Jakten på (turkise) paradis
Jammen ble det en lang sommerferie på denne bloggen! Et helt sommerhalvår, faktisk. I virkeligheten har det heller vært ganske hektisk i disse månedene, derav fraværet på bloggen.
Men det gleder meg å si at denne bloggen herved er vekket fra opp dvalen! *fanfare*
Noe av det jeg brukte min sommerferie på var å lete etter vakre strender og bukter.
Jeg elsker vann, og jeg synes at bading er en av livets mest geniale oppfinnelser. Aller mest fristende er det å bade i vann som er så krystallklart at man kan se både sandbunnen og sine egne tær, og kanskje en fisk eller to som måtte svømme forbi.
Og aller helst skal det vannet være turkist.
Ikke et vondt ord om azurblått hav. Men de aller vakreste stedene jeg noen gang har sett og badet er der hvor havet går mot smaragdgrønt, eller mot turkist.
Men så var det å finne det rette stedet å reise til da. Med de siste somrene her til lands er det ikke bare selve sommerferien som står på spill når man planlegger ferien, men også kanskje det som blir årets eneste bademulighet! Så vi spurte Mesterne om hjelp. Ja, det hender at vi spør de om også slike (uviktige) ting.
For selv noe så trivielt som å bestille en feriereise kan frembringe frykt i oss mennesker. Og alt som vi har av frykt inne i oss kan gi en mulighet til vekst. Fryktene våre er det jo meningen at vi skal løse opp i på vår reise som mennesker.
I mitt tilfelle handler det om det jeg selv liker å kalle “en sterk sans for hygiene” (les: en stor frykt for ekle bad og toaletter som ikke holder tipp-topp norsk standard), som kan gjøre ferieplanlegging til et stort I-landsproblem. Det gjør at jeg vil feriere som en milliardær, som Vanessa Rudjord sa det så fint. For om man bare reiser til dyre nok hoteller, så er man vel sikret god komfort og en bra standard, eller hva?
“Nei”, sa Mesterne, da vi spurte de før sommerferien vi reiste på i fjor. “Noen ganger kan det å bo på dyre steder eller hoteller med mange stjerner i praksis være en 1-stjernesopplevelse. Det finnes mye rart på luksushoteller også. Det kan være at de har lagt til noen ekstra ting som gjør at de kan oppnå flere stjerner, mens det som egentlig er viktigst ikke er så bra. Og motsatt kan en 1-stjernesreise i praksis være en luksusferie”
“Det viktige er energien du har når du ser på reisemuligheter og bestiller ferien din. Gjør det med så lett energi som mulig. Ikke gruble eller tenk for mye på det, gjør det med lett energi.”
“Det er også viktig å kun se på hoteller som er innenfor det budsjettet man har realistisk sett. Å drømme om noe bedre eller annet enn det man har rell mulighet til økonomisk er egoet som prøver å skape lengsel, og dermed indre konflikt.”
I fjor endte vi opp med å dra til en gresk øy med enkle forhold og et hotell som kun hadde en stjerne eller to. I praksis fikk vi en ferie på et sted hvor absolutt all maten var dyrket og produsert på øya, og helt fri for alt det negative med industrilandbruk – og dermed veldig sunn. Og et lite idyllisk sted med flott natur og hvor alle var på hils med hverandre. Ganske luksus.
Når vi skulle planlegge ferien i år så ville jeg gjøre noe annet enn å oppleve azurblå greske øyer. Jeg ville reise til det første stedet som jeg noengang oppdaget vakre turkise paradisbukter. For å dra til et sted man tidligere har opplevd paradis, det må da vel være en garanti for å få en bra ferie – eller hva?
……….
Men på det stedet var det få eller ingen hotellrom ledige, og de som var ledige var kun i superdyr millionærklassen, så vi måtte legge fra oss det reisemålet. Da vi spurte om hjelp sa Mesterne dette:
“Paradis er ikke noe man kan planlegge eller være garantert å finne på forhånd, ved å for eksempel å se på bilder av paradisaktige steder, strender eller hoteller på nettet. Paradis er noe som bare dukker opp.”
“Husk at energien du har når du sitter og titter på nett og bestiller ferieturen er det som betyr aller mest.”
Men…hvis energien inne i oss er det eneste som betyr noe…er det da noe poeng å reise i det hele tatt? Da kan man vel bare sitte hjemme og finne paradis inne i seg da – hvis det er alt som betyr noe? “Ja, og det er jo vi ganske gode på og driver med hele tiden her på den andre siden. Men som mennesker er det noe annet, dere er der for å erfare og for å ta valg og løse opp i frykten. Det krever at man faktisk møter erfaringer for å kunne gjøre det.”
“Alle steder har sin energi. Det som skjer i møtet med din egen energi og energien på stedet er det som skaper summen av din opplevelse. Det viktige er å balansere din egen energi inne i deg. For jo mer du er i balanse selv, jo mer tiltrekker du deg av den gode energien. Når du selv er i balanse inne i deg selv, så kjenner du i hjertet tiltrekning til steder som er bra for deg. Og motsatt hvis du er stressa, frustrert, irritert, så tiltrekkes du av steder som har samme energi som det.”
“Generelt anbefaler vi at dere gjør det så mye som mulig som mennesker, oppsøker nye erfaringer og valgsituasjoner. Da får man mulighet til å vokse mer.”
Hva da med mennesker i tidligere tider, eller i mer primitive samfunn, som ikke har hatt mulighet til å reise særlig mye, men gjerne bor på samme sted hele livet? Hvordan får de erfaringer og valgmuligheter?
“Det kan være så mye., og det finnes ikke noe enkelt svar på det. Erfaringer og valgsituasjoner kan gjerne dukke opp etter som det trengs, når mennesker trenger det – selv på samme sted. Det å reise mye kan også være en måte å prøve å unngå å ta valg på. På samme måte som det å unngå å reise kan være en måte å unngå valg på.”.
I år var det i Italia jeg fikk muligheten til å lete etter turkise paradis. Jeg fikk mulighet til å se mange av de stedene jeg ikke rakk å se på reise til Italia før jeg ble syk for mange år siden, slik som blant annet Pompeii, Capri og Amalfikysten.
Og jeg oppdaget at noen av de mest berømte stedene jeg besøkte på turen ikke var der hvor jeg fant paradis. Capri var for eksempel utrolig vakkert på bilder, og et sted jeg er utrolig glad for at jeg har sett, men det var litt som Disneyland: Vakkert på bilder, men i praksis fullt av brautende og høylytte amerikanere, og ganske skittent vann mellom de vakre granittstenene og milliardæryachtene.
Jeg fikk oppleve å ha leilighet rett på stranden på Capri:
Jeg fikk endelig sett Villa San Michele på Anacapri, hjemmet til forfatteren Axel Munthe. Og det var ganske spektakulært!
Jeg har drømt om å se Pompeii siden jeg gikk på videregående og historielæreren vår fortalte om da han var på Interrail som ung og snek seg over gjerdet om kvelden inn til Poimpei 🙂
Jeg fikk sett den lille byen Positano ved Amalfikysten. For dere som har sett filmen “Under the Tuscan sun”, så fikk jeg sett den gaten hvor hovedepersonen treffer sin Marcello, og havnen hvor hun kom i land med båt – den samme hvor vi kom i land.
…og et rom med utsikt over den overjordisk vakre Amalfikysten:
Jeg fikk trim langs klippene ved sjøen:
Jeg hilste på noen fremmede hunder
…og noen kjente:
Jeg fikk sett små glimt inn i vakre italienske villahager:
Og sett hvor fine postkasser kan være i Italia:
Og jeg fikk se et glimt av kaotiske, men fascinerende Napoli, som jeg har lest om i Elena Ferrante-bøkene:
…og ikke minst: badet til jeg fikk svømmehud, i mange nydelige turkise paradis!
