Hvorfor det er mer enn fiksjon at vi lever flere liv

Da jeg satt og leste på nett i går, kom jeg over noe som handlet om reinkarnasjon. Og det slo meg hvor rart dette med reinkarnasjon er. Jeg hadde visst glemt et sekund at jeg faktisk driver med dette selv… Og mitt tidligere bilde av konseptet slo til.

Før pleide jeg nemlig å tenke at reinkarnasjon, det er bare noe som eksentriske folk med flagrende klær tror på.

For ideen om at vi blir født på ny, og lever flere ganger er jo egentlig ganske rart? Og noe som mange av oss forbinder med karma, og straff («Er du ikke snill i dette livet, kan du bli en frosk i ditt neste liv!»).

Klisjeen om reinkarnasjon er jo at folk har vært Kleopatra i et tidligere liv, en heks som ble brent på bålet, eller en berømt eller kongelig person. Fantasier som folk kunne flykte i, om de ikke var fornøyd med sitt eget liv.

I virkeligheten er de minnene som folk får opp fra tidligere liv i regresjoner sjelden så glamorøse, og ikke alltid så dramatiske. Men de er alltid svært virkelige.

Virkelige hendelser som har skjedd med virkelige mennesker, ofte hverdagssituasjoner som kan se ubetydelige ut utenfra, men som kan ha stor betydning for den som gjenopplever det, i deres nåværende liv.

En venn av meg hadde en regresjon som stort sett bestod i at han gikk inn i et hus, inn i et rom, og overleverte en beskjed til noen, en overordnet. Ikke akkurat den mest begivenhetsrike hendelsen, eller hva? En hendelse som han mest sannsynlig ikke ville skrytt av i et middagsselskap, og som vi aldri vil kunne lese om i historiebøkene.

Men hendelsen i rommet var svært viktig for ham. Følelsene og energien lå ladet i hele situasjonen, og den ble viktig for ham i dette livet – i forhold til sin far som han kjente igjen som mottageren av beskjeden fra dengang, og for sin egen del med å lære seg å stå opp for seg selv, og tørre å si sannheten, uansett hvordan reaksjon kan bli.

Og det er alltid en form for gjenkjennelse fra det tidligere livet til nåværende liv. Av kjernen av den du er, innerst inne.

En spedbygd jente som gjenopplever et tidligere liv hvor hun var en svær, kraftig kar kan kjenne igjen at hun både som karen dengang og som den hun er i dag, er en raus person som lett deler av sin varme med andre mennesker, og ønsker å gjøre dem vel.

Temaene som er sentrale i minnene fra tidligere liv kan ofte kjennes igjen i vårt nåværende liv.

Dette med å være god mot andre samtidig som man tar vare på seg selv, var et tema som den spebygde jenta både trente på i livet som kraftkaren, og i sitt nåværende liv.

DETTE er karma, slik det fungerer i virkeligheten. Leksjoner som kommer igjen og igjen – helt til vi lærer.

Det handler ikke om straff, eller fordømmelse – men om leksjoner som blir gjentatt, noen ganger gjennom flere liv – helt til vi lærer, og helt til vi forstår. Da løses de opp.

Hvor lang tid vi bruker på den læringen, er opp til oss selv, for vi har alle fritt valg.

Et annet eksempel er følelsen av tilhørighet.

I tidligere tider kunne det å bli utestengt fra fellesskapet du tilhørte – enten det var landsbyen, eller familien din, i praksis være ensbetydende med døden. Om du fikk pest og ble satt utenfor bymuren betød det gjerne den sikre død, uten stell, mat og vann fra felleskapet innenfor muren.

I nåværende liv kan dermed selv de minste antydninger om at du skiller deg ut fra fellesskapet, enten det er på jobben, på skolen eller i familien, sette i gang en voldsom frykt for å ikke være en av de andre, for å ikke være godtatt.

Du forstår kanskje ikke hvorfor du reagerer så voldsomt på en tilsynelatende liten og uskyldig ting, men sjelen husker det vi ikke husker i vanlig våken tilstand. Underbevisstheten reagerer som du gjorde den gangen du sist ble utestengt fra fellesskapet: som om det gjaldt liv og død (det gjorde det jo faktisk dengang).

Og det er som regel kjennetegnet på frykter eller fobier som har sin opprinnelse i et tidligere liv: at de er overdrevent store i forhold til det man faktisk opplever her og nå, eller i noen tilfeller ikke en gang kan relateres til noe man har opplevd i sitt nåværende liv i det hele tatt.

En mor¹ våknet hver natt med grusomme mareritt rett etter at hun hadde født tvillinger. Marerittene handlet om at noe fryktelig skulle skje med barna hennes. Frykten var helt uberettiget, tilsynelatende – ingenting vondt hadde skjedd med de noensinne, og det gjorde det heller ikke senere. Frykten hennes stammet fra et tidligere liv hvor hele hennes familie plutselig hadde blitt slaktet ned i sitt hjem. Å føde barna trigget frykten hennes som lå i underbevisstheten fra tidligere, frykten for å miste noen hun var glad i.

Når vi har lært det vi skulle, så løses de opp for godt, og vi slipper å arbeide mer med dette temaet.

Jeg lar meg stadig forundre, overraskes og frydes over hvilken effekt regresjonsprosesser kan ha, selv om jeg driver med dette. For det virkelig spennende er å få være med på at noen finner tilbake til seg selv, og blir kvitt frykt som har hindret de i å leve livet fullt ut.

Man trenger ikke å tro på at reinkarnasjon er virkelig, for at det skal ha noen effekt å forløse med minnene.

For det er ikke sånn at jeg, eller andre som driver med regresjoner eller har opplevd det selv, bare har bestemt oss for å «tro på» at ideen om at vi lever flere liv er virkelig. Tvert om. Både jeg og de jeg kjenner som har opplevd regresjoner har ofte tvilt på de, enten underveis eller etterpå. Vi har like mye kritisk tenkning innabords.

Ofte kan vi oppleve å bli svært overrasket over det som kommer fram i minnene.

Og det er for meg et ganske tydelig tegn på at det ikke er noe man har diktet opp.

Men selv når vi husker tilbake til minner som kan være overraskende, så kan vi fortsatt tvile også i etterkant, hvor vi er ved vanlig dagsbevissthet igjen, og den analytiske venstre hjernehalvdelen kan sette i gang, og analyserer minnene i biter.

Men følelsene vi opplever underveis gjør hendelsen virkelig for oss – og de fysiske opplevelsene som vi kjenner i kroppen.

Når du kjenner inne i deg at dette treffer deg midt i hjerterota, og kjenner den samme følelsen i minnene fra dengang som i liknende situasjoner fra livet ditt i dag, blir minnene virkelige.

Det aller mest overbevisende er likevel de fysiske opplevelsene i kroppen under eller etter en regresjon:

Når man ligger i regresjonen og kjenner det helt fysisk på det stedet i kroppen hvor man ble skadet i hendelsen fra det tidligere livet, og når du for eksempel blir bedre i magen etter regresjonen på akkurat det punktet hvor du ble skutt under hendelsen i det tidligere livet.

DET har selv den mest analystiske delen av hjernen vår vanskeligheter med å bortforklare!

En klient av meg, Anne², fikk oppleve dette. I samtalen ved vårt første møte nevnte hun blant annet en vond skulder, men avfeide det som noe viktig. Den hadde vært sånn i mange år, og alt hadde vært prøvd på den, sa hun – både av fysioterapi og andre behandlingsmåter, til og med healing – men ingen hadde fått has på den. I de neste spennende prosessene vi gjorde sammen glemte jeg helt denne skulderen fra den første samtalen.

En dag kom hun til meg for en av sine regresjoner. Denne dagen åpnet regresjonen med at hun hang ned fra noe høyt, etter kun den ene armen sin.

Så fikk vi vite mer om foranledningen til at hun hang der: Hun var på flukt, på desperat flukt fra noen som ville ta livet av henne. Hun kom et stykke avgårde, men mannen med sverd som jaget henne tok innpå, og hun opplevde med ett at hun snublet, falt ned og ble hengende bare etter den ene armen fra en høy bro.

Det viste seg at hun tilhørte en religiøs trosgruppe som ikke var akseptert i datidens samfunn, og ble jaget ut av sitt hjemland. Men selv i det landet hun hadde flyktet til ble hun altså jaget, og endte opp hengende etter armen fra denne broen. Vi arbeidet med minnene og de fysiske sporene for å løse opp, slik vanlig er i regresjonsterapi.

Noen uker etter regresjonen tikket det inn en SMS hos meg:

«…etter at jeg var hos deg fikk jeg så vondt i skuldra som aldri før, men etterhvert gikk det HELT OVER, har ikke kjent noenting! Ser ut som smerten kom der oppe på brua i (bynavn) på 1400-tallet og forsvant hos deg i 2013! Fantastisk!…»

Mitt hovedbudskap på denne nettsiden er jo at alle fysisk sykdommer eller plager oppstår først på energiplanet, og at årsaken dermed ligger der.

Når vi gjør regresjoner, får vi tilgang til energiplanet (gjennom underbevisstheten), og kan løse helt opp årsaken til at en plage oppsto til å begynne med.

Noen ganger kan det fungere slik som med Anne når vi forløser selve årsaken til smerten på energiplanet – det kan gå veldig fort. Andre ganger kan det ta mer tid å løse opp. Men det som er felles er at når vi løser opp i selve årsaken til at problemene startet, er de etterpå helt borte for godt.

Skulderene tilhører energisenteret i kroppen som heter halschakraet. Dette chakraet handler om å utrykke din sannhet, og hvem du er, og hvorvidt du lever det helt ut i verden. Klienten som hang fra broen etter skulderen hadde også blitt jaget fordi hun hadde «feil» tro i forhold til hva som var akseptert i datidens samfunn.

…og det med at minner fra tidligere liv ofte virker så dramatiske? Vel, de fleste av oss har levd ganske mange liv. Og fra historiebøkene vet vi jo at menneskeheten har en ganske voldelig historie – så at noen av våre mange tidligere liv kan ha endt dramatisk med ufrivillig død etter vold, drap eller sykdom, kommer vel ikke som noe stort sjokk på noen av oss.

Det finnes mange tidligere liv som har vært fredelige og endt godt også. Men de livene som ender med en ufrivillig død er gjerne de som setter størst avtrykk i oss, og som vi kan bære med oss i underbevisstheten som frykt eller ubalanser i dette livet.

Derfor er det disse minnene som vårt underbevisste sinn gjerne velger å bringe opp og frem når vi gjør regresjoner – ettersom det er de vi har størst behov for å løse opp.

Fordi det er de som virkelig kan skape store endringer i vårt nåværende liv.

……………………………………………………………………………………………………………………………………………………….

Å forstå at disse fenomenene er virkelige, kan være vanskelig for oss. Selv for meg, som har opplevd å få løst opp flere fysiske konkrete plager, samt følelsesmessige utfordringer, i de regresjonene jeg selv har opplevd, så er det ganske rart å tenke på at vi faktisk lever flere ganger.

Også Anne måtte sjekke faktaene fra episoden på broen på 1400-tallet i ettertid. Både for henne og meg var det nemlig ukjent at den religiøse gruppen hun var en del av den gang faktisk hadde oppholdt seg i det landet hun flyktet til, i det hele tatt. Ved nærmere undersøkelser fant hun ut at, joda – visst hadde de vært i dette landet også! Noe som var overraskende på oss begge.

Men det er kanskje ikke så rart at vi har vanskelig for å fatte dette. Hodet og hjernen som vi forsøker å forstå dette med, tilhører tross alt denne midlertidige kroppen vår, som ikke varer evig.

Så er det ikke så viktig å forstå alt dette med hodet alene heller. De fysiske, emosjonelle og helsemessige effektene av arbeid på energiplan er de samme, uansett hva vi tenker om det i ettertid. Jeg klarer ikke å tenke bort alle de postive effektene regresjoner har hatt på mitt liv og på min helse…

Men om du er interessert, og ønsker mer informasjon, så finnes det masse der ute:

Den som kanskje har samlet mest bevis for at reinkarnasjon er virkelig, er den amerikanske psykiateren og forskeren Dr. Ian Stevenson. I over 30 år samlet han inn empiriske data fra barn som husket sine tidligere liv, ved å reise rundt i verden. Han intervjuet barna og deres familie og omgivelser, og sjekket fakta fra det påståtte tidligere livet. Hans studier ble ført i pennen av journalisten Steve Schroeder, i boken «Gamle sjeler – barn som husker sine tidligere liv«.

Mange barn husker minner fra tidligere liv når de er små. Men de fleste minnene forsvinner i 6-7 års alderen (kanskje godt hjulpet av at de blir avfeiet som fantasi av de voksne).

Nedenfor kan du se to videoer av barn som husket sine tidligere liv, og som ble tatt på alvor av sine foreldre:

Gutten som har levd før:

https://www.youtube.com/watch?v=pXcZ4sZu4co

Gutten som husket sitt tidligere liv som jagerpilot under 2. verdenskrig: