Astmaen i dette livet stammet fra en ulykke på 1930-tallet

Vi gjorde flere regresjon­er.

(Om du vil lese første del av his­to­rien om hvor­dan jeg selv oppdaget regresjon­ster­api ved å prøve på kjæresten min hjemme, les her).

Neste gang vi forsøk­te, gjen­tok jeg prosedyren med avs­lap­n­ing fra første gang.

Deretter bruk­te jeg en metode som jeg hadde lest at den gode dok­toren Weiss gjorde på sine regresjon­sklien­ter.

Først spurte jeg om det var noe sted på krop­pen hvor kjæresten min kjente noen spen­ninger eller ube­hag.

Han kjente et veldig press i brys­tet.

Ikke så over­rask­ende, også den første gan­gen vi hadde gjort en regresjon hadde han tatt seg til brys­tet under­veis i de mest dramtiske hen­delsene.

I til­legg hadde min ellers svært så friske kjæreste ast­ma, apro­pos brys­tet.

Ast­maen hadde blitt holdt i sjakk av at han drev med omfat­tende tren­ing under hele oppvek­sten.

Men den var alvorlig nok, fikk han senere lære. Da han som 18-åring var i en svært lovende start på en idrettskar­riere, hadde han slut­tet med medisin­er for­di han følte seg så bra at han at ikke så behov for dem lenger. regresjoner til tidligere liv

Ast­maen slo dermed ut i full blomst, han ble veldig dårlig, og det tilbakeslaget sat­te ham så mye tilbake tidsmes­sig at han måtte si adjø til hele idret­ten på det nivået han hadde vært.

Etter å ha avdekket at spen­nin­gene lå i brys­tet, sa jeg de samme magiske ordene som hadde brakt den inte­ta­nende ateis­ten og psyki­ateren Weiss inn i regresjonenes sfære, da han hadde sagt de til sin pasient Cather­ine noen år før:

Gå tilbake til den første gan­gen årsak­en til dine symp­tomer opp­sto”.

Kjæresten min beg­y­nte å hive etter pusten. Det hørtes ut som om han ikke fikk puste, han hev mer og mer etter pusten, og vred seg der han lå. Jeg ble litt redd, og lurte på om vi skulle vi avs­lutte nå…?

Jeg spurte hva som skjed­de med ham.

Jeg er på en fab­rikk, sånn industrifabrikk…tror det er 1930-tal­let.… Jeg job­ber her.” 

Han pustet roligere nå.

…det er tungt arbeid…uff…et mis­er­abelt liv…

..aaaah!”

Han vred ansik­tet i smerte, mens han tok seg til brys­tet.

Hva skjer? spurte jeg.

Å fy.…aaaah!”

Han vred hele krop­pen her, ansik­tet skar gri­maser, og det så ut som han hadde det det veldig vondt.

Hva skjer med deg? spurte jeg igjen.

Ah…jeg tror jeg døde nå…”

Krop­pen slap­pet av nå, og det kom et fre­delig drag over ansik­tet hans. Alt ble stille.

Så fork­larte han:

Jeg døde av en svær maskin som kom og pres­set ned mot brys­tet mitt, jeg døde av det. Å fy, det var helt jævlig…”

Han holdt seg enda til brys­tet, tydelig enda preget av det som hadde skjedd.

Det var et tungt liv. Hardt arbeid. Ikke mye glede… Det var litt som at jeg egentlig ikke bry­dde meg så mye om jeg døde…jeg var egentlig likeglad. Det var deilig å slippe”.

Så lå han slik litt, og så ut som han slap­pet av. Jeg fikk ikke kon­takt med ham.

Etter en stund beg­y­nte han å le. Ikke en høy, skum­mel lat­ter slik som i den første regresjo­nen, men en glad lat­ter.

Han lo og klukket så godt, og jeg spurte hvor­for han lo.

Jeg vet ikke…”, mens han lå der og gliste…

Jeg er i en luft­bal­long. Tror jeg har sånn floss­hatt eller fin hatt på meg.…hohoho!

.…vi kan se alt her­fra! Jeg tror jeg ler bare for­di det er så godt å være til…fordi jeg har det så bra, bare…”

Jeg stilte ham noen spørsmål om når dette skjed­de, hvem han var, og så videre.

Han for­t­alte at han var en rik ungkar. Han var uten bekym­ringer, livet var bare fylt av glede, fest og moro. Og damer.. (ikke så ulikt dette livet, med andre ord — han har sjelden behøvd å løpe særlig langt etter damene).

Jeg går på gat­en. Tror jeg er i Paris. Har en dame i hver arm. Vet ikke helt hvem de er, jeg bryr meg ikke.”

Meg: er det der du bor? Er du fran­skmann?

Nei. Jeg bare er på reise her tror jeg.

…det kom­mer en gam­mel kone bort til meg…hun har slitte klær, er litt sånn krokbøyd…en sigøyn­erkone tror jeg…hun har så intense øyne…

…hun går rett bort til meg, peker…hun stikker pekefin­geren rett inn mot brys­tet mitt, og sier noe…

…hun sier noe sånt som “Du, du vet ikke hva ekte glede er! Du har ikke glede i hjertet ditt”…jeg tror hun er deg, Leila…den gam­le konen var deg…”

Jeg trodde ham. Rett før han sa det, hadde jeg nem­lig fått en følelse av at jeg hadde noe med den episo­den å gjøre — jeg følte meg på et eller annet vis involvert.

Så trakk han et langt sukk.

Uff, jeg gruer meg…”

Hva skjer?, spurte jeg.

Jeg er hos Mesterne nå.”

Så kom den ser­iøse, monot­o­ne stem­men fra første regresjon tilbake igjen. Mesterne snakket igjen.

Nå må du lære deg å trosse fryk­ten!”

De snakket tydeligvis til kjæresten min, ganske strenge i tonen denne gang. De sa det som om dette var et gam­melt tema, som var snakket om flere ganger… Det var det, skulle det vise seg.

Teamet frykt skulle vise å å gå igjen i flere av regresjon­spros­essene til kjæresten min.

Det var et gjen­nom­gang­stema i flere av hans tidligere liv.

Mesterne sa også noe mer om lær­dom­men fra de to tidligere livene.

I til­legg til at de sa at det var vik­tig å tørre å trosse fryk­ten, sa de noe om at alle men­nesker har like mye ver­di.

Alle men­nesker er like verdi­fulle å forholde seg til.

Her snakket de tydeligvis om de mange til­feldige dame­bek­jentskapene i det tidligere livet til “play­boyen” i luft­bal­lon­gen.

Ingen men­nesker skal brukes, slik han hadde gjort med damene i det tidligere livet. Alle men­nesker er like verdi­fulle.

.….….….….…

Vi gjorde flere regresjon­er senere også.

Jeg syntes det var utrolig spen­nende. Og til min over­raskelse oppdaget jeg at dette kom ganske naturlig for meg, å guide og følge ham som lå der under­veis i pros­essen, foran­dre stem­meleie og bevare roen når det trengtes, og delta med empati når det trengtes.

Først senere oppdaget jeg at dette var en ser­iøs ter­api­form, og noe man kan utdanne seg til.

En gang prøvde vi også å snu rol­lene, slik at jeg fikk være klien­ten og få muligheten til å oppleve en regresjon selv.

Det fungerte ikke så bra. Jeg opplevde bare noe brud­dstykker av hen­delser, men ble bare redd for at det var min fan­tasi, og ikke ekte hen­delser.

Senere, da jeg beg­y­nte på utdan­nin­gen, skulle jeg får være så heldig å få oppleve regresjon­er selv.

Da fikk vi vite at både livet til kjæresten min som play­boyen og som den stakkarslige fab­rikkar­bei­deren hadde med meg å gjøre — og det hadde ingent­ing med noen sigøyn­erkone å gjøre.

.….….….…

Å, ast­maen? Jo, den er helt borte den dag i dag.

Det virke­lig spen­nende skjer når regresjon­er går fra å være spen­nende his­to­ri­er og “even­tyr” fra tidligere liv — til å bli et virke­lig verk­tøy som kan hel­brede traumer og blokkeringer fra tildigere slik at vi kan hel­bre­des og bli friskere i livet vi lever i dag, her og nå.

Sår og blokkeringer i hjerte-chakraet kan hin­dre oss i å tørre å leve fra hjertet, slik vi egentlig ønsker, og gjøre at vi heller han­dler slik vi tror alle andre for­ven­ter av oss, eller lever i pas­sivitet eller lik­egyldighet (jfr. den lik­som “glade” play­boyen som egentlig var helt tom inne i seg).

Når hverdagslige prob­le­mer egentlig skjuler noe helt annet Les mer Barn sanser mer enn vi tror Les mer Dette gjorde meg helt frisk — og dette var årsak­en på energi­plan Les mer Hvor­for det er mer enn fik­sjon at vi lever flere liv Les mer Hvor­dan jeg oppdaget at vi lever flere liv  Les mer

Related Posts

re: Man kan faktisk bli helt frisk av pollenallergien!

Her er en repetisjon av inn­legget som jeg skrev i fjor vår: Vis­ste du at det går an? Det gjorde ikke jeg, for noen år siden. Men jeg fant en løs­ning. I dag synes jeg det er veldig rart å tenke på at det finnes […]

Jeg kunne vært en av de mange i NAV-kø

Jeg var syk i flere år. Etter mange frus­trasjon­er og forsøk på å bli frisk hadde jeg flaks, og trakk selve gul­lod­det; jeg havnet til­feldigvis hos en lege som fant ut av hva som feilte meg. I dag takker jeg ham for å ha red­det livet mitt. Det spe­sielle med […]



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *