Er du en alternativ person?
Eller er du en person som liker best å forholde deg til fakta, og det vi kan bevise?
Selv om jeg i dag holder på med energiarbeid og tidligere liv, så har jeg ikke alltid vært alternativ. Tvert imot. Størsteparten av mitt liv trodde jeg ikke på noen ting annet enn dette livet, og denne ene kroppen.
Så om du ikke selv har noen erfaringer med noe åndelig, eller noe som man ikke kan se, ta og føle på, så vet jeg hvor galskap det høres ut med energiplan, tidligere liv, engler og åndelige mestere.
Jeg vet, fordi jeg pleide å være sånn selv.
Mange som driver innenfor det alternative kan fortelle om hvordan de «så» ting allerede som barn, eller at de «alltid har visst» at det fantes noe mer.
Ikke jeg. Hjemme hos oss trodde vi ikke på Gud en gang.
Mamma pleide å si dette: «Å, folk har nå så mange teorier om Gud og himmel og helvete – den ene mer skråsikker enn den andre. Men vi vet jo ingenting. Og ikke får vi vite det før den dagen vi dør heller. Og det er det eneste vi vet med sikkerhet – at vi skal dø. En dag skal vi alle bli til stjernestøv.»
«En dag skal vi alle bli til stjernestøv» -Mamma
Slik ble altså mitt syn på religion og åndelighet formet tidlig: å tro på noe mer enn dette livet, var det samme som om voksne folk skulle tro på julenissen. Det var irrasjonelt.
I tillegg til hennes favorittutsagn om stjernestøv, fortalte Mamma også ofte historier fra oppveksten på sitt lille hjemsted. Disse historiene inneholdt ofte bygdekjerringer som var raskt ute til å preke moral eller dømme i små eller store hendelser i den lille bygda. Og de var alltid religiøse.
Moralen som jeg fikk innprentet hjemme, lød altså omtrent slik: å være religiøs er forbundet med å være fordømmende, og skråsikkerhet er dumt («den dumme vet alt!» var et annet av hennes favorittutsagn…) – og det å tro var altså irrasjonelt.
Kunnskap var et gode, og det var viktig å holde seg orientert i verden, ble jeg innprentet. Lese aviser, og følge med på det som foregikk i samfunnet utenfor en selv.
Et unntak fantes det dog i min åndeløse tilværelse i oppveksten: astrologi.
Det som begynte med astrologi fra ukebladene, fortsatte med at jeg kjøpte min første astrologibok som 13-åring, en tykk, svær koloss som gikk mer i dybden.
Jeg oppdaget etterhvert at jeg klarte å gjette stjernetegnene på mennesker, om jeg hadde fått litt informasjon om de.
Med «gjette» mener jeg at over et par dager gikk jeg systematisk gjennom deres ulike karaktertrekk og personlighet, og spurte vennene mine spørsmål om vedkommende i tillegg. På forhånd hadde jeg fått vennene mine til å forsikre seg om at det ikke var mulig å finne ut fødselsdatoen til personen på noen annen måte (dette var før internett), slik at det ville bli troverdig om jeg klarte å gjette riktig.
Jeg traff hver gang. Til også min egen store overraskelse!
Det som egentlig bare var en halvseriøs lek, ble plutselig veldig virkelig – for når jeg, kun ved hjelp av informasjon om en persons personlighetstrekk og interesser, kunne finne ut hvilken tid på året han eller hun var født, så måtte det jo være noe i dette med astrologi? Jeg visste jo at jeg selv ikke hadde jukset.
Jeg kunne ikke forklare det. Men jeg så ikke på det som noe overnaturlig, jeg tenkte at om månen kunne påvirke flo og fjære, så var det vel ikke så utenkelig at planetene også kunne påvirke oss mennesker?
Jeg kan jo heller ikke forklare hvordan en helt vanlig radio fungerer – men jeg ser at den fungerer og er virkelig likevel!
Men jeg lærte meg å holde min interesse for astrologi skjult for mennesker, i alle fall til jeg kjente dem godt. Jeg forsto at det å drive med astrologi ikke var forenlig med å gi inntrykk av at man var en stødig og oppegående person…
Når jeg ble eldre gjorde mitt verdisyn fra oppveksten at jeg fikk et sjokkartet møte med verden ved et par anledninger.
Jeg var nysgjerrig og interessert i andre menneskers å tenke og leve på.
En gang fikk jeg som 15-åring være med en nabo på forsamlingstedet til hennes kirke, Oslo Kristne senter (jeg var ekstra nysgjerrig fordi det hadde stått mye i avisene om den svenske utgaven av denne kirken, som artisten Carola var med i, og oppslagene hadde vært fulle av kontroverser).
Da vi kom dit, befant vi oss i en svær sal, og foran endeløse rekker av stoler sto det mennesker oppreist og svaiet med armene mot himmelen. Pastoren langt der fremme talte: «Lukk igjen hjernen, og åpne opp hjertet!»
«Lukk igjen hjernen, og åpne opp hjertet!» –Pastor
Og menneskene ropte ut «Ja!», og svaiet enda heftigere med armene. Alle virket nærmest beruset. Det løp noen barn mellom stolradene også, og det var flere ungdommer der.
Jeg var helt lamslått.
Voksne mennesker, som sto der…og frivillig «lukket igjen hjernen»…! De ga altså frivillig avkall på vettet sitt. Og attpåtil tok de med seg barna i dette usunne miljøet!
Dette gikk imot alt vi hadde lært på skolen, om å lære oss å tenke selv, og tilegne oss så mye kunnskap som mulig. Jeg fikk for alvor bekreftet at religion, det var for de som ikke var så glade i fornuft og kunnskap, men som likte fantasier.
Jeg var 15 år på denne tiden, og noen av de beste vennene mine tok konfirmasjonskurset sitt i en kristen ungdomssklubb. Det var ungdomsfester og bålgrilling, og turer ut i skog og mark. Jeg hang med i denne perioden, og har noen av de fineste minnene i mitt liv fra disse turene. Fantastisk natur, gode venner og samvær.
Men det kristne budskapet appellerte ikke til meg. Jeg lyttet med nysgjerrighet til det som ble sagt, men fant til slutt ut av dette ikke var helt min kopp te.
Etter en søkende periode kom jeg til slutt slutt kom jeg fram til dette: å tro virket som en fantasi på meg, og det klarte jeg ikke. Å avvise all tro helt, var like skråsikkert, og det var like uintelligent i mine øyne. Jeg landet altså på å være det som kalles en agnostiker.
Like etter dette bestemte jeg meg for å melde meg inn i Human-Etisk Forbund (men måtte vente et år, fordi man ikke får melde seg inn i trossamfunn selv før man er 16 år…). Da jeg omtrent samtidig kom på at en av mine foreldre var født i utlandet, og at jeg derfor kunne velge livssynsundervisning på skolen istedenfor kristendom, så gjorde jeg det.
Jeg stortrivdes i livsynstimene! Mens vennene mine i klasserommet ved siden av måtte pugge trosbekjennelsen, lærte vi om hinduisme, buddhisme og mye annet gøy.
Som voksen intervjuet jeg mennesker for et forskningsprosjekt ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo. Intervjuene var lange og omfattende, og man fikk vite ganske så mye om de personene man intervjuet.
En dag fikk jeg komme hjem til en hyggelig dame for å intervjue henne. Vi satt i hennes ryddige og sjarmerende hjem og hadde gjort unna størstedelen av intervjuet. Hun virket som en vellykket og oppegående dame. Så kom vi til det neste spørsmålet i intervjuet, som omhandlet livsyn og religiøs tro. Da fortalte hun at hun hadde en sterk kristen tro, som var en viktig veiviser og trøst for henne i livet. Mens hun fortalte dette, så hun opp og bort fra meg og ble liksom glassaktig i blikket.
Jeg ble så skuffet. Her hadde hun virket som den oppegående damen, og så kom hun nå med dette irrasjonelle religiøse greiene. Hun falt ned fra pidestallen for meg.
For meg begynte den alternative «reisen» ved at jeg fant et forum på nett i den perioden jeg var hjemme og syk. Det var et alternativt forum hvor de diskuterte blant annet astrologi og helse (en ny interesse jeg hadde fått litt ufrivillig i denne perioden…). Jeg himlet med øynene over mye av det andre som sto der av ulike temaer, enten det var UFO-er eller spådom, men holdt meg til mine områder.
Jeg lære mye av å lese der, særlig om helse, og fikk mange bra tips om helsekost og annet nyttig. Etterhvert åpnet horisonten min seg mer.
Det som virkelig startet alt for meg, var da jeg oppdaget meditasjon for første gang.
Jeg hadde lest at meditasjon kunne hjelpe med søvnen og med å få ro og konsentrasjon. Jeg hadde prøvd å meditere et par ganger før, men med lite resultat. Jeg lette på nett, og fant en meditasjon med hjernebølger, og prøvde den.
Jeg kjente snart at jeg ble fylt av en varm følelse, og følte at jeg nesten svevde. det var en helt utrolig følelse, ulikt noe annet jeg hadde opplevd før.
Men jeg var skeptisk til mye av det alternative. Særlig de som prediket at «tankene kan forandre alt» – med andre ord at hvis ditt eget liv ikke var vellykket, hvis du var fattig eller syk for eksempel, så måtte det da være din egen feil? Jeg kjøpte ikke dette.
En dag var jeg på en åpen dag på Aruna-senteret i Oslo, og havnet på en benk i det koselige uterommet der ved de gamle arbeiderboligene ved Mølla. Ved siden av meg satt det en dame som viste seg å være en av terapeutene ved senteret. Vi kom i snakk, og jeg spurte henne om hvordan de jobbet, og om dette med å skape sitt eget liv – om de trodde på dette med at sykdom for eksempel var ens egen feil, at man bare kunne tenke det bort? Hun var bare halvveis fokusert i samtalen, det virket som hun var opptatt med å følge med på noen mennesker som sto lenger bort. Men på spørsmålet mitt svarte hun «Nei, hvis sykdom først har manifestert seg i det fysiske, så må det gjerne fysiske virkemidler til for å bli frisk». Så reiste hun seg opp og gikk bort for å hilse på de bekjente hun hadde fått øye på.
Dette overrasket meg. For det første fordi svaret hennes hadde vært så jordnært i forhold til det jeg før hadde hørt i kategorien «man skaper sitt eget liv», men også fordi hun var så annerledes enn det jeg trodde om mange alternative behandlere, at de var ivrige selgere, og mer opptatt av å huke deg inn som kunde enn å være ærlige. Måten hun hadde sagt det på gjorde også noe med meg, hun sa det bare helt rolig, mens hun var på vei til å reise seg opp og gå bort – ikke som en kontroversiell sannhet som hun var ivrig med å overbevise meg om, tvert i mot virket det som hun ikke brydde seg det spor med å overbevise.
Samme dag på Aruna var jeg på et foredrag hvor vi ble spurt om å se hva som var en rød tråd med vår mor og bestemor, og fortelle dette til sidemannen. Jeg syntes det var ganske kleint, men kom fort på hva som var den røde tråden som vi hadde felles eller som skilte oss med min mor og min bestemor: Jeg hadde alltid hatt et temperament, og vært veldig følelsemenneske. Min mor var helt ulik, hun syntes for mye følelsesutbrudd var irrasjonelt, og så litt ned på det. For meg hadde denne fordømmelsen fra henne vært en kilde til litt dårlig selvtillit. Jeg visste at min bestemor hadde vært en utadvent, raus kvinne som syntes i rommet, og med et godt temperament, akkurat som meg.
Noen uker senere ble jeg med en venninne på den store alternativmessen i Oslo, igjen med astrologi som hovedinteresse for min del. Hun kom ikke fra jobb før senere på dagen selv, så hun spurte meg om jeg kunne skrive henne på liste til et kjent engelsk medium som skulle besøke messen, for listene hennes ble alltid fort fulle. Hun fikk time helt på slutten av messedagen. Da tiden var inne, ble jeg med henne. Ikke at jeg trodde noe på dette med mediumskap (greit nok med astrologi, men å snakke med døde? Hallo, det var galskap! :-D).
Da venninnen min var ferdig, så jeg at mediumet virket tydelig sliten, så jeg kommenterte at det måtte være deilig at dagen endelig var over. Hun må ha misforstått, eller ikke hørt meg helt, for hun viftet meg bort mot stolen, som om jeg hadde bedt om å få en seanse hos henne. Jeg sa at det ikke var det jeg hadde ment, og at jeg ikke sto på listen eller var noen klient hos henne. Hun sa ja, men det går greit, og viftet meg bort i stolen nok en gang. Venninnen min blunket lurt, og sa «kom igjen, det er ikke noe å lure på!».
Litt skeptisk satte jeg med ned i stolen – jeg hadde jo tross alt fått time hos et veldig ettertraktet medium som det var vanskelig å få time hos… Hun begynte å prate, og sa: «Det er en dame her, en bestemorsfigur, på morssiden din. Hun sier at dere er ganske like, dere to. Dere er begge glade og livlige, men kan også bli litt varm om ørene i blant 🙂 Din mor er ikke slik. Du må ikke klandre deg selv for det.» Så fortsatte hun og snakke om en mannsfigur, og sa «Det er en mann her på din farsside og han sier at dere aldri traff hverandre mens han levde». Min farfar døde før jeg ble født. Så begynte hun å beskrive hodeplagget hans, og sa «han er fra et annet land enn dette, tror jeg». Hodeplagget hun beskrev er akkurat slike som er vanlige i det landet hvor min pappa ble født… Så fortsatte hun å snakke om fellestrekkene mellom meg og han, og hva det innebar for meg.
Etterhvert i samme periode begynte jeg å delta fast på en live meditasjon på nett hver mandag kveld, med Morten Eriksen. Dette var helt gratis (det pågår enda, og kan anbefales ;-)) (Jeg har skrevet om det her).
Hans jordnære tilnærming til ulike temaer innen selvutvikling gjorde inntrykk. Budskapet var ofte at vi ikke trenger å «bli åndelige», vi er det allerede. Du er god nok som du er. Det som hindrer oss fra å kjenne hvor åndelige og fantastiske vi egentlig er natur, er sår og blokkeringer fra ulike erfaringer i barndommen eller tidligere liv, og også fysisk fra våre foreldre og forfedre, som vi trenger å løse opp for å se hvor fullkomne vi egentlig er.
I samme periode så jeg også det velkjente TV-programmet til Oprah Winfrey om Brian L. Weiss, som jeg har fortalt om før, og som endret alt.
Noen måneder senere sto vi litt fast i forholdet, og for første gang lurte vi litt på å få litt hjelp fra en tredjepart med et nøytralt utgangspunkt. Vi snakket om hvem vi kunne gå til, da min kjære utbrøt «Nei, det finnes så mange rare psykologer og terapeuter der ute – da vil jeg heller gå på en av de kursene til de selvutviklingsfolka dine, og heller gjøre det sammen». Så vi gjorde det.
Det første aktuelle jeg fant, var et helgekurs i kanalisering med Morten Eriksen. Vi deltok den helgen, og den som virkelig åpnet opp, og klarte å kanalisere for fullt fra da av, det var min bedre halvdel.
Fra da av snakket Mestrene gjennom ham, uten at vi behøvde å ta en full regresjon for å snakke med de hver gang.
Mestrene hjalp meg med mange områder av livet mitt, men først og fremst med å bli frisk. Fra de fikk jeg konkrete råd om mat, om fysiske ting som trengte å gjøres med kroppen min, men ikke minst med å identifisere og forløse energimessige blokkeringer og følelser, slik at jeg ble helt frisk.
Jeg fikk opplæring av de. Om forholdet mellom kropp og sjel, og sammenhengen mellom energikroppen vår og fysisk sykdom.
Og en forklaring på hvorfor jeg hadde blitt syk, til å begynne med. De sa at jeg hadde ubalanser eller hull i min energi i solar plexus-området (3. chakra) fra å ikke ha blitt nok elsket i barndommen, og av den grunn hadde jeg «sluppet inn kvikksølvet» i kroppen min.
Og etterhvert ga de meg et råd om hva som kunne være et godt valg av livsvirke for meg i dette livet. I denne tiden hadde jeg i min sykdomstilværelse begynt å drømme om å være frilansjournalist, fordi jeg så for meg at det innebar stor frihet (jeg klarte ikke å se for meg at jeg skulle bli helt frisk en gang i fremtiden), og fordi jeg alltid hadde hatt lett for å skrive, og fått mye positiv tilbakemelding på det, både på skolen og ellers.
Da viste de meg et bilde av en dame som satt og skrev, en ganske isolert tilværelse, og sa at dette hadde jeg allerede gjort i et tidligere liv. De anbefalte meg å heller være ute i verden og jobbe med mennesker (les mer om mesternes råd om yrke og livssvei her).
Senere fikk jeg mer detaljert veiledning på hva dette kunne innebære. Men de sa alltid at det var mitt valg hva jeg ville gjøre; vi har alltid fullstendig fritt valg.
I dag er jeg veldig glad for at jeg har erfaringer som har fått meg til å tro at vi lever mer enn bare en gang, at vi er fullkomne sjeler som har valgt å komme ned hit og ta på oss ulike erfaringer og byrder for å klare å forløse de, fordi vil lære noe av det. Og at vi alltid blir tatt vare på.
Dette har hjulpet meg i vanskelige tider, og gitt meg et perspektiv hvor jeg både klarer å ta lettere og lysere på livet, men også lettere tør å ta tak i det vanskelige.
Som en av mine forbilder Brian L. Weiss har sagt det: «The awareness that we have multiple lifetimes, separated by spiritual interludes on the other side, helps to dissolve the fear of death and bring more peace and joy into the present moment.»
Men i dag vet jeg at det ikke handler om tro.
«Vi må erfare dette selv», sa mestrene en gang i en kanalisering der de snakket om å se helhetlig på helse, for de som ikke var vant til det. «Det viktige er å lytte til kroppen, den har beskjeder som det er meningen at du skal få med deg. Slik vil også skeptikerne forstå etterhvert».
Og jeg vet som sagt hvor gresk mye av dette virker, om mestere, engler og energier – om man ikke har erfart det selv.
.
