Barn sanser mer enn vi tror

Fra det som er kjent om barns utvikling, så er det slik at språk utvikles i en bestemt alder, evnen til å leke med andre barn i en annen, og hjer­nen er ikke fer­dig utviklet før i vok­sen alder. I et van­lig fysisk per­spek­tiv, hvor hjer­nen er der all vår intel­li­gens sit­ter, så blir jo små barn dermed per defin­isjon min­dre intel­li­gente skapninger.

Vi som har erfart at vi lever videre utover denne krop­pen, og at sje­len er den intel­li­gensen som styr­er motoren (krop­pen), vet at det er mer i barns bevis­s­thet enn dette.

Mange av mine klien­ter har i regresjon­er hus­ket tilbake til da de var baby eller små barn. Og all den infor­masjo­nen de kom­mer med, selv når de husker fra et stadie der de var baby­er, er utrolig.

De kan sanse og beskrive mange detal­jer fra rom­met de er i, men­neskene rundt dem, og hva som foregår. At barn har følelser og kan sanse følelser, er kan­skje ikke så overraskende.

Men at selv små baby­er kan fortelle inngående infor­masjon om hva som foregår i dyb­den psykisk hos men­neskene de forhold­er seg til, er kan­skje mer overraskende.

Et lite barn som ikke får den omsor­gen det skal, kan for eksem­pel fortelle om mor eller far at “h*n er redd for å være for nær meg, redd for å gjøre de samme fei­lene som h*ns far gjorde mot h*n”.

De kan også fortelle fra der de lig­ger i vog­ga at den eller den har reist bort nå, eller befinner seg der eller der. Tid og rom er ingen begrens­ing når vi ser fra sjeleper­spek­tiv. Som baby­er er vi på mange måter nærmere vår naturlige sjeletil­stand, for­di vi ikke har utviklet språk og logikk i hjer­nen enda, og befinner oss i en mer drøm­meak­tig, høyre hjerne­halvdel-til­stand større del­er av tiden enn som voksne.

Den lille uutviklede babyen i vog­ga kan ha vært en fysisker i ett tidligere liv, vært en gen­er­al som ledet store kriger, eller en anerk­jent filosof. Det er en intel­li­gens tilst­ede hos de små som lig­ger der i vog­ga, selv om de enda ikke har utviklet språk og fer­digheter til å utrykke seg.

Ainslie Macleod for­t­alte en gang om en av sine klien­ter som var mor til en liten dat­ter på rundt 5 år. Hun syntes det var vanske­lig å ha kon­troll på dat­teren, som plei­de å stikke av hjem­me­fra, og skape masse bekym­ring for forel­drene. Når de hadde en opphetet krangel en gang, så så dat­teren moren sin rett inn i øynene, og sa: “Du kan ikke fortelle meg hva jeg kan gjøre! Jeg plei­de å være din mamma.”.

Min kjære hus­ket tilbake til en hen­delse fra sin barn­dom, i en av regresjonene jeg gjorde med ham. His­to­rien åpnet med at han befant seg på et jorde, naken — med kun støvler på (! det er alltid veldig spen­nende når vi kom­mer inn i starten av en hen­delse fra et tidligere liv — som jeg først trodde dette var — og med denne åpnin­gen ble jeg svært spent på hva som ville skje videre…).

- Har du noen rundt deg? Ja, en ku.

- Hva hen­der her? Jeg er redd. For­di jeg datt. Noen dyt­tet meg… Det var kua som dyt­tet meg.

- Hvor gam­mel er du her? Et lite barn. Jeg er alene, bare meg og kua. Kua snakker til meg: “Du skal ikke være her”

- Du snakker med kua? Hvor­for sier hun det til deg? For­di det er kuene som skal være her. Jeg blir redd.…redd for at kua skal skade meg?

little boy playing in a cowboy hat on the nature

Regresjo­nen gikk så innom en annen hen­delse fra et tidligere liv. Vi arbei­det med det som skulle for­løs­es på sjele­plan, slik van­lig er i regresjon­er. Da han fikk mulighet til å gjenop­pleve hen­delsene på ny, slik vi pleier i regresjon­er, etter å ha fått ny kraft og et nytt per­spek­tiv, for­løp hen­delsen med kua seg slik:

- Jeg er på jordet igjen, med kua. Hun er bekym­ret, ser jeg nå. Bekym­ret for­di hun vis­ste at jeg var borte fra mine egne, og redd for at de vok­sne skulle bli bekym­ret. Jeg er ca. 3 år gam­mel her.  Kuas bekym­ring var det jeg opp­fat­tet som truende.

Hun dyt­tet meg for­di hun var bekym­ret for de vok­sne. Men egentlig kunne vi bare tatt oss en pust i bakken og tøy­set litt, de vok­sne tålte å vente litt, eller være litt usikre.

Dette min­net kom helt overask­ende på min kjære, han hadde ikke hus­ket det før regresjo­nen. Men at han oppholdt seg mye på en gård i barn­dom­men, vis­ste vi. Også at han til tider spankulerte naken i bare gum­mistøvler i den alderen — det hadde også jeg sett flere bilde­be­vis på 🙂

Det bor mye i barn som vi ikke vet. Jeg ser i alle fall på barn med en litt større nys­g­jer­righet og åpen­het nå, enn jeg gjorde før jeg vis­ste at vi lever evig, at vi flere liv, og at vi har vært her mange, mange ganger før.

Kan­skje disse to også hadde en sam­tale seg imellom? 🙂

 

O’ jul med din fam­i­lieglede — over­levelses­guide til å feire jul med fam­i­lien Les mer Synkro­nitet: Alles vil­je er den samme Les mer Re: Energien i gaver Les mer Jom­fru­en Les mer Å være sen­si­tiv er det nye kule Les mer DSC8635″ width=“2560” height=“1709” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Hebbe 16 år! Hvor­dan kan man få en hund som lever lenge? Les mer Glit­teret på innsi­d­en Les mer Man­i­fes­ter­ing for de late Les mer Nyttt år og angst­fremkallende blanke ark Les mer Fullmånemed­i­tasjon Les mer Hode-epi­demien Les mer Kjærlighet eller frykt Les mer Jak­ten på (turkise) par­adis Les mer


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *