Hebbe 16 år! Hvordan kan man få en hund som lever lenge?
Hebbe har nettopp hatt bursdag. Vi begynner å nærme oss rekorder her nå. Det er ikke vanlig at hunder når en så høy alder, og om noen gjør det, så er det gjerne de små hundene, og ikke store hunder som Hebbe. Vi er så heldige som får ha ham så lenge. Men apropos hell…
Vi er så freidige at vi tror det noen ting vi har gjort som hundeeiere som har bidratt til at akkurat Hebbe har blitt så gammel, og det vil jeg fortelle om her. Det er i hovedsak 2 ting vi har gjort:
– 1 – Trening og massasje
Da Hebbe var rundt 11 år så begynte han å gå veldig tregt på tur. Han subbet så sakte at jeg slet med å gå sakte nok, og jeg tenkte at nå nærmet nok slutten seg for ham. Samtidig hadde vi tenkt på å begynne å sende ham til massasje på sine eldre dager – snill som han alltid har vært, så fortjente han det. Så vi fant en dame som drev med hundemassasje i nærheten. Jeg så for meg å bare sende ham avgårde, kjøre og hente etterpå.
Men det jeg ikke tok med i beregningen, var at denne damen i tillegg også var fysioterapeut for både hunder og katter. Her skulle man som eiere være med under hele massasjetimen. Hun undersøkte Hebbe, og sa at han var litt skjev her, og manglet litt muskler der, og fant flere ting som han sannsynligvis hadde gått med en stund.
Hun anbefalte massasjer jevnlig en periode, for å bygge ham opp igjen – og i tillegg til massasjene hos henne, anbefalte hun at vi også masserte ham hjemme. Hvor ofte, spurte vi. Helst hver dag (!) “Litt er bedre enn ingenting, og 3 minutter er mye bedre enn ingen massasje”. Vi hadde ingen peiling på å massere – og i alle fall ikke en hund! “Det er bare å få i gang sirkulasjonen”, sa hun “bare man ikke masserer på skjelettet”. Dette var en hyggelig dames som ikke kom med pekefingeren om vi kom til neste time og sa at vi ikke hadde fått til trening eller massasje så ofte som ønskelig. For hver time så lærte vi mer og vi mer informasjon.
Etterhvert anbefalte hun også at vi begynte med styrketrening for Hebbe. Vi bestilte etter hennes anbefaling en spesialsydd sele som fordeler vekten jevnt over kroppen, og så begynte vi å la Hebbe trekke remser av kjetting for å bygge opp styrke (bildekk er visst dumt, lærte vi, for de humper sånn). Etterhvert fikk han også bære kløv med vekt i.
Styrketrening er spesielt viktig for gamler hunder, ettersom de gjerne mister muskelmasse med tiden, forklarte hun. Vi kniste godt, der vi gikk med Hebbe og kjettingen, og tullet med at halvpuddelen vår skulle blir en pitbulll.
– Hebbe ute og trekker kjetting
Vi gjorde dette et par ganger i uken, og som med all trening så hendte det at vi hadde dager med mye å gjøre og utsatte treningen. Så begynte det å skje noe: Med en gang selen og kjettingen var fjernet etter trening, så begynte Hebbe å sprette bortover med masse energi. Dagen etter var han alltid mye sprekere enn før. Og så så vi at de gangene vi utsatte treningen med bare én dag, så begynte han å subbe litt saktere på tur igjen, og virket generelt mer sliten og gammel. Da forsto vi. Fra da ble det trening religiøst annenhver dag. Og massasje hver dag så langt vi klarer. Damen som forandret livet til Hebbe heter Katja Petrell, og nettsiden hennes er cooldog.no
– 2 – Gode gener er det beste utgangspunktet
Når man skal skaffe seg en hund i dag, så er det helt normalt å bla i en bok og kikke på forskjellige hunderaser for å se hva som passer for en. Hvilke egenskaper de ulike rasene har, temperament – og ikke minst utseende. Visste du at avlen på rasehunder som vi har i dag startet på 1800-tallet fordi britiske overklassekvinner kjedet seg? De fikk jo ikke lov til å utdannelse eller arbeide, så raseavl ble det nest beste.
Tenk hvis jeg nå sa at fra nå skal alle mennesker bla i en bok og velge utseende og type før de får barn? En horribel tanke, eller hva? (Eller vent litt…).
Problemet er at det er ikke bare for mennesker det er sånn at utblanding av gener gir sunnere individer – det gjelder like mye for hunder. De verste resultatene av avl på rasehunder har vel de fleste av oss etterhvert lest om, med hunder som blir født med hjerner som er for små for skallen, ikke klarer å puste normalt, eller ikke lenger klarer å føde selv men hvert eneste individ som skal føde må ha keisersnitt. Jeg vil at vi skal ta enda et steg fremover i utvikling. Vi kan alle bidra ved å velge blandingshunder framfor rasehunder. Å ikke godta nest best, men gjøre det aller beste vi kan for dyrenes velferd. Vi vet jo at selv om det er bedre at mor og far er fjerne slektninger enn om de hadde vært kusiner og fetter, så er jo det aller beste at de overhodet ikke er i slekt? Hvorfor driver vi da likevel med det? Å gjøre det vi vet er best er høyere bevissthet enn å bare gjøre ting fordi det alltid har vært sånn, eller fordi andre gjør det.
Det er masse vi enda ikke vet om tiltrekning, og hvorfor et mennesket blir tiltrukket av et annet menneske. Kanskje er det mer intrikate og smarte prosesser i den naturlige utvelgelsen av en partner man vil reprodusere med enn det vi vet, som gir smartere og friskere individer. Her passer det å fortelle om Hebbe.
Hebbe er halvt kongepuddel (hans mor var svart) og halvt standard Schnauzer (hans far var grå). Vi hentet ham nede på Sørlandet i 6-måneders alderen, da var han til omplassering, som et resultat av et uhell med et besøk fra en gård til en annen. Det finnes etterhvert mange blandingshunder av omtrent samme kaliber som Hebbe, puddel blandet med diverse andre raser, doodler som Goldendoodle, Labradoodle., osv. De første årene vi hadde Hebbe så så jeg nysgjerrig på de andre doodle-hundene vi hilste på på tur, og tenkte at de måtte jo være fantastiske, siden Hebbe er en (uplanlagt) doodle og var så fantastisk. Men de andre doodlene virket ikke som de hadde en av-knapp, slik Hebbe alltid har hatt (alltid rolig inne eller på buss/trikk/butikk/cafe), masse fart og gøy ute. I Norge kommer nesten alle doodlene fra en og samme oppdretter. Det er ikke en god ide.
En av nabofruene våre en tid vi bodde i et nabolag med mest Settere spurte meg hva slags blanding Hebbe var, og jeg forklarte. “Åja, da har du vært heldig, til å være en blandingshund da!” sa hun, men hun halset videre bortover veien, dratt etter båndet av sin Setter som var ute og luftet eieren i et forrykende tempo. Hebbe gikk løs i fot ved siden av meg (i fot = ved siden av det venstre benet).. Det jeg ikke sa til henne var at jeg planla å få hund i 2 år før jeg fikk Hebbe, og at den blandingen har var, og at vi fikk en blanding, var høyst planlagt..
Men det går an å gjøre det enda bedre. Neste hund skal nok bli en skikkelig gatemiks, med så utblandede gener som mulig.
Om å ta gamle hunder – og gamle damer – på alvor – og nyte livet mens vi har det
Fra Hebbe var ca. 9 år gammel så begynte folk rundt oss å advare om at han snart kanskje kom til å dø. Ingen sa det så rett ut, selvsagt.
Men innholdet var det samme: vær klar over at alvoret og det triste kanskje snart er her, ikke forvent å ha ham for alltid!
Som om vi ikke skjønte det selv. At vi alle skal dø er vel det eneste vi vet helt sikkert i livet. I virkeligheten så vet vi jo svært lite om det. Noen mennesker røyker og lever usunt et helt liv, og runder like vel 100 år. Andre dør i trafikken lenge før det vi synes er et normalt tidspunkt å forlate livet på. Siden vi egentlig vet veldig lite både om når vi selv eller andre skal dø – kan vi ikke heller begynne å nyte og sette pris på livet når det foregår? Det sier noe om at vi som mennesker er litt for flinke til å leve ut fra frykt, og fra det vi er redd for at skal skje, fremfor ut i fra livsglede. Å være redd for at andre ikke er realistiske fordi de ikke er så opptatt av å forberede seg på alt negativt som skal skje – kommer an på hvilken virkelighet vi ønsker å leve i. Velger å leve i.
Det vi ikke fortalte alle som advarte oss, var at vi hadde fått et hint av Mesterne om hvor gammel Hebbe kanskje kom til å bli for mange år siden. Jeg vil ikke jinxe det ved å fortelle hvor høy alder det var snakk om her, men vi var ikke så stresset.
Da Hebbe var i 8- års alderen så hadde han en stor fettkul på siden av kroppen som begynte å bli så stor at vi ønsket å fjerne den kirurgisk. Veterinærene sa nei, på grunn av hans høye alder. Vi visste at dette ikke var så høy en alder for Hebbe sin del. Men kunne ikke forklare hvorfor heller… 2 år etterpå hadde kulen blitt så stor av vi nå syntes at vi måtte fjerne den for livskvaliteten hans, om vi så fikk spørre flere veterinærer. Denne gangen sa de ja. Og i dag vet vi jo at Hebbe kom til å leve i mange år til. Det er viktig å ikke ta alle under ett, men å se hvert enkelt tilfelle klart, enten det gjelder mennesker eller dyr – ikke bare tenke ut i fra regler som gjelder for alle. Jeg husker jeg leste om en gammel dame i 80-årene som elsket å gå fjellturer, men som begynte å få vondt i det ene kneet. Dette gikk ut over livskvaliteten, ettersom fjellturer ga mening til livet for henne. Legen fant ikke noe galt, og det var derfor ingenting å operere eller medisinere eller gjøre noe med. Beskjeden hun fikk var at hun måtte regne med skavanker og slitasje i kroppen, når man var kommet i hennes alder. Damen fikk etterhvert hjelp av en homeopat som satte noen sprøyter i kneet som lindret smertene, slik at hun kunne fortsette med gåturene sine, og det forandret hele alderdommen og livskvaliteten hennes.
Det er viktig å ta folk – og dyr – på alvor, og ikke bare gi de opp fordi “du er gammel”. “ Ulike 80-åringer kan ha helt ulik helse og ønsker og krav til livet, og og en blandingskjøter som Hebbe er ikke nødvendigvis ved slutten av livet bare fordi han er i en alder som mange andre rasehunder normalt dør i. Og alle fortjener helsehjelp uansett.
