Hvordan jeg oppdaget at vi lever flere liv
En dag jeg satt hjemme i min syketilværelse i 2008, slo jeg på TV og oppdaget at programmet til Oprah Winfrey (selveste Oprah, du vet – den O’ store guden og guruen til alle oss ‘alternative’) mennesker :-D) nettopp hadde begynt.
Denne dagen var det den amerikanske psykiateren Brian L. Weiss som gjestet programmet, og det handlet om reinkarnasjon.
Jeg vet ikke om det var fordi denne mannen var en konvensjonell lege og psykiater at dette programmet gjorde inntrykk på meg, eller om det var hans rolige, sindige og kloke fremtoning – men jeg vet at jeg rett etter programmet gikk hen og bestilte boken hans, og når den ankom, slukte jeg den på kort tid.
Jeg hadde aldri trodd på ideen om reinkarnasjon før, men jeg syntes at alt dette stoffet var fascinerende, og det gjorde inntrykk på meg.
Etter å ha lest boken, fikk jeg en tanke i hodet. Dette har jeg lyst til å prøve, på kjæresten min.
Galskap, tenker kanskje du som leser, og det tenker jeg også når jeg nå ser tilbake.
Men jeg gjorde nå det, etter at min kjære til min overraskelse gikk med på det.
Han lå på sengen mens jeg forsøkte å få ham til å slappe av, etter ideer jeg lånte fra guidede meditasjoner jeg pleide å høre på.
Etter en stund så han ut til å slappe helt av, men så ble det stille. Hadde han sovnet? Flotte saker. Alt det arbeidet med å få ham inn i en dypere tilstand, og så gikk han hen og bare sovnet fra hele greia.
Så plutselig kom det en høy, rungende latter fra ham, som gjallet i hele rommet. Haha, kjempegøy å tulle med det mitt opplegg, tenkte jeg.
Men det var så utrolig høyt, ulikt min svært lite brautende kjæreste, og latteren bare fortsatte å runge. Og jeg visste at jeg ikke hadde en sånn kjæreste som likte å gjøre et pek, han var ikke typen til det.
Latteren fortsatte. Den kom fra ham, men det hørtes ut som en dypere mannsstemme, liksom fra en eldre mann (med en litt mer brautende fremtoning).
«Ha, ha, ha!» kom det fra ham. «Nå kan de få angre!» Nå hørte jeg at latteren ikke var fra en som lo av glede, men liksom for å hevde seg.
Jeg begynte å spørre hva han lo av, og fikk til svar at han sto på en høyde over en by, og så ned på den fulle bybrannen som han hadde satt i gang…. Tydeligvis sint på noen.
Da jeg gravde videre, fikk jeg vite at han hadde blitt frarøvet sin elskede kone, av noen som hadde mye makt. Og han så henne aldri etter det. I sorg og raseri var dette altså botemiddelet hans, å tenne på byen så de ansvarlige skulle få svi.
Plutselig sa min kjære «Åh, jeg svever»….og litt etterpå «Jeg tror jeg døde nå».
Så sa han noe om det livet han nettopp han opplevd, jeg husker ikke nøyaktig hva.
«Det er noen her – det er en beskjed til deg her. Jeg tror det er din bestefar?»
Jeg satt spent på stolen ved siden av sengen. Skulle virkelig min bestefar, som hadde dødd da jeg var 12 år, snakke til meg her?
«Han har sånn langt, hvitt skjegg» Hjertet mitt sank i brystet. Bestefar hadde aldri hatt hverken skjegg eller hvitt hår.
Da kom det en stemme fra ham, som snakket i en veldig monoton tone, og litt stakkato.
Stemmen snakket om kjæresten min, om det tidligere livet han nettopp hadde gjennomlevd, og aller mest om meg og livet mitt.
Hvem er det som snakker, spurte jeg?
«Dette er mesterne.»
Jeg grøsset nå.
Ikke av frykt, men fordi det var en helt spesiell stemning i rommet nå, som er vanskelig å forklare.
Og fordi det gikk opp for meg at mitt lille eksperiment med regresjon faktisk hadde virket, dette var ekte. Jeg kjente det (igjen, vanskelig å forklare, men energien i rommet var helt spesiell).
Og jeg kjente igjen begrepet «Mestere» fra boken til psykiateren Brian Weiss. De høyt åndelige utviklede sjelene som hadde snakket til ham gjennom hans pasient Catherine, og kommet med informasjon som ingen andre enn psykiateren selv og hans kone hadde hatt tilgang til, om deres dødfødte sønn noen år tilbake. Og som hadde lært opp legen i å behandle mennesker med større innsikt enn medisinstudiet hadde lært ham.
En annen grunn til at jeg forsto at dette var ekte, var at min kjære ikke akkurat var kjent for å fortelle levende historier – tvert i mot var det et evig tema fra min side, der jeg ba ham om å fortelle litt mer levende når han skulle fortelle meg noe, for teatralsk som jeg selv kan være, synes jeg ikke det går an å fortelle historier ordentlig, uten å bruke både mimikk og ben og armer…
Min kjære pleide ikke å fortelle historier særlig levende. Men her lå han og ropte ut latter og raseri, så ekte at en skuespiller ville fått heder for å gjøre om stemmen sin i en sånn grad.
Mesterne fortsatte å snakke og kom med to navn, det jeg oppfattet at var våre sjelenavn – men de har jeg for lengst glemt nå. Så kom de med to sett med tall «15..» og «14..» og noen flere tall, og sa at det var det antallet ganger kjæresten min og jeg hadde levd på jorden.
De sa flere ting. Jeg husker bare noe.
Først da vi var ferdige og lenge etterpå, kom jeg på: Kjæresten min hadde aldri lest boken til Brian Weiss, han hadde aldri lest noe om noen mestre.
……………….
Det ble flere samtaler med mestrene. I årene som kom, skulle de hjelpe meg med både å bli frisk, og lære meg og oss begge mye.
Det forandret livet vårt.
