egentlig var helt tom inne i seg).
