Hvorfor det er mer enn fiksjon at vi lever flere liv

Da jeg satt og leste på nett i går, kom jeg over noe som han­dlet om reinkar­nasjon. Og det slo meg hvor rart dette med reinkar­nasjon er. Jeg hadde visst glemt et sekund at jeg fak­tisk dri­ver med dette selv… Og mitt tidligere bilde av kon­septet slo til.

Før plei­de jeg nem­lig å tenke at reinkar­nasjon, det er bare noe som eksen­triske folk med fla­grende klær tror på.

For ideen om at vi blir født på ny, og lever flere ganger er jo egentlig ganske rart? Og noe som mange av oss forbinder med kar­ma, og straff  (“Er du ikke snill i dette livet, kan du bli en frosk i ditt neste liv!”).

Klis­jeen om reinkar­nasjon er jo at folk har vært Kleopa­tra i et tidligere liv, en heks som ble brent på bålet, eller en berømt eller kon­gelig per­son. Fan­tasi­er som folk kunne fly­k­te i, om de ikke var fornøyd med sitt eget liv.

I virke­ligheten er de minnene som folk får opp fra tidligere liv i regresjon­er sjelden så glam­orøse, og ikke alltid så drama­tiske. Men de er alltid svært virke­lige. 

Virke­lige hen­delser som har skjedd med virke­lige men­nesker, ofte hverdagssi­tu­asjon­er som kan se ube­ty­delige ut uten­fra, men som kan ha stor betyd­ning for den som gjenop­plever det, i deres nåværende liv.

En venn av meg hadde en regresjon som stort sett bestod i at han gikk inn i et hus, inn i et rom, og over­lev­erte en beskjed til noen, en overord­net. Ikke akku­rat den mest begiven­het­srike hen­delsen, eller hva? En hen­delse som han mest sannsyn­lig ikke ville skrytt av i et mid­dags­sel­skap, og som vi aldri vil kunne lese om i his­to­riebøkene.

Men hen­delsen i rom­met var svært vik­tig for ham. Følelsene og energien lå ladet i hele situ­asjo­nen, og den ble vik­tig for ham i dette livet — i forhold til sin far som han kjente igjen som mot­tageren av beskje­den fra den­gang, og for sin egen del med å lære seg å stå opp for seg selv, og tørre å si sannheten, uansett hvor­dan reak­sjon kan bli.

Og det er alltid en form for gjenkjen­nelse fra det tidligere livet til nåværende liv. Av kjer­nen av den du er, innerst inne.

En sped­bygd jente som gjenop­plever et tidligere liv hvor hun var en svær, kraftig kar kan kjenne igjen at hun både som karen den­gang og som den hun er i dag, er en raus per­son som lett del­er av sin varme med andre men­nesker, og ønsker å gjøre dem vel.

Temaene som er sen­trale i minnene fra tidligere liv kan ofte kjennes igjen i vårt nåværende liv.

1041_2885

Dette med å være god mot andre sam­tidig som man tar vare på seg selv, var et tema som den spe­bygde jen­ta både trente på i livet som kraftkaren, og i sitt nåværende liv.

DETTE er kar­ma, slik det fun­ger­er i virke­ligheten. Lek­sjon­er som kom­mer igjen og igjen — helt til vi lær­er.

Det han­dler ikke om straff, eller fordøm­melse — men om lek­sjon­er som blir gjen­tatt, noen ganger gjen­nom flere liv — helt til vi lær­er, og helt til vi forstår. Da løs­es de opp.

Hvor lang tid vi bruk­er på den lærin­gen, er opp til oss selv, for vi har alle fritt valg.

Et annet eksem­pel er følelsen av tilhørighet.

I tidligere tider kunne det å bli utestengt fra fel­lesskapet du tilhørte — enten det var lands­byen, eller fam­i­lien din, i prak­sis være ens­be­ty­dende med døden. Om du fikk pest og ble satt uten­for bymuren betød det gjerne den sikre død, uten stell, mat og vann fra felleskapet innen­for muren.

I nåværende liv kan dermed selv de min­ste antyd­ninger om at du skiller deg ut fra fel­lesskapet, enten det er på jobben, på skolen eller i fam­i­lien, sette i gang en vold­som frykt for å ikke være en av de andre, for å ikke være god­tatt.

Du forstår kan­skje ikke hvor­for du rea­ger­er så vold­somt på en tilsynela­tende liten og uskyldig ting, men sje­len husker det vi ikke husker i van­lig våken til­stand. Under­be­vis­s­theten rea­ger­er som du gjorde den gan­gen du sist ble utestengt fra fel­lesskapet: som om det gjaldt liv og død (det gjorde det jo fak­tisk den­gang).

Og det er som regel kjen­neteg­net på fryk­ter eller fobier som har sin opprin­nelse i et tidligere liv: at de er over­drevent store i forhold til det man fak­tisk opplever her og nå, eller i noen til­feller ikke en gang kan relateres til noe man har opplevd i sitt nåværende liv i det hele tatt.

En mor¹ våknet hver natt med gru­somme mareritt rett etter at hun hadde født tvillinger. Marerit­tene han­dlet om at noe fryk­telig skulle skje med bar­na hennes. Fryk­ten var helt uberettiget, tilsynela­tende — ingent­ing vondt hadde skjedd med de noensinne, og det gjorde det heller ikke senere. Fryk­ten hennes stam­met fra et tidligere liv hvor hele hennes fam­i­lie plut­selig hadde blitt slak­tet ned i sitt hjem. Å føde bar­na trigget fryk­ten hennes som lå i under­be­vis­s­theten fra tidligere, fryk­ten for å miste noen hun var glad i.

Når vi har lært det vi skulle, så løs­es de opp for godt, og vi slip­per å arbei­de mer med dette temaet.

Jeg lar meg stadig forun­dre, over­raskes og fry­des over hvilken effekt regresjon­spros­ess­er kan ha, selv om jeg dri­ver med dette. For det virke­lig spen­nende er å få være med på at noen finner tilbake til seg selv, og blir kvitt frykt som har hin­dret de i å leve livet fullt ut.

Man trenger ikke å tro på at reinkar­nasjon er virke­lig, for at det skal ha noen effekt å for­løse med minnene.

For det er ikke sånn at jeg, eller andre som dri­ver med regresjon­er eller har opplevd det selv, bare har bestemt oss for å “tro på” at ideen om at vi lever flere liv er virke­lig. Tvert om. Både jeg og de jeg kjen­ner som har opplevd regresjon­er har ofte tvilt på de, enten under­veis eller etter­på. Vi har like mye kri­tisk tenkn­ing innabor­ds.

Ofte kan vi oppleve å bli svært over­ras­ket over det som kom­mer fram i minnene.

Og det er for meg et ganske tydelig tegn på at det ikke er noe man har dik­tet opp.

Men selv når vi husker tilbake til min­ner som kan være over­rask­ende, så kan vi fort­satt tvile også i etterkant, hvor vi er ved van­lig dags­be­vis­s­thet igjen, og den ana­lytiske ven­stre hjerne­halvde­len kan sette i gang, og analy­ser­er minnene i biter.

Men følelsene vi opplever under­veis gjør hen­delsen virke­lig for oss — og de fysiske opplevelsene som vi kjen­ner i krop­pen.

Når du kjen­ner inne i deg at dette tre­f­fer deg midt i hjert­ero­ta, og kjen­ner den samme følelsen i minnene fra den­gang som i lik­nende situ­asjon­er fra livet ditt i dag, blir minnene virke­lige.

Det aller mest over­be­visende er likev­el de fysiske opplevelsene i krop­pen under eller etter en regresjon:

Når man lig­ger i regresjo­nen og kjen­ner det helt fysisk på det stedet i krop­pen hvor man ble skadet i hen­delsen fra det tidligere livet, og når du for eksem­pel blir bedre i magen etter regresjo­nen på akku­rat det punk­tet hvor du ble skutt under hen­delsen i det tidligere livet.

DET har selv den mest ana­lystiske delen av hjer­nen vår vanske­ligheter med å bort­fork­lare!

En klient av meg, Anne², fikk oppleve dette. I sam­tal­en ved vårt første møte nevnte hun blant annet en vond skul­der, men avfei­de det som noe vik­tig. Den hadde vært sånn i mange år, og alt hadde vært prøvd på den, sa hun — både av fys­ioter­api og andre behan­dlingsmåter, til og med heal­ing — men ingen hadde fått has på den. I de neste spen­nende pros­essene vi gjorde sam­men glemte jeg helt denne skul­deren fra den første sam­tal­en.

En dag kom hun til meg for en av sine regresjon­er. Denne dagen åpnet regresjo­nen med at hun hang ned fra noe høyt, etter kun den ene armen sin.

Så fikk vi vite mer om foran­led­nin­gen til at hun hang der: Hun var på flukt, på des­per­at flukt fra noen som ville ta livet av henne. Hun kom et stykke avgårde, men man­nen med sverd som jaget henne tok innpå, og hun opplevde med ett at hun snublet, falt ned og ble hen­gende bare etter den ene armen fra en høy bro.

Det viste seg at hun tilhørte en religiøs tros­gruppe som ikke var akseptert i dati­dens sam­funn, og ble jaget ut av sitt hjem­land. Men selv i det lan­det hun hadde fly­k­tet til ble hun alt­så jaget, og endte opp hen­gende etter armen fra denne broen.  Vi arbei­det med minnene og de fysiske sporene for å løse opp, slik van­lig er i regresjon­ster­api.

Noen uker etter regresjo­nen tikket det inn en SMS hos meg:

“…etter at jeg var hos deg fikk jeg så vondt i skul­dra som aldri før, men etter­hvert gikk det HELT OVER, har ikke kjent noent­ing! Ser ut som smerten kom der oppe på brua i (bynavn) på 1400-tal­let og forsvant hos deg i 2013! Fan­tastisk!…”

Mitt hov­ed­bud­skap på denne nettsi­den er jo at alle fysisk syk­dom­mer eller plager opp­står først på energi­plan­et, og at årsak­en dermed lig­ger der.

Når vi gjør regresjon­er, får vi til­gang til energi­plan­et (gjen­nom under­be­vis­s­theten), og kan løse helt opp årsak­en til at en plage opp­sto til å beg­ynne med.

Noen ganger kan det fun­gere slik som med Anne når vi for­løs­er selve årsak­en til smerten på energi­plan­et — det kan gå veldig fort. Andre ganger kan det ta mer tid å løse opp. Men det som er felles er at når vi  løs­er opp i selve årsak­en til at prob­lemene startet, er de etter­på helt borte for godt.

Skul­derene tilhør­er ener­gisen­teret i krop­pen som het­er halschakraetDette chakraet han­dler om å utrykke din sannhet, og hvem du er, og hvorvidt du lever det helt ut i ver­den. Klien­ten som hang fra broen etter skul­deren hadde også blitt jaget for­di hun hadde “feil” tro i forhold til hva som var akseptert i dati­dens sam­funn.

…og det med at min­ner fra tidligere liv ofte virk­er så drama­tiske? Vel, de fleste av oss har levd ganske mange liv. Og fra his­to­riebøkene vet vi jo at men­neske­heten har en ganske vold­elig his­to­rie — så at noen av våre mange tidligere liv kan ha endt drama­tisk med ufriv­il­lig død etter vold, drap eller syk­dom, kom­mer vel ikke som noe stort sjokk på noen av oss.

Det finnes mange tidligere liv som har vært fre­delige og endt godt også. Men de livene som ender med en ufriv­il­lig død er gjerne de som set­ter størst avtrykk i oss, og som vi kan bære med oss i under­be­vis­s­theten som frykt eller ubal­anser i dette livet.

Der­for er det disse minnene som vårt under­be­vis­ste sinn gjerne vel­ger å bringe opp og frem når vi gjør regresjon­er — etter­som det er de vi har størst behov for å løse opp.

For­di det er de som virke­lig kan skape store endringer i vårt nåværende liv.

.….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….….…

Å forstå at disse fenomenene er virke­lige, kan være vanske­lig for oss. Selv for meg, som har opplevd å få løst opp flere fysiske konkrete plager, samt følelsesmes­sige utfor­dringer, i de regresjonene jeg selv har opplevd, så er det ganske rart å tenke på at vi fak­tisk lever flere ganger.

Også Anne måtte sjekke fak­taene fra episo­den på broen på 1400-tal­let i etter­tid. Både for henne og meg var det nem­lig ukjent at den religiøse grup­pen hun var en del av den gang fak­tisk hadde oppholdt seg i det lan­det hun fly­k­tet til, i det hele tatt. Ved nærmere under­søkelser fant hun ut at, joda — visst hadde de vært i dette lan­det også! Noe som var over­rask­ende på oss begge.

Men det er kan­skje ikke så rart at vi har vanske­lig for å fat­te dette. Hodet og hjer­nen som vi forsøk­er  å forstå dette med, tilhør­er tross alt denne midler­tidi­ge krop­pen vår, som ikke var­er evig.

Så er det ikke så vik­tig å forstå alt dette med hodet alene heller. De fysiske, emosjonelle og helsemes­sige effek­tene av arbeid på energi­plan er de samme, uansett hva vi tenker om det i etter­tid. Jeg klar­er ikke å tenke bort alle de pos­tive effek­tene regresjon­er har hatt på mitt liv og på min helse…

Men om du er inter­essert, og ønsker mer infor­masjon, så finnes det masse der ute:

Den som kan­skje har sam­let mest bevis for at reinkar­nasjon er virke­lig, er den amerikanske psyki­ateren og forskeren Dr. Ian Steven­son. I over 30 år sam­let han inn empiriske data fra barn som hus­ket sine tidligere liv, ved å reise rundt i ver­den. Han inter­vjuet bar­na og deres fam­i­lie og omgivelser, og sjekket fak­ta fra det påståtte tidligere livet. Hans studi­er ble ført i pen­nen av jour­nal­is­ten Steve Schroed­er, i boken “Gam­le sjel­er — barn som husker sine tidligere liv”.

Mange barn husker min­ner fra tidligere liv når de er små. Men de fleste minnene forsvin­ner i 6–7 års alderen (kan­skje godt hjulpet av at de blir avfei­et som fan­tasi av de vok­sne).

Neden­for kan du se to video­er av barn som hus­ket sine tidligere liv, og som ble tatt på alvor av sine forel­dre:

Gut­ten som har levd før:

https://www.youtube.com/watch?v=pXcZ4sZu4co

 

Gut­ten som hus­ket sitt tidligere liv som jager­pi­lot under 2. ver­den­skrig:

 

¹   Fra boken “The Trans­for­ma­tion. Heal­ing your past lives to real­ize your souls poten­tial”, Ainslie Macleod, 2010. Sounds True.

²  “Anne” har har gtt meg tilla­telse til å fortelle om dette her på bloggen.

 

Når hverdagslige prob­le­mer egentlig skjuler noe helt annet Les mer Barn sanser mer enn vi tror Les mer Dette gjorde meg helt frisk — og dette var årsak­en på energi­plan Les mer Ast­maen i dette livet stam­met fra en ulykke på 1930-tal­let Les mer Hvor­dan jeg oppdaget at vi lever flere liv  Les mer

Related Posts

Jeg kunne vært en av de mange i NAV-kø

Jeg var syk i flere år. Etter mange frus­trasjon­er og forsøk på å bli frisk hadde jeg flaks, og trakk selve gul­lod­det; jeg havnet til­feldigvis hos en lege som fant ut av hva som feilte meg. I dag takker jeg ham for å ha red­det livet mitt. Det spe­sielle med […]

Hvordan jeg oppdaget at vi lever flere liv 

En dag jeg satt hjemme i min syketil­værelse i 2008, slo jeg på TV og oppdaget at pro­gram­met til Oprah Win­frey (selveste Oprah, du vet — den O’ store guden og guru­en til alle oss ‘alter­na­tive’) men­nesker :-D) net­topp hadde beg­y­nt. Denne dagen var det den amerikanske psyki­ateren […]



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *