Er du en alternativ person?

Eller er du en per­son som lik­er best å forholde deg til fak­ta, og det vi kan bevise?

Selv om jeg i dag hold­er på med ener­gia­r­beid og tidligere liv, så har jeg ikke alltid vært alter­na­tiv. Tvert imot. Størsteparten av mitt liv trodde jeg ikke på noen ting annet enn dette livet, og denne ene krop­pen.

Så om du ikke selv har noen erfaringer med noe åndelig, eller noe som man ikke kan se, ta og føle på, så vet jeg hvor gal­skap det høres ut med energi­plan, tidligere liv, engler og åndelige mestere.

Jeg vet, for jeg plei­de å være sånn selv.

Mange som dri­ver innen­for det alter­na­tive kan fortelle om hvor­dan de “så” ting allerede som barn, eller at de “alltid har visst” at det fantes noe mer.

Ikke jeg. Hjemme hos oss trodde vi ikke på Gud en gang.

Mam­ma plei­de å si dette: “Å, folk har nå så mange teori­er om Gud og him­mel og hel­vete — den ene mer skråsikker enn den andre. Men vi vet jo ingent­ing. Og ikke får vi vite det før den dagen vi dør heller. Og det er det eneste vi vet med sikker­het — at vi skal dø. En dag skal vi alle bli til stjernestøv.”

“En dag skal vi alle bli til stjernestøv”   ‑Mam­ma

Slik ble alt­så mitt syn på reli­gion og ånde­lighet formet tidlig: å tro på noe mer enn dette livet, var det samme som om vok­sne folk skulle tro på julenis­sen. Det var irrasjonelt.

I til­legg til hennes favorit­tut­sagn om stjernestøv, for­t­alte Mam­ma også ofte his­to­ri­er fra oppvek­sten på sitt lille hjem­st­ed. Disse his­to­riene inneholdt ofte bygdek­jer­ringer som var raskt ute til å preke moral eller dømme i små eller store hen­delser i den lille byg­da. Og de var alltid religiøse.

Moralen som jeg fikk innprentet hjemme, lød alt­så omtrent slik: å være religiøs er for­bun­det med å være fordøm­mende, og skråsikker­het er dumt (“den dumme vet alt!” var et annet av hennes favorit­tut­sagn…) — og det å tro var alt­så irrasjonelt.

Kunnskap var et gode, og det var vik­tig å holde seg ori­en­tert i ver­den, ble jeg innprentet. Lese avis­er, og følge med på det som foregikk i sam­fun­net uten­for en selv.

Et unntak fantes det dog i min åndeløse  tilværelse i oppvek­sten: astrolo­gi.

Det som beg­y­nte med astrolo­gi fra uke­bladene, fort­sat­te med at jeg kjøpte min første astrologi­bok som 13-åring, en tykk, svær koloss som gikk mer i dyb­den.

Jeg oppdaget etter­hvert at jeg klarte å gjette stjer­neteg­nene på men­nesker, om jeg hadde litt infor­masjon om de.

Med “gjette” men­er jeg at over et par dager gikk jeg sys­tem­a­tisk gjen­nom deres ulike karak­tertrekk og per­son­lighet, og spurte vennene mine spørsmål om ved­k­om­mende i til­legg. På forhånd hadde jeg fått vennene mine til å for­sikre seg om at det ikke var mulig å finne ut fød­sels­da­toen til per­so­n­en på noen annen måte (dette var før inter­nett), slik at det ville bli tro­verdig om jeg klarte å gjette rik­tig.

Jeg traff hver gang. Til også min egen store over­raskelse!

Det som egentlig bare var en halvser­iøs lek, ble plut­selig veldig virke­lig — for når jeg, kun ved hjelp av infor­masjon om en per­sons per­son­lighet­strekk og inter­ess­er, kunne finne ut hvilken tid på året han eller hun var født, så måtte det jo være noe i dette med astrolo­gi? Jeg vis­ste jo at jeg selv ikke hadde juk­set.

Jeg kunne ikke fork­lare det. Men jeg så ikke på det som noe over­naturlig, jeg tenk­te at om månen kunne påvirke flo og fjære, så var det vel ikke så utenke­lig at plan­etene også kunne påvirke oss men­nesker?

Jeg kan jo heller ikke fork­lare hvor­dan en helt van­lig radio fun­ger­er — men jeg ser at den fun­ger­er og er virke­lig likev­el!

Men jeg lærte meg å holde min inter­esse for astrolo­gi skjult for men­nesker, i alle fall til jeg kjente dem godt. Jeg forsto at det å dri­ve med astrolo­gi ikke var foren­lig med å gi inntrykk av at man var en stødig og oppegående per­son…

Når jeg ble eldre gjorde mitt verdisyn fra oppvek­sten at jeg fikk et sjokkartet møte med ver­den ved et par anled­ninger.

Jeg var nys­g­jer­rig og inter­essert i andre men­neskers å tenke og leve på.

En gang fikk jeg som 15-åring være med en nabo på for­sam­ling­st­edet til hennes kirke, Oslo Kristne sen­ter (jeg var ekstra nys­g­jer­rig for­di det hadde stått mye i avisene om den svenske utgaven av denne kirken, som artis­ten Car­o­la var med i, og opp­sla­gene hadde vært fulle av kon­tro­vers­er).

Da vi kom dit, befant vi oss i en svær sal, og foran endeløse rekker av stol­er sto det men­nesker oppreist og svai­et med armene mot him­me­len. Pas­toren langt der fremme talte: “Lukk igjen hjer­nen, og åpne opp hjertet!”

Lukk igjen hjer­nen, og åpne opp hjertet!”   -Pas­tor

Og men­neskene ropte ut “Ja!”, og svai­et enda heftigere med armene. Alle vir­ket nærmest beruset. Det løp noen barn mel­lom stol­radene også, og det var flere ung­dom­mer der.

Jeg var helt lam­slått.

Vok­sne men­nesker, som sto der…og friv­il­lig “lukket igjen hjer­nen”…! De ga alt­så friv­il­lig avkall på vet­tet sitt. Og attpåtil tok de med seg bar­na i dette usunne miljøet!

Dette gikk imot alt vi hadde lært på skolen, om å lære oss å tenke selv, og tileg­ne oss så mye kunnskap som mulig. Jeg fikk for alvor bekreftet at reli­gion, det var for de som ikke var så glade i for­nuft og kunnskap, men som lik­te fan­tasi­er.

Jeg var 15 år på denne tiden, og noen av de beste vennene mine tok kon­fir­masjon­skurset sitt i en kris­ten ung­domssklubb. Det var ung­doms­fester og bål­grilling, og tur­er ut i skog og mark. Jeg hang med i denne peri­o­den, og har noen av de fineste minnene i mitt liv fra disse turene. Fan­tastisk natur, gode ven­ner og samvær.

Men det kristne bud­skapet appellerte ikke til meg. Jeg lyt­tet med nys­g­jer­righet til det som ble sagt, men fant til slutt ut av dette ikke var helt min kopp te.

Etter en søk­ende peri­ode kom jeg til slutt slutt kom jeg fram til dette: å tro vir­ket som en fan­tasi på meg, og det klarte jeg ikke. Å avvise all tro helt, var like skråsikkert, og det var like uin­tel­li­gent i mine øyne. Jeg lan­det alt­så på å være det som kalles en agnos­tik­er.

Like etter dette bestemte jeg meg for å melde meg inn i Human-Etisk For­bund (men måtte vente et år, for­di man ikke får melde seg inn i trossam­funn selv før man er 16 år…). Da jeg omtrent sam­tidig kom på at en av mine forel­dre var født i utlandet, og at jeg der­for kunne velge livssyn­sun­dervis­ning på skolen ist­e­den­for kris­ten­dom, så gjorde jeg det.

Jeg stor­trivdes i livsyn­stimene! Mens vennene mine i klasserom­met ved siden av måtte pugge tros­bek­jen­nelsen, lærte vi om hin­duisme, bud­dhisme og mye annet gøy.

Som vok­sen inter­vjuet jeg men­nesker for et forskn­ing­spros­jekt ved Psykol­o­gisk insti­tutt ved Uni­ver­sitetet i Oslo. Inter­vjuene var lange og omfat­tende, og man fikk vite ganske så mye om de per­son­ene man inter­vjuet.

En dag fikk jeg komme hjem til en hyggelig dame for å inter­vjue henne. Vi satt i hennes ryd­di­ge og sjarmerende hjem og hadde gjort unna størst­ede­len av inter­vjuet. Hun vir­ket som en vel­lykket og oppegående dame. Så kom vi til det neste spørsmålet i inter­vjuet, som omhan­dlet livsyn og religiøs tro. Da for­t­alte hun at hun hadde en sterk kris­ten tro, som var en vik­tig veivis­er og trøst for henne i livet. Mens hun for­t­alte dette, så hun opp og bort fra meg og ble lik­som glas­sak­tig i blikket.

Jeg ble så skuf­fet. Her hadde hun vir­ket som den oppegående damen, og så kom hun nå med dette irrasjonelle religiøse greiene. Hun falt ned fra pidestallen for meg.

For meg beg­y­nte den alter­na­tive “reisen” ved at jeg fant et forum på nett i den peri­o­den jeg var hjemme og syk. Det var et alter­na­tivt forum hvor de diskuterte blant annet astrolo­gi og helse (en ny inter­esse jeg hadde fått litt ufriv­il­lig i denne peri­o­den…). Jeg him­let med øynene over mye av det andre som sto der av ulike temaer, enten det var UFO-er eller spå­dom, men holdt meg til mine områder.

Jeg lære mye av å lese der, særlig om helse, og fikk mange bra tips om helsekost og annet nyt­tig. Etter­hvert åpnet horison­ten min seg mer.

Det som virke­lig startet alt for meg, var da jeg oppdaget med­i­tasjon for første gang.

Jeg hadde lest at med­i­tasjon kunne hjelpe med søv­nen og med å få ro og kon­sen­trasjon. Jeg hadde prøvd å meditere et par ganger før, men med lite resul­tat. Jeg lette på nett, og fant en med­i­tasjon med hjernebøl­ger, og prøvde den.

Jeg kjente snart at jeg ble fylt av en varm følelse, og følte at jeg nesten svevde. det var en helt utrolig følelse, ulikt noe annet jeg hadde opplevd før.

Men jeg var skep­tisk til mye av det alter­na­tive. Særlig de som prediket at “tankene kan foran­dre alt” — med andre ord at hvis ditt eget liv ikke var vel­lykket, hvis du var fat­tig eller syk for eksem­pel, så måtte det da være din egen feil? Jeg kjøpte ikke dette.

En dag var jeg på en åpen dag på Aruna-sen­teret i Oslo, og havnet på en benk i det koselige uterom­met der ved de gam­le arbei­der­boli­gene ved Møl­la. Ved siden av meg satt det en dame som viste seg å være en av ter­apeutene ved sen­teret. Vi kom i snakk, og jeg spurte henne om hvor­dan de job­bet, og om dette med å skape sitt eget liv — om de trodde på dette med at syk­dom for eksem­pel var ens egen feil, at man bare kunne tenke det bort? Hun var bare halvveis fokusert i sam­tal­en, det vir­ket som hun var opp­tatt med å følge med på noen men­nesker som sto lenger bort. Men på spørsmålet mitt svarte hun “Nei, hvis syk­dom først har man­i­festert seg i det fysiske, så må det gjerne fysiske virkemi­dler til for å bli frisk”. Så reiste hun seg opp og gikk bort for å hilse på de bek­jente hun hadde fått øye på.

Dette over­ras­ket meg. For det første for­di svarte hennes hadde vært så jord­nært i forhold til det jeg før hadde hørt i kat­e­gorien “man skaper sitt eget liv”, men også for­di hun var så annerledes enn det jeg trodde om mange alter­na­tive behan­dlere, at de var ivrige sel­gere, og mer opp­tatt av å huke deg inn som kunde enn å være ærlige. Måten hun hadde sagt det på gjorde også noe med meg, hun sa det bare helt rolig, mens hun var på vei til å reise seg opp og gå bort — ikke som en kon­tro­ver­siell sannhet som hun var ivrig med å over­be­vise meg om, tvert i mot vir­ket det som hun ikke bry­dde seg det spor med å over­be­vise.

Samme dag på Aruna var jeg på et fore­drag hvor vi ble spurt om å se hva som var en rød tråd med vår  mor og beste­mor, og fortelle dette til side­man­nen. Jeg syntes det var ganske kleint, men kom fort på hva som var den røde trå­den som vi hadde felles eller som skilte oss med min mor og min beste­mor: Jeg hadde alltid hatt et tem­pera­ment, og vært veldig følelse­men­neske. Min mor var helt ulik, hun syntes for mye følelsesut­brudd var irrasjonelt, og så litt ned på det. For meg hadde denne fordøm­melsen fra henne vært en kilde til litt dårlig selvtil­lit. Jeg vis­ste at min beste­mor hadde vært en utad­vent, raus kvinne som syntes i rom­met, og med et godt tem­pera­ment, akku­rat som meg.

Noen uker senere ble jeg med en ven­ninne på den store alter­na­tivmessen i Oslo, igjen med astrolo­gi som hov­ed­in­ter­esse for min del. Hun kom ikke fra jobb før senere på dagen selv, så hun spurte meg om jeg kunne skrive henne på liste til et kjent engel­sk medi­um som skulle besøke messen, for lis­tene hennes ble alltid fort fulle. Hun fikk time helt på slut­ten av messeda­gen. Da tiden var inne, ble jeg med henne. Ikke at jeg trodde noe på dette med medi­um­skap (gre­it nok med astrolo­gi, men å snakke med døde? Hal­lo, det var gal­skap! :-D).

Da ven­nin­nen min var fer­dig, så jeg at medi­umet vir­ket tydelig sliten, så jeg kom­menterte at det måtte være deilig at dagen endelig var over. Hun må ha mis­forstått, eller ikke hørt meg helt, for hun viftet meg bort mot stolen, som om jeg hadde bedt om å få en seanse hos henne. Jeg sa at det ikke var det jeg hadde ment, og at jeg ikke sto på lis­ten eller var noen klient hos henne. Hun sa ja, men det går gre­it, og viftet meg bort i stolen nok en gang. Ven­nin­nen min blun­ket lurt, og sa “kom igjen, det er ikke noe å lure på!”.

Litt skep­tisk sat­te jeg med ned i stolen — jeg hadde jo tross alt fått time hos et veldig etter­trak­tet medi­um som det var vanske­lig å få time hos… Hun beg­y­nte å prate, og sa: “Det er en dame her, en beste­mors­fig­ur, på morssi­den din. Hun sier at dere er ganske like, dere to. Dere er begge glade og livlige, men kan også bli litt varm om ørene i blant 🙂 Din mor er ikke slik. Du må ikke klan­dre deg selv for det.” Så fort­sat­te hun og snakke om en manns­fig­ur, og sa “Det er en mann her på din fars­side og han sier at dere aldri traff hveran­dre mens han levde”. Min far­far døde før jeg ble født. Så beg­y­nte hun å beskrive hode­plagget hans, og sa “han er fra et annet land enn dette, tror jeg”. Hode­plagget hun beskrev er akku­rat slike som er van­lige i det lan­det hvor min pap­pa ble født… Så fort­sat­te hun å snakke om fellestrekkene mel­lom meg og han, og hva det innebar for meg.

Etter­hvert i samme peri­ode beg­y­nte jeg å delta fast på en live med­i­tasjon på nett hver mandag kveld, med Morten Erik­sen. Dette var helt gratis (det pågår enda, og kan anbe­fales ;-)) (Jeg har skrevet om det her).

Hans jord­nære tilnærm­ing til ulike temaer innen selvutvikling gjorde inntrykk. Bud­skapet var ofte at vi ikke trenger å “bli åndelige”, vi er det allerede. Du er god nok som du er. Det som hin­dr­er oss fra å kjenne hvor åndelige og fan­tastiske vi egentlig er natur, er sår og blokkeringer fra ulike erfaringer i barn­dom­men eller tidligere liv, og også fysisk fra våre forel­dre og forfe­dre, som vi trenger å løse opp for å se hvor ful­lkomne vi egentlig er.

I samme peri­ode så jeg også det velk­jente TV-pro­gram­met til Oprah Win­frey om Bri­an L. Weiss, som jeg har for­t­alt om før, og som endret alt.

Noen måned­er senere sto vi litt fast i forhold­et, og for første gang lurte vi litt på å få litt hjelp fra en tred­jepart med et nøy­tralt utgangspunkt. Vi snakket om hvem vi kunne gå til, da min kjære utbrøt “Nei, det finnes så mange rare psykologer og ter­apeuter der ute — da vil jeg heller gå på en av de kursene til de selvutviklings­fol­ka dine, og heller gjøre det sam­men”. Så vi gjorde det.

Det første aktuelle jeg fant, var et hel­gekurs i kanalis­er­ing med Morten Erik­sen. Vi del­tok den hel­gen, og den som virke­lig åpnet opp, og klarte å kanalis­ere for fullt fra da av, det var min bedre halvdel.

Fra da av snakket mestrene gjen­nom ham, uten at vi behøvde å ta en full regresjon for å snakke med de hver gang.

Mestrene hjalp meg med mange områder av livet mitt, men først og fremst med å bli frisk. Fra de fikk jeg konkrete råd om mat, om fysiske ting som trengte å gjøres med krop­pen min, men ikke minst med å iden­ti­fis­ere og for­løse energimes­sige blokkeringer og følelser, slik at jeg ble helt frisk.

Jeg fikk opplæring av de. Om forhold­et mel­lom kropp og sjel, og sam­men­hen­gen mel­lom energikrop­pen vår og fysisk syk­dom.

Og en fork­lar­ing på hvor­for jeg hadde blitt syk, til å beg­ynne med. De sa at jeg hadde ubal­anser eller hull i min ener­gi i solar plexus-området (3. chakra) fra å ikke ha blitt nok els­ket i barn­dom­men, og av den grunn hadde jeg “slup­pet inn kvikksøl­vet” i krop­pen min.

Og etter­hvert ga de meg et råd om hva som kunne være et godt valg av livsvirke for meg i dette livet. I denne tiden hadde jeg i min syk­dom­stil­værelse beg­y­nt å drømme om å være frilan­sjour­nal­ist, for­di jeg så for meg at det innebar stor fri­het (jeg klarte ikke å se for meg at jeg skulle bli helt frisk en gang i fremti­den), og for­di jeg alltid hadde hatt lett for å skrive, og fått mye pos­i­tiv tilbakemeld­ing på det, både på skolen og ellers.

Da viste de meg et bilde av en dame som satt og skrev, en ganske isol­ert tilværelse, og sa at dette hadde jeg allerede gjort i et tidligere liv. De anbe­falte meg å heller være ute i ver­den og jobbe med men­nesker (les mer om mesternes råd om yrke og livssvei her).

Senere fikk jeg mer detal­jert veiled­ning på hva dette kunne innebære. Men de sa alltid at det var mitt valg hva jeg ville gjøre; vi har alltid full­s­tendig fritt valg.

I dag er jeg veldig glad for at jeg har erfaringer som har fått meg til å tro at vi lever mer enn bare en gang, at vi er ful­lkomne sjel­er som har val­gt å komme ned hit og ta på oss ulike erfaringer og byrder for å klare å for­løse de, for­di vil lære noe av det. Og at vi alltid blir tatt vare på.

Dette har hjulpet meg i vanske­lige tider, og gitt meg et per­spek­tiv hvor jeg både klar­er å ta let­tere og lysere på livet, men også let­tere tør å ta tak i det vanske­lige.

Som en av mine for­bilder Bri­an L. Weiss har sagt det: “The aware­ness that we have mul­ti­ple life­times, sep­a­rat­ed by spir­i­tu­al inter­ludes on the oth­er side, helps to dis­solve the fear of death and bring more peace and joy into the present moment.

Men i dag vet jeg at det ikke han­dler om tro.

Vi må erfare dette selv”, sa mestrene en gang i en kanalis­er­ing der de snakket om å se hel­hetlig på helse, for de som ikke var vant til det. “Det vik­tige er å lytte til krop­pen, den har beskjed­er som det er menin­gen at du skal få med deg. Slik vil også skep­tik­erne forstå etter­hvert”.

Og jeg vet som sagt hvor gresk mye av dette virk­er, om mestere, engler og energi­er — om man ikke har erfart det selv.

DSC8635″ width=“2560” height=“1709” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Hebbe 16 år! Hvor­dan kan man få en hund som lever lenge? Les mer Glit­teret på innsi­d­en Les mer Man­i­fes­ter­ing for de late Les mer Nyttt år og angst­fremkallende blanke ark Les mer Fullmånemed­i­tasjon Les mer Hode-epi­demien Les mer Kjærlighet eller frykt Les mer Jak­ten på (turkise) par­adis Les mer Ditt kjønn er ikke til­feldig Les mer IMG_8622″ width=“3712” height=“3000” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Super med­i­tasjon­sapp Les mer La de slippe til Les mer IMG_8468 (2)” width=“3000” height=“3676” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Every love sto­ry Les mer Stein­bukken Les mer IMG_8396″ width=“4000” height=“3000” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Så var 2016 her Les mer IMG_1882″ width=“640” height=“640” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Energien i gaver Les mer Men­neskeskjeb­n­er Les mer

Related Posts

Jeg kunne vært en av de mange i NAV-kø

Jeg var syk i flere år. Etter mange frus­trasjon­er og forsøk på å bli frisk hadde jeg flaks, og trakk selve gul­lod­det; jeg havnet til­feldigvis hos en lege som fant ut av hva som feilte meg. I dag takker jeg ham for å ha red­det livet mitt. Det spe­sielle med […]

Blåmandag

En av mine små gled­er i hverda­gen er te. Intet vondt ord om kaffe, ja takk begge del­er. Men det er ikke så ofte kaffe kom­mer i så fine bokser som disse to her. Og apro­pos innpakn­ing, så har det en stund nå blitt mer […]



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *