Barn sanser mer enn vi tror
Fra det som er kjent om barns utvikling, så er det slik at språk utvikles i en bestemt alder, evnen til å leke med andre barn i en annen, og hjernen er ikke ferdig utviklet før i voksen alder. I et vanlig fysisk perspektiv, hvor hjernen er der all vår intelligens sitter, så blir jo små barn dermed per definisjon mindre intelligente skapninger.
Vi som har erfart at vi lever videre utover denne kroppen, og at sjelen er den intelligensen som styrer motoren (kroppen), vet at det er mer i barns bevissthet enn dette.
Mange av mine klienter har i regresjoner husket tilbake til da de var baby eller små barn. Og all den informasjonen de kommer med, selv når de husker fra et stadie der de var babyer, er utrolig.
De kan sanse og beskrive mange detaljer fra rommet de er i, menneskene rundt dem, og hva som foregår. At barn har følelser og kan sanse følelser, er kanskje ikke så overraskende.
Men at selv små babyer kan fortelle inngående informasjon om hva som foregår i dybden psykisk hos menneskene de forholder seg til, er kanskje mer overraskende.
Et lite barn som ikke får den omsorgen det skal, kan for eksempel fortelle om mor eller far at «h*n er redd for å være for nær meg, redd for å gjøre de samme feilene som h*ns far gjorde mot h*n».
De kan også fortelle fra der de ligger i vogga at den eller den har reist bort nå, eller befinner seg der eller der. Tid og rom er ingen begrensing når vi ser fra sjeleperspektiv. Som babyer er vi på mange måter nærmere vår naturlige sjeletilstand, fordi vi ikke har utviklet språk og logikk i hjernen enda, og befinner oss i en mer drømmeaktig, høyre hjernehalvdel-tilstand større deler av tiden enn som voksne.
Den lille uutviklede babyen i vogga kan ha vært en fysisker i ett tidligere liv, vært en general som ledet store kriger, eller en anerkjent filosof. Det er en intelligens tilstede hos de små som ligger der i vogga, selv om de enda ikke har utviklet språk og ferdigheter til å utrykke seg.
Ainslie Macleod fortalte en gang om en av sine klienter som var mor til en liten datter på rundt 5 år. Hun syntes det var vanskelig å ha kontroll på datteren, som pleide å stikke av hjemmefra, og skape masse bekymring for foreldrene. Når de hadde en opphetet krangel en gang, så så datteren moren sin rett inn i øynene, og sa: «Du kan ikke fortelle meg hva jeg kan gjøre! Jeg pleide å være din mamma.».
Min kjære husket tilbake til en hendelse fra sin barndom, i en av regresjonene jeg gjorde med ham. Historien åpnet med at han befant seg på et jorde, naken – med kun støvler på (! det er alltid veldig spennende når vi kommer inn i starten av en hendelse fra et tidligere liv – som jeg først trodde dette var – og med denne åpningen ble jeg svært spent på hva som ville skje videre…).
– Har du noen rundt deg? Ja, en ku.
– Hva hender her? Jeg er redd. Fordi jeg datt. Noen dyttet meg… Det var kua som dyttet meg.
– Hvor gammel er du her? Et lite barn. Jeg er alene, bare meg og kua. Kua snakker til meg: «Du skal ikke være her»
– Du snakker med kua? Hvorfor sier hun det til deg? Fordi det er kuene som skal være her. Jeg blir redd….redd for at kua skal skade meg?
Regresjonen gikk så innom en annen hendelse fra et tidligere liv. Vi arbeidet med det som skulle forløses på sjeleplan, slik vanlig er i regresjoner. Da han fikk mulighet til å gjenoppleve hendelsene på ny, slik vi pleier i regresjoner, etter å ha fått ny kraft og et nytt perspektiv, forløp hendelsen med kua seg slik:
– Jeg er på jordet igjen, med kua. Hun er bekymret, ser jeg nå. Bekymret fordi hun visste at jeg var borte fra mine egne, og redd for at de voksne skulle bli bekymret. Jeg er ca. 3 år gammel her. Kuas bekymring var det jeg oppfattet som truende.
Hun dyttet meg fordi hun var bekymret for de voksne. Men egentlig kunne vi bare tatt oss en pust i bakken og tøyset litt, de voksne tålte å vente litt, eller være litt usikre.
Dette minnet kom helt overaskende på min kjære, han hadde ikke husket det før regresjonen. Men at han oppholdt seg mye på en gård i barndommen, visste vi. Også at han til tider spankulerte naken i bare gummistøvler i den alderen – det hadde også jeg sett flere bildebevis på 🙂
Det bor mye i barn som vi ikke vet. Jeg ser i alle fall på barn med en litt større nysgjerrighet og åpenhet nå, enn jeg gjorde før jeg visste at vi lever evig, at vi flere liv, og at vi har vært her mange, mange ganger før.
Kanskje disse to også hadde en samtale seg imellom? 🙂