Hebbe 16 år! Hvordan kan man få en hund som lever lenge?

Hebbe har net­topp hatt burs­dag. Vi beg­yn­ner å nærme oss reko­rder her nå. Det er ikke van­lig at hun­der når en så høy alder, og om noen gjør det, så er det gjerne de små hun­dene, og ikke store hun­der som Hebbe. Vi er så heldige som får ha ham så lenge. Men apro­pos hell…

Vi er så frei­di­ge at vi tror det noen ting vi har gjort som hun­deeiere som har bidratt til at akku­rat Hebbe har blitt så gam­mel, og det vil jeg fortelle om her. Det er i hov­ed­sak 2 ting vi har gjort:

- 1 — Tren­ing og mas­sas­je

Da Hebbe var rundt 11 år så beg­y­nte han å gå veldig tregt på tur. Han sub­bet så sak­te at jeg slet med å gå sak­te nok, og jeg tenk­te at nå nærmet nok slut­ten seg for ham. Sam­tidig hadde vi tenkt på å beg­ynne å sende ham til mas­sas­je på sine eldre dager — snill som han alltid har vært, så fort­jente han det. Så vi fant en dame som drev med hun­de­mas­sas­je i nærheten. Jeg så for meg å bare sende ham avgårde, kjøre og hente etter­på.

Men det jeg ikke tok med i bereg­nin­gen, var at denne damen i til­legg også var fys­ioter­apeut for både hun­der og kat­ter. Her skulle man som eiere være med under hele mas­sas­je­ti­men. Hun under­søk­te Hebbe, og sa at han var litt skjev her, og man­glet litt muskler der, og fant flere ting som han sannsyn­ligvis hadde gått med en stund.

Hun anbe­falte mas­sas­jer jevn­lig en peri­ode, for å bygge ham opp igjen — og i til­legg til mas­sas­jene hos henne, anbe­falte hun at vi også masserte ham hjemme. Hvor ofte, spurte vi. Helst hver dag (!) “Litt er bedre enn ingent­ing, og 3 min­ut­ter er mye bedre enn ingen mas­sas­je”. Vi hadde ingen peil­ing på å massere — og i alle fall ikke en hund! “Det er bare å få i gang sirku­lasjo­nen”, sa hun “bare man ikke masser­er på skjelet­tet”. Dette var en hyggelig dames som ikke kom med pekefin­geren om vi kom til neste time og sa at vi ikke hadde fått til tren­ing eller mas­sas­je så ofte som ønske­lig. For hver time så lærte vi mer og vi mer infor­masjon.

                                                                           Hebbe på mas­sas­je­bor­det til Kat­ja

Etter­hvert anbe­falte hun også at vi beg­y­nte med styr­ke­tren­ing for Hebbe. Vi bestilte etter hennes anbe­fal­ing en spe­sial­sy­dd sele som fordel­er vek­ten jevnt over krop­pen, og så beg­y­nte vi å la Hebbe trekke remser av kjet­ting for å bygge opp styrke (bildekk er visst dumt, lærte vi, for de humper sånn). Etter­hvert fikk han også bære kløv med vekt i.

Styr­ke­tren­ing er spe­sielt vik­tig for gam­ler hun­der, etter­som de gjerne mis­ter muskel­masse med tiden, fork­larte hun. Vi kniste godt, der vi gikk med Hebbe og kjet­tin­gen, og tul­let med at halvpud­de­len vår skulle blir en pit­bul­ll. 

                                                                  — Hebbe ute og trekker kjet­ting

 

Vi gjorde dette et par ganger i uken, og som med all tren­ing så hendte det at vi hadde dager med mye å gjøre og utsat­te trenin­gen. Så beg­y­nte det å skje noe:  Med en gang selen og kjet­tin­gen var fjer­net etter tren­ing, så beg­y­nte Hebbe å sprette bor­tover med masse ener­gi. Dagen etter var han alltid mye sprekere enn før. Og så så vi at de gan­gene vi utsat­te trenin­gen med bare én dag, så beg­y­nte han å subbe litt sak­tere på tur igjen, og vir­ket generelt mer sliten og gam­mel. Da forsto vi. Fra da ble det tren­ing religiøst annen­hver dag. Og mas­sas­je hver dag så langt vi klar­er. Damen som foran­dret livet til Hebbe het­er Kat­ja Petrell, og nettsi­den hennes er cooldog.no

- 2 — Gode gen­er er det beste utgangspunk­tet

Når man skal skaffe seg en hund i dag, så er det helt nor­malt å bla i en bok og kikke på forskjel­lige hun­deras­er for å se hva som pass­er for en. Hvilke egen­skaper de ulike rasene har, tem­pera­ment — og ikke minst utseende. Vis­ste du at avlen på rase­hun­der som vi har i dag startet på 1800-tal­let for­di britiske overk­lassekvin­ner kjedet seg? De fikk jo ikke lov til å utdan­nelse eller arbei­de, så raseavl ble det nest beste.
Tenk hvis jeg nå sa at fra nå skal alle men­nesker bla i en bok og velge utseende og type før de får barn? En hor­ri­bel tanke, eller hva? (Eller vent litt…).

Prob­lemet er at det er ikke bare for men­nesker det er sånn at utb­land­ing av gen­er gir sun­nere indi­vider — det gjelder like mye for hun­der. De ver­ste resul­tatene av avl på rase­hun­der har vel de fleste av oss etter­hvert lest om, med hun­der som blir født med hjern­er som er for små for skallen, ikke klar­er å puste nor­malt, eller ikke lenger klar­er å føde selv men hvert eneste indi­vid som skal føde må ha keis­er­snitt. Jeg vil at vi skal ta enda et steg fre­mover i utvikling. Vi kan alle bidra ved å velge bland­ing­shun­der fram­for rase­hun­der. Å ikke god­ta nest best, men gjøre det aller beste vi kan for dyrenes velferd. Vi vet jo at selv om det er bedre at mor og far er fjerne slek­t­ninger enn om de hadde vært kusin­er og fet­ter, så er jo det aller beste at de over­hodet ikke er i slekt? Hvor­for dri­ver vi da likev­el med det? Å gjøre det vi vet er best er høyere bevis­s­thet enn å bare gjøre ting for­di det alltid har vært sånn, eller for­di andre gjør det.

Det er masse vi enda ikke vet om tiltrekn­ing, og hvor­for et men­nes­ket blir tiltrukket av et annet men­neske. Kan­skje er det mer intrikate og smarte pros­ess­er i den naturlige utvel­gelsen av en part­ner man vil repro­dusere med enn det vi vet, som gir smartere og friskere indi­vider. Her pass­er det å fortelle om Hebbe.

Hebbe er halvt kongepud­del (hans mor var svart) og halvt stan­dard Schnau­zer (hans far var grå). Vi hen­tet ham nede på Sør­lan­det i 6‑måneders alderen, da var han til omplasser­ing, som et resul­tat av et uhell med et besøk fra en gård til en annen. Det finnes etter­hvert mange bland­ing­shun­der av omtrent samme kaliber som Hebbe, pud­del bland­et med diverse andre ras­er, doo­dler som Gold­en­doo­dle, Labradoo­dle., osv. De første årene vi hadde Hebbe så så jeg nys­g­jer­rig på de andre doo­dle-hun­dene vi hilste på på tur, og tenk­te at de måtte jo være fan­tastiske, siden Hebbe er en (uplan­lagt) doo­dle og var så fan­tastisk. Men de andre doo­d­lene vir­ket ikke som de hadde en av-knapp, slik Hebbe alltid har hatt (alltid rolig inne eller på buss/trikk/butikk/cafe), masse fart og gøy ute. I Norge kom­mer nesten alle doo­d­lene fra en og samme opp­dret­ter. Det er ikke en god ide.

En av nabofruene våre en tid vi bodde i et nabo­lag med mest Set­tere spurte meg hva slags bland­ing Hebbe var, og jeg fork­larte. “Åja, da har du vært heldig, til å være en bland­ing­shund da!” sa hun, men hun halset videre bor­tover veien, dratt etter bån­det av sin Set­ter som var ute og luftet eieren i et for­ryk­ende tem­po. Hebbe gikk løs i fot ved siden av meg (i fot = ved siden av det ven­stre benet).. Det jeg ikke sa til henne var at jeg plan­la å få hund i 2 år før jeg fikk Hebbe, og at den blandin­gen har var, og at vi fikk en bland­ing, var høyst plan­lagt.. 

Men det går an å gjøre det enda bedre. Neste hund skal nok bli en skikke­lig gatemiks, med så utb­land­ede gen­er som mulig. 

Hebbe og Junior — aka Helan og Hal­van. To glade bas­tarder 🙂

Om å ta gam­le hun­der — og gam­le damer  — på alvor — og nyte livet mens vi har det

Fra Hebbe var ca. 9 år gam­mel  så beg­y­nte folk rundt oss å advare om at han snart kan­skje kom til å dø. Ingen sa det så rett ut, selvsagt.

Men innhold­et var det samme: vær klar over at alvoret og det triste kan­skje snart er her, ikke for­vent å ha ham for alltid!

Som om vi ikke skjønte det selv. At vi alle skal dø er vel det eneste vi vet helt sikkert i livet. I virke­ligheten så vet vi jo svært lite om det. Noen men­nesker røyk­er og lever usunt et helt liv, og run­der like vel 100 år. Andre dør i trafikken lenge før det vi synes er et nor­malt tid­spunkt å for­late livet på. Siden vi egentlig vet veldig lite både om når vi selv eller andre skal dø — kan vi ikke heller beg­ynne å nyte og sette pris på livet når det foregår? Det sier noe om at vi som men­nesker er litt for flinke til å leve ut fra frykt, og fra det vi er redd for at skal skje, frem­for ut i fra livs­glede. Å være redd for at andre ikke er real­is­tiske for­di de ikke er så opp­tatt av å for­berede seg på alt neg­a­tiv som skal skje — kom­mer an på hvilken virke­lighet vi ønsker å leve i. Vel­ger å leve i.

Det vi ikke for­t­alte alle som advarte oss, var at vi hadde fått et hint av Mesterne om hvor gam­mel Hebbe kan­skje kom til å bli for mange år siden. Jeg vil ikke jinxe det ved å fortelle hvor høy alder det var snakk om her, men vi var ikke så stres­set.

Da Hebbe var i 8- års alderen så hadde han en stor fet­tkul på siden av krop­pen som beg­y­nte å bli så stor at vi øns­ket å fjerne den kirur­gisk. Vet­er­inærene sa nei, på grunn av hans høye alder. Vi vis­ste at dette ikke var så høy en alder for Hebbe sin del. Men kunne ikke fork­lare hvor­for heller… 2 år etter­på hadde kulen blitt så stor av vi nå syntes at vi måtte fjerne den for livskvaliteten hans, om vi så fikk spørre flere vet­er­inær­er. e. Denne gan­gen sa de ja. Og i dag vet vi jo at Hebbe kom til å leve i mange år til. Det er vik­tig å ikke ta alle under ett, men å se hvert enkelt til­felle klart, enten det gjelder men­nesker eller dyr — ikke bare tenke ut i fra regler som gjelder for alle. Jeg husker jeg leste om en gam­mel dame i 80-årene som els­ket å gå fjell­tur­er, men som beg­y­nte å få vondt i det ene kneet. Dette gikk ut over livskvaliteten, etter­som fjell­tur­er ga mening til livet for henne. Leg­en fant ikke noe galt, og det var der­for ingent­ing å operere eller medisinere eller gjøre noe med. Beskje­den hun fikk var at hun måtte reg­ne med ska­vanker og sli­tas­je i krop­pen, når man var kom­met i hennes alder. Damen fikk etter­hvert hjelp av en home­opat som sat­te noen sprøyter i kneet som lin­dret smertene, slik at hun kunne fort­sette med gåturene sine, og det foran­dret hele alder­dom­men og livskvaliteten hennes.

Det er vik­tig å ta folk — og dyr — på alvor, og ikke bare gi de opp for­di “du er gam­mel”. “ ulike 80-åringer kan ha helt ulik helse og ønsker og krav til livet, og og en bland­ingskjøter som Hebbe er ikke nød­vendigvis ved slut­ten av livet bare for­di han er i en alder som mange andre rase­hun­der nor­malt dør i. Og alle fort­jen­er helse­hjelp uansett.

 

Å være sen­si­tiv er det nye kule Les mer Glit­teret på innsi­d­en Les mer Man­i­fes­ter­ing for de late Les mer Nyttt år og angst­fremkallende blanke ark Les mer Fullmånemed­i­tasjon Les mer Hode-epi­demien Les mer Kjærlighet eller frykt Les mer Jak­ten på (turkise) par­adis Les mer Ditt kjønn er ikke til­feldig Les mer IMG_8622″ width=“3712” height=“3000” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Super med­i­tasjon­sapp Les mer La de slippe til Les mer IMG_8468 (2)” width=“3000” height=“3676” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Every love sto­ry Les mer Stein­bukken Les mer IMG_8396″ width=“4000” height=“3000” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Så var 2016 her Les mer


Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *