Er det åndelig nok, så tåler det humor
Jesuspennen min og jeg på jobb i dag. Den gir meg en god latter hver gang jeg bruker den. Kanskje spesielt fordi barten hans mangler litt på den en siden, slik at han har et konstant hovent og litt overrasket utrykk i ansiktet.
For noen er kanskje en plastpenn av en Jesusfigur en fornærmelse mot det åndelige. For meg kan humor være et tegn på høy åndelighet, og mye menneskelighet (de to hører sammen).
De klokeste og rauseste menneskene jeg husker fra min oppvekst hadde sans for humor. Og de anerkjente også min, mer enn de var opptatt av om jeg var “flink” eller gjorde noe rett eller galt.
I sine bøker om “Samtaler med Gud” beskriver Neale Donald Walsch også Gud som en med god sans for humor. “Han oppfant humoren”, som Walsch sier.
Jeg kjenner det samme igjen fra samtaler med Mesterne. Noen ganger kan det være interne spøker som jeg og min kjære har oss imellom, som de kan servere oss tilbake, i en kanalisering. Andre ganger kommer de med egne morsomheter. En av de har jeg fortalt om på bloggen her, om da de en gang jeg var lei meg, forsikret meg om at alltid fulgte med meg, og alltid passet på meg – de sa at jeg kunne tenke på de som “de gamle gubbene i The Muppet Show”, der de sitter oppe på balkongen og rister på hodet, eller rister av latter – alt etter hva showet byr på.
Jeg husker da jeg var på kino med min kjære før vi ble kjærester. Vi så “Titanic” (dette var i steinalderen, m.a.o.). Og idét skipet i filmen begynte å synke, og alle menneskene ombord brøt ut i panikk, satt jeg nervøs og levde meg inn i filmen – i det samme hørte jeg klukkende latter fra siden min… Her viste filmen panikk og desperasjon i en grusom hendelse, og så lo han? Jeg ble veldig skeptisk. Menneskelighet og empati har alltid vært blant de viktigste egenskapene jeg har valgt kjærester ut i fra, og nå tvilte jeg litt på ham.
Men da vi kom ut, og jeg spurte ham hva det var han hadde ledd av, så måtte jeg le selv: Midt i desperasjonn når skipet sank, så viste filmen et bilde av noen immigranter på nederste dekk som sto med en ordbok for å oversette et skilt i korridoren. Skiltet lød: “Dekk A”…det absurde i situasjonen var det som hadde fått ham til å le.
En tragisk situasjon – men akkurat i den så min kjære også et glimt av (absurd) humor. Så er han også den som ofte er flinkest til å se en sak fra flere sider, og til å se alle aspekter hos mennesker og være raus med dem uten noen krav, også når de ikke oppfører seg på sitt beste.
Jo mer vi utvikler oss åndelig, jo mer lærer vi at sannheten har flere aspekter og at den alltid er i forandring. Og vi forstår at alle mennesker må få lov til å finne sin vei.
Dette i motsetning til såkalt “åndelighet”, hvor strenge og alvorlige mørkemenn (eller -kvinner) står med pekefingeren eller snakker om alt det som er forbudt, syndig eller galt – og har klare, faste regler… Også i mange alternative kretser kan man finne rigide oppskrifter på hva som er “den rette vei”.
Målet vårt med å leve som mennesker her på jorden er å lære oss å vibrere like høy energi i denne kroppen, som vi klarer når vi er hjemme i åndeverdenen uten noen kropp. Latter kan være en rask og effektiv måte å hve ditt energinivå på. Å trekke på smilebåndet i en tøff situasjon kan åpne opp for at det finnes flere sider av saken enn de du klarer å se akkurat nå, og åpne opp for at du kan se ditt liv fra et bredere perspektiv.
Latter kan selvsagt også være en måte å unngå å kjenne etter hva man egentlig føler, om man konstant skal gjøre alt morsomt, og frykter øyeblikk av stillhet eller seriøsitet. Alt til sin tid.
Men jeg liker mennesker med god sans for humor. Og jeg liker de som ikke er så opptatt av å fortelle meg hva som er rett eller galt, men er nysgjerrig på hva jeg synes.
