Jeg kunne vært en av de mange i NAV-kø

Jeg var syk i flere år. Etter mange frus­trasjon­er og forsøk på å bli frisk hadde jeg flaks, og trakk selve gul­lod­det; jeg havnet til­feldigvis hos en lege som fant ut av hva som feilte meg. I dag takker jeg ham for å ha red­det livet mitt.

Det spe­sielle med min his­to­rie, slik jeg ser det, er at jeg var en per­son som lik­som bare hadde mange forskjel­lige “plager”.

Jeg men­er at det gjør min his­to­rie rel­e­vant for mange andre også.

Alle men­nesker har vel noen plager? Litt vondt i hodet fra tid til annen, noen ryg­g­plager, stive skul­dre, eller dårlig mage. Og de fleste opplever vel at det blir litt verre under stress.

Så gjelder det å ta vare på seg selv, løfte hodet og se lyst på livet.

Man kan ikke legge seg ned å grine eller gi opp bare over noen vondter eller plager her og der, kan man vel? Hvor­dan skulle ver­den da sett ut?

Å ha noen plager er en del av det å være et men­neske. “Noe skal man jo ha å slite med”, hørte jeg en
per­son si. 
Det første jeg selv husker, er noen hode­pin­er på videregående skole, kan­skje før.  Sikkert på grunn av det gam­le og dårlige luftean­legget, tenk­te jeg.

Et par år senere var jeg etter litt reis­ing og pause fra skole­gang, klar for å beg­ynne med studi­er. Jeg hadde store drøm­mer og planer.

Men helsen min var ikke helt bra, så jeg følte meg ikke klar for å beg­ynne å stud­ere enda. Jeg slet med hode­pin­er, i blant ille hode­pinean­fall, dårlig immun­forsvar med mange infek­sjon­er og stive skuldre.

Jeg bestemte meg for å jobbe frem til jeg hadde fun­net ut av dette, og gjøre mitt beste for å løse helseprob­lemene. En pri­vat lege på hjem­st­edet mitt fikk veldig gode skuss­mål av mange jeg kjente, så
jeg gikk til ham.

Han lyt­tet og under­søk­te, og sa at hode­pinene var migre­nean­fall når de først var i gang, men årsak­en var noe annet enn migrene. Skul­drene kom av at nakken var stiv — han sendte meg der­for til en
fys­ioter­apeut, og til en øyelege for syn­stest, og så en øre-nese-hals lege, for­di lun­gene ikke hadde hørtes helt opti­male ut da han lyt­tet på de.

Til slutt tok han en prat med meg om vik­tigheten av å ta ans­var for seg selv, nå som jeg var blitt vok­sen — som å passe på søv­nen, og ta på lue når det var kaldt ute, og liknende.

Jeg syntes det var for­nuftig, og var fornøyd med at leg­en både hadde lyt­tet til meg og tatt meg på alvor, samt tatt ordentlige grep for å hjelpe meg å bli frisk.

Jeg syntes han var en flink lege.

Jeg fikk meg lese­briller, fikk påvist ast­ma og beg­y­nte med medisin — sånne inhala­tor­er med kor­ti­son i. Jeg beg­y­nte med regelmes­sig fys­ioter­api. Forkjølelsene ble færre på grunn av medisi­nen, og den reduserte leng­den på de, når de først kom. Hode­pinene forsvant stort sett, i alle fall de migre­neak­tige anfal­l­ene. Fys­ioter­api­en hjalp, selv om den var vond mens det sto på, og ofte ble verre om kvelden, før det ble bedre igjen.

Helt bra kom det aldri til å bli, ifølge han som var min fys­ioter­apeut: “Jeg har sett det hos så mange som har så lang nakke som deg, de sliter med det resten av livet. Det er bare sånn det er, dessverre.”
Jeg var i alle fall glad for at jeg hadde beg­y­nt å behan­dle den.

Jeg kom i gang med stu­di­ene, og fikk beg­y­nt på noen av de store planene.

Men da jeg to år etter­på kom hjem fra et stressende studieår i utlandet, meldte helseprob­lemene seg på ny: Nakken var helt ute av spill denne gang, stiv som en stokk, jeg fikk influ­en­sa og infek­sjon­er hele tiden, og det ga seg heller ikke en stund etter at jeg var kom­met hjem. Et gam­melt og dårlig stu­den­thus i Eng­land hadde nok ikke akku­rat hjulpet på helsen min.

Jeg forsto ikke hva som feilte meg, og hvor­for jeg igjen skulle bli så plaget av helseprob­le­mer, og jeg var ganske fortvilet. Jeg husker en ven­ninne jeg hadde vært i utlandet med, fores­lo “du som er så mye syk, tror du ikke du burde ha gått til en psykolog?”.

En episode husker jeg som spe­sielt motløs. Etter råd fra min syke­pleier-mam­ma hadde jeg beg­y­nt å måle tem­per­a­turen min hver dag, og hennes mis­tanke viste seg å være rett — jeg var det hun kalte ‘sub-febril’ hele tiden, det vil si at jeg var aldri egentlig helt fri for feber. Endelig hadde jeg noe litt konkret å vise til — ikke bare at ‘jeg var så ofte syk’. Der­for gikk jeg på ny til en lege og fork­larte hvor­dan jeg hadde det, i håp om å få noe hjelp.

Han kunne ikke gjøre noe, dessverre, han vis­ste ikke hva som feilte meg. Jeg satt på leg­ekon­toret og gråt, flau over at jeg ikke klarte å holde meg, og flau for­di jeg mer­ket at leg­en ble bry­dd. Han slo ut med armene og fores­lo, “kan­skje du skulle prøvd å gå til en homeopat”?

Tone­fal­l­et og hold­nin­gen hans avs­lørte at home­opati ikke var noe han selv trodde på, og jeg skjønte at jeg var blitt kat­e­goris­ert som en såkalt “håpløs” pasient, et såkalt psyko­so­ma­tisk til­felle. En oppvekst med en mor som hadde job­bet i hel­sevesenet hele sitt liv hadde lært meg noe om det. Pasien­ter som etter gjen­tat­te tester, rønt­gen og alt mulig ikke får påvist noent­ing, havn­er fort i kategorien:
“Det må være noe psykisk”.

Jeg fant så frem til et tver­rfaglig helsesen­ter i Oslo, og gikk til leg­en der.

Han tok noen blod­prøver, og ble ikke så mye klokere, men han sa at det var “noen lev­erverdier” som viste noe litt annet enn normalen.

Han for­t­alte at Ige-ver­di­en på min måling var veldig høy. Det betød at krop­pen min rea­gerte på noe. Ifølge ham ville en nor­mal pol­lenal­lergik­er midt i den ver­ste pol­lens­esongen ha en Ige på 250, mens min nå viste 1200 (!). Han sa at krop­pen min var i vold­som reak­sjon på noe, men vi vis­ste ikke hva…

Leg­en beg­y­nte etter­hvert å lene mot at man­d­lene mine burde fjernes. Han fork­larte at de kunne beg­ynne å over­rea­gere, og dermed lagre på bak­terier og så videre, slik at de i seg selv skapte syk­dom og infek­sjon­er for meg.

Så jeg fjer­net man­d­lene. Jeg våknet lykke­lig fra narkosen, og så meg aldri tilbake.

Igjen kunne livet gå videre. Infek­sjonene forsvant med man­d­lene, og nakken ble bedre. Helt bra vis­ste jeg jo at den aldri ville bli, men livet gikk videre, heldigvis.

Neste gang helseprob­lemene kom, var det mer alvor. Jeg var midt i 20-årene, og sto en høstdag uten­for stu­den­huset mitt på Sogn og lurte på om jeg ville være i stand til å gå de to trap­pene hjem — og om jeg kunne bo der fre­mover, nå som det ene benet mitt i blant var blitt umulig å gå på…

Den siste tiden hadde nem­lig det ene kneet mitt beg­y­nt å streike. Hov­ent og vondt, noen ganger etter lange søndags­tur­er, men noen ganger uten noen aktivitet. Det vir­ket ikke som det var noen logisk sam­men­heng. Men det ble verre. Og veldig vondt på det ver­ste. Jeg slet med å gå.

Alle små plager jeg før hadde slitt med, hadde nå blitt verre, og noen nye kom til. Jeg var fort­satt for ofte syk.

Korsryggen som jeg før hadde mer­ket bare såvidt etter et feil løft på jobb noen år tilbake, ble nå  kjem­pevond og stiv — i blant kunne jeg våkne og ikke komme meg ut av sen­gen, før det ga seg. Andre ganger ble den vond og stivnet mens jeg sto eller gikk, og jeg synes det var flaut om jeg var sam­men med andre når det skjed­de, så jeg plei­de å fik­le med mobilen eller finne på et påskudd for å bare stå stille, til det ga seg.

Trap­pene på uni­ver­sitetet var vonde, de tunge dørene var en kon­stant utfordring.

Jeg hadde også beg­y­nt å få kraftig pol­lenal­ler­gi. En aller­gi som bare hadde eksis­tert i teorien på sånne pir­quet-tester på bar­neskolen, men som jeg aldri hadde mer­ket, den hadde grad­vis beg­y­nt å gjøre seg gjeldende, og nå var den blitt helt ekstrem. Det var som om jeg hadde influ­en­sa i hele pol­lens­esongen, og allergip­il­ller hjalp lite (Les mer om hvor­dan jeg ble helt kvitt pol­lenal­lergien min her — og hvor­for jeg men­er at så mange er aller­giske i vår tid, her).

Menss­mertene som hadde vari­ert i ulike peri­oder av livet ble nå helt ekstreme, jeg husker jeg lå og bare øns­ket å dø nærmest, på det ver­ste. Pil­lene som jeg alltid hadde unngått om jeg ikke måtte ta de, ble nå helt oblig­a­toriske for å over­leve de dagene peri­o­den varte, og de fjer­net ikke smertene full­s­tendig, slik som før — de bare tok bort det aller ver­ste. Og jeg måtte ta de oftere, for at de skulle virke.

De teo­retiske bivirknin­gene på pakn­ingsved­legget — at ast­matikere burde være for­sik­tige med dem — hadde aldri angått meg, men nå beg­y­nte jeg å merke at brys­tet var tet­tere dagen der­på og at jeg rea­gerte på dem, litt mer for hver gang (men det fantes ikke noe alter­na­tiv, sterkere piller gjorde meg bare sløv i hodet mens smertene var like ille).

En episode som sit­ter igjen enda, er da jeg satt på hybe­len min en mor­gen og plut­selig oppdaget at Mitt Månedlige Mareritt var kom­met. Klok av skade, nølte jeg ikke denne gang, men gikk rett ut på felleskjøkkenet for å hente vann og ta piller med en gang. Men jeg rakk ikke det. I det samme jeg hadde helt opp vann, fikk jeg så ekstremt vondt at jeg falt ned på kne, og jeg måtte krype tilbake på hybe­len min i mor­genkåpen. Jeg var veldig glad for at ingen av de andre jeg bodde sam­men med var hjemme akku­rat da.

Jeg gikk til fastle­gen jeg hadde da, og la frem prob­lemet med benet mitt. Han hen­viste meg til ultra­lyd, så MR-under­søkelse, og til slutt en ortoped (de som er ekspert­er på ben). På slut­ten av timen sa leg­en, som en midler­tidig løs­ning: “Ta smertestil­lende mot kneet, du kan gjerne kom­binere Paracet og Ibux”.

Jeg orket ikke å fork­lare ham hvor­for det ikke var noe alter­na­tiv for meg…

Jeg husker at jeg syntes det var flaut at jeg var så mye syk og borte fra ekstra­jobben jeg hadde ved siden av stu­di­ene annen­hver helg. Med menss­mert­er som etter­hvert strakk seg ut over flere dager hver måned, og sat­te meg helt ut av spill, i til­legg til at jeg så ut til å plukke opp det som gikk av influ­en­sa osv., og ryggen som gjorde det vanske­ligere å ta i et tak når jeg først var på jobb.

Jeg var redd de andre syntes jeg var lat, at de trodde jeg skulket mye unna jobb, og ikke var reellt syk.
Men så fant jeg kan­skje en mulig løs­ning på prob­lemene. Jeg hadde lest i dameuke­bladene hjemme hos Mam­ma (Norsk Uke­blad, Allers og Hjem­met) at det gikk an å ha Can­di­da-sopp i hele krop­pen, og ikke bare i under­livet. Og at det kunne redusere immu­forsvaret, gi allergi­er og generelt dårligere helse. Da jeg hadde  en sop­pin­fek­sjon som ikke gikk helt bort med den stan­dard pakken fra apoteket, tok jeg en ny, og da det så ut til at det ikke ville bli borte med den neste heller, gikk jeg der­for til home­opat­en på det tver­rfaglige helsesen­teret hvor jeg hadde gått før, og la det frem for henne.

Hun hadde et spør­reskje­ma for Can­di­da Relat­ed Syn­drome (CRS), og jeg fikk full pott på alle (blant annet spørsmål om du har tatt mange antibi­otikakur­er, særlig fler­spek­trede kur­er, og om du rea­ger­er i fuk­tigere vær, og om min favorittmat — kanel­bolle hos meg, både sukker og gjær i ett…).

Hun ga meg så en 9‑dagers test­di­ett som skulle gi ytterligere svar.

Jeg gikk hjem og holdt meg unna sukker, gjær, melke­pro­duk­ter og alt som testen foreskrev. Etter 7 dager skulle jeg gjenin­n­føre mat­varene en for en, og teste min reak­sjon på dem. Melk tålte jeg, ost likeså. Juice fra kon­sen­trat, nei. Her­metikk eller eddik ligeså. Gjær? Ble dårlig.

Sukker? Vel, her hør­er det vel med til his­to­rien at jeg…eh…var så gal av sukker­sug etter 7 dager uten, at jeg gikk og kjøpte små­godt for å teste sukker, ist­e­den­for den lille sukker­biten som testen foreskrev…

Resul­tat? Jeg ble liggende rett ut med tidenes ver­ste hode­pine og stiv nakke, i to dager!

Ja, da hadde jeg i alle fall et svar — Can­di­da, aha! Var det alt­så det som hadde gjort meg så syk, og gitt meg så mange plager og frustrasjoner?

Endelig så jeg et lys i tunellen, og at jeg kan­skje forsto hvor­for helse­pla­gene hadde kom­met tilbake
gjen­tat­te ganger. Prob­lemet var mer hel­hetlig enn jeg hadde forstått.

Og nå hadde jeg en behan­dlingsmåte! Jeg var så glad.

Det eneste aberet var at home­opat­en sa at jeg trengte soppme­disin for å fjerne sop­pen, og det måtte
man få på resept, av lege.

Jeg gikk til fastle­gen min, og skulle legge frem situ­asjo­nen — men innimel­lom en sykemeld­ing jeg trengte fra jobb og sikkert noe annet jeg ikke husker nå, gikk mesteparten av den lille 10-minutters
leg­e­ti­men med til at han skrev på pc’en, mens han satt med siden vendt mot meg.

Da jeg våget meg til å presse frem spørsmålet mot slut­ten av timen (det var jo så vik­tig, nå hadde jeg jo sannsyn­ligvis fun­net en behan­dling som kunne får meg ut av helseprob­lemene, og jeg var utålmodig etter å komme i gang), så svarte han:

Det kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, etter­som det er en ikke-eksis­terende diag­nose” — mens han dun­ket en bunke papir­er i bor­d­flat­en, sit­tende med halve ryggen mot meg.

Still­het ful­gte, og jeg tok hin­tet, og forsto at leg­e­ti­men dermed var over, og gikk ut, nedslått.

Jeg var så nær en løs­ning, men møtte alt­så på denne flaske­halsen av en lege.

Fortvilet ringte jeg home­opat­en og spurte om hun vis­ste om noen leg­er som ville være mer behjelpelige med å skrive ut soppme­disin, men hun måtte skuffe meg. Jeg sendte der­for en e‑post til leg­en som hadde uviklet CRS-diag­nosen og testen, og fork­larte min prob­lem­still­ing, og spurte om han kunne tipse meg om noen leg­er som var behjelpelige med dette. Svaret jeg fikk var at han ikke hadde noen over­sikt over andre leg­er angående dette, men at han hadde ledig kap­a­sitet på sine egne lis­ter akku­rat da.

Hur­ra, selve Can­di­da-leg­en — jeg var let­tet, endelig skulle jeg få hjelp!

Jeg stilte opp hos leg­en, og ble ført inn på et enormt kon­tor, med stol­er til både meg og en led­sager — og på andre siden av et stort skrive­bord satt leg­en og så på meg mens vi snakket, hele timen. Pc’en sto langt ute på siden av skrive­bor­det. Hans skrev ned noen stikko­rd med penn mens vi pratet.

Timen varte en klokke­time og sikkert mer, og han spurt meg om avførin­gen min og ting jeg ikke var vant til at leg­er spurte meg om, samt mye annet som jeg ikke helt forsto. Da vi hadde snakket en stund, og etter å ha målt tannstrøm (tror jeg det het?) fra tennene mine, sa han:

Jeg tror at du lid­er av kvikksølv­forgift­ning fra amal­gam­fyllin­gene i tennene dine. Etter over 20 års klinisk prak­sis med pasien­ter med denne prob­lematikken, men­er jeg at dine symp­tomer og syk­doms­bilde pass­er rett inn i dette.”

Jeg hadde aldri hørt om at man kunne bli syk av amal­gam­fyllin­gene sine?

Men han vir­ket over­be­visende, og fork­larte så nøye alt han snakket om. Jeg var jo også i en situ­asjon der alle råd ble mot­tatt med takk, og tenk­te at det skadet jo ikke å prøve.

Denne leg­en hadde i alle fall en teori om hvor­for jeg var syk, det var jo noe. Og jeg ville gjerne få ham til å skrive ut den soppme­disi­nen, som hastet mest. På slut­ten av timen spurte jeg der­for om den, som jo var grun­nen til at jeg var kommet.

Da sa han at vi måtte behan­dle amal­ga­met først, for­di det å ha flere amal­gam­fylinger alltid ga lekkeas­jer — og den lekkas­jen tilsvarte for krop­pen å gå på to bred­spek­trede antibiotkakur­er sam­tidig (påvirknin­gen på bal­ansen i tar­m­miljøet, altså).

Og at hvis vi behan­dlet sop­pen nå, så ville den komme tilbake, så lenge jeg hadde fyllin­gene og giften i krop­pen fortsatt.

Han fork­larte meg at fyllin­gene måtte fjernes først, og at det var vik­tig å være nøye med hvor­dan man gjorde det, for å ikke bli ekspon­ert for kvikksølv under fjerningen.

Så sa han at alle fyllin­gene måtte være ute av munnen, før vi kunne beg­ynne å rense krop­pen for kvikksølv.

Han sa at kvikksølv lagret seg i ‘skat­tekam­re’ krop­pen, og at man bruk­te mildler — chela­tor­er — som frak­tet giften ut fra gjemmest­e­dene sine , og ut av kroppen.

Så jeg beg­y­nte å fjerne amal­gam­fyllin­gene mine. Jeg var fat­tig stu­dent og val­gte å gjøre det på tannlege­høyskolen der det ble bil­ligere. Så tok det også mer tid.

Jeg skal ikke skrive så mye mer om det nå, annet enn å si at mitt ønske om å fjerne amal­gam ble møtt med fra alt fra undring, til fork­laringer om hvor­for det var helt unød­vendig å fjerne amal­gam, mens jeg gikk der.

Da jeg hadde kun en amal­gam­fylling igjen, og snart endelig kunne beg­ynne på den virke­lige jobben — utrensin­gen av kvikksølv fra krop­pen — så ble jeg spurt en siste gang på tannlege­høyskolen, for sikker­hets skyld, om jeg var helt sikker på om jeg ville fjerne den? Og i et øye­b­likk av panikk ble jeg redd for at de ville nek­te å utføre det, og svarte “ja” uten å prøve å virke FOR des­per­at, i frykt for at de ville ombestemme seg…

Men til slutt, endelig, var den siste fyllin­gen ute. Endelig kunne jeg beg­ynne med behan­dlin­gen av kvikksølv, puh!

San­tel­mann sa at vi kunne starte mykt, og ba meg starte med noen utrensende fot­plas­ter fra Japan — Kino­takara — som jeg skulle sove med under fot­så­lene, i et par uker. Jeg gjorde det, og så til min over­raskelse at de var fulle av ekkel slimet mørk guffe om mor­ge­nen (skep­tik­erne hevder at fot­plas­teret skaper det selv, men jeg har testet, og det er bare tull — mer om det skal jeg skrive senere). Og jeg mer­ket at jeg sov dypere mens jeg hadde de på.

Så beg­y­nte jeg med den egentlige utrensin­gen. Jeg beg­y­nte med algen Chlorel­la, og startet for­sik­tig med en nor­mal ved­like­holds­dose. Dagen etter ble jeg liggende stiv som en stokk på gul­vet hjemme — jeg husker kjæresten min la en madrass som jeg kunne rulle oppå, på stueg­ul­vet, og så lå jeg der det neste døgnet.

Jeg hadde ikke vondt egentlig, jeg var bare fryk­telig stiv. Jeg husker at jeg klødde intenst i det ene øyet, og når jeg skulle løfte armen for å klø meg, så klarte jeg ikke for alt i ver­den å løfte hån­den helt mot øyet, jeg var stiv som en trestokk.

Tilbake hos San­tel­mann, sa han at dette betød sannsyn­ligvis at vi var inne på noe, at det var giftene som kom ut som jeg hadde rea­gert på.

Men det hendte i sjeldne til­feller at noen per­son­er rea­gerte på Chlorel­laen i seg selv, så for sikker­hets skyld ville han sette meg på et annet mid­del, som het DMSA, forko­rtet (google det, om du vil vite mer).

Så sa han at når jeg hadde testet den også, da vis­ste vi helt sikkert — om det var chlorel­laen jeg hadde rea­gert på, eller giftene som hadde kom­met ut i kroppen.

Her er det nok gre­it å legge til at det fantes tester man kunne ta for å påvise kvikksølv (blod­prøver
fun­ger­er ikke, man kan ha masse kvikksølv i ‘skat­tkam­rene’ i krop­pen, uten at det vis­es på blod­prøve), men de måtte sendes til utlandet, og var dyre. NAV og helse­myn­digheter anerk­jente ikke at kvikksølv var noe det gikk an å bli syk av, så pasien­ter måtte eventuelt betale for testene selv — flere tusen  kroner.

Til sine pasien­ter uten godt med mildler — slike som meg —  anbe­falte ikke San­tel­mann å ta disse testene, for hans hel­hetlige vur­der­ing av pasien­ten etter mange års erfar­ing med dette, var den vik­tig­ste diagnosemetoden.

Jeg beg­y­nte med DMSA — og fikk nøyak­tig den samme reak­sjon som jeg hadde fått på chlorellaen.

I følge leg­en var det gode nyheter, for nå vis­ste vi at dette var min diag­nose — men den voldsomme
reak­sjo­nen kunne bety at utrensin­gen ville bli lenger, og måtte tas forsiktig.

DMSA var et mid­del som han importerte via Ullevål syke­hus, de fikk det fra Rus­s­land — som hadde endel erfaringer med utrens­ing av tungmetaller…

Jeg skulle beg­ynne for­sik­tig, og så grad­vis øke doserin­gen slik leg­en anviste. De var dyre og jeg måtte betale alt selv. Igjen, for­di norske helse­myn­dighetete ikke støt­tet eller anerk­jente noe av dette. 35 kr
per kapsel ble fort dyrt.

Jeg fikk renset ut alt kvikksøl­vet til slutt.

Det ble en lang pros­ess for meg, både på grunn av den nevnte trege tannlege­høyskolen, men også for­di jeg selv tvilte mye underveis.

Jeg levde i en slags døs hvor jeg nå var for syk til å leve nor­malt og stud­ere eller jobbe, men sam­tidig gjorde all tvilen og kon­tro­ver­sen rundt temaet amal­gam og kvikksølv, som avisene var fulle av på denne tiden — dette var i peri­o­den før for­budet mot amal­gam kom i 2008 — at jeg selv tvilte, og jeg slet med å se for meg at jeg noen­gang skulle bli helt frisk.

Ofte var det de rundt meg som kunne fortelle meg om frem­gan­gen som jeg selv var for tåkete til å merke “Husker du ikke hvor­dan du var for bare 3 måned­er siden, Leila? Du er jo så mye friskere nå. Eller tenk da, på hvor­dan du var for ett års siden, i forhold til nå? Husker du ikke?”, kunne kjæresten min si. Og jeg holdt ut.

Og jeg levde litt i fornek­telse, jeg renset ut kvikksøv, sam­tidig som jeg kunne gå til San­tel­mann og be om hjelp med andre symp­tomer, som korsryggen, nakken og menss­mertene og så videre.

San­tel­mann fork­larte meg en gang angående korsryggen at kvikksølv hadde en ten­dens til å legge seg der man hadde vondter og prob­le­mom­råder fra før.

Han vis­ste ikke hvor­for det var slik, men han hadde sett det hos så mange kvikksølv­pasien­ter. Så alt­så korsryggen og nakken hos meg. Og alt dette ville bli bedre når kvikksøl­vet var borte fra krop­pen min, sa han.

Jeg spurte San­tel­mann også om kneet mitt. Du vet, det lille prob­lemet jeg slet med, at jeg ikke klarte å gå på benet lenger. Jeg for­t­alte at MR og ultra­lyd bare hadde vist noe vann og en irri­tasjon i kneet, og at hverken fastle­gen eller orto­pe­den hadde noen løs­ning, eller viste noen inter­esse for å finne en.

Da sa han at det høyre kneet i kine­sisk medisin hadde med lev­eren å gjøre. Han vis­ste ikke sikkert, og vi kunne komme tilbake til det, men det kunne ha noe med lev­eren å gjøre.

Oh boy, oh boy, hadde han rett! Noen år senere skulle mesterene fortelle meg at lev­eren min ikke var helt bra, og jeg oppdaget selv lev­er­rens, som foran­dret livet den også.

Men kneet ble helt bra. Det ble i peri­oder verre under utrensin­gen, og nå hadde jeg lært meg hvor­for: Kneet ble ikke dårlig på grunn av fysisk aktivitet eller en teknisk feil i kneet, det ble hov­ent og vondt når lev­eren min slet, typisk under utrensing!

Jeg bruk­te også lang tid for­di medisi­nen var så fryk­telig dyr. Jeg husker at jeg øns­ket meg DMSA til jul, for å dele et stakkars-meg øye­b­likk, men sam­tidig et reellt innblikk i hvor fortvilt situ­asjo­nen var.

Men den kan­skje vik­tig­ste grun­nen til at jeg bruk­te så lang tid på å rense ut kvikksøv (de fleste bruk­er mye kor­tere tid enn jeg gjorde), var at jeg i peri­oder ble så dårlig underveis.

San­tel­mann fork­larte at det var flere måter å bli syk av kvikksølv på: i en stor nok mengde ville alle men­nesker bli syk av kvikksølvforgiftning.

Men noen men­nesker, som var aller­giske mot tung­met­aller — slik som meg, de hadde typisk nikke­lal­ler­gi, jeg hadde hatt den kraftig hele livet — de kunne bli syke av å ha bare en eneste amal­gam­fylling i munnen.

De som ikke var aller­giske kunne bare rense ut kvikksølv, og de ville oppleve bedring i en rett oppadgående kurve — de ville bare bli bedre og bedre, jo mer krop­pen ble fri for kvikksølv.

Mens de som var aller­giske, slik som meg, ville også få det bedre i krop­pen jo mer den ble kvitt giften, men krop­pen rea­gerte sam­tidig aller­gisk på giften når den kom ut av gjemmest­e­dene sine og ut i krop­pen, ut i blod­baner osv, og da ble man dårlig av den reaksjonen.

Disse to effek­tene ville komme til å virke sam­men i en vek­selvirkn­ing, og hel­bre­delsespros­essen ville der­for gå i kurv­er med store vari­asjon­er, men på lengre sikt var kur­ven på vei oppover, til helt frisk.

De pasien­tene hans som var aller­giske mot tung­met­aller, var de han hadde sett de mest drastiske endringer hos når de var blitt friske.

Jeg husker at han tødde opp i øynene da han sa det: “Du kom­mer virke­lig til å føle deg som et helt annet men­neske, når du har fått renset ut alt”.

Jeg ble et helt annet men­neske. Han fikk rett.

Jeg ble helt frisk. Litt til min over­raskelse, som mye av min hel­bre­delsespros­ess generelt.

Hele min vei til ful­lkom­men helse har egentlig vært fylt med overraskelser.

For meg har det han­dlet om å gjenop­pdage hva god helse er, mer enn å “bli kvitt sykdom”.

Å gjenop­pdage hva god helse var, eller oppdage det for første gang.

Aha-opplevelser som: “Oi, kan man virke­lig leve helt uten å ha vondt et eneste sted?”, og: “Tenk det, at det går an å ha det så godt i sin egen kropp, og ha så mye ener­gi, uten å trene masse eller gjøre noe spe­sielt? Wow!”

God helse er det nor­male, vet jeg i dag. Det er menin­gen å leve som men­neske uten å lide så mye.

Så lur­er kan­skje du på, er det sånn at alle som sliter med hode­pin­er egentlig, når de graver dypere og lyt­ter til seg selv, sliter med kvikksølv­forgift­ning? Nei, selvsagt ikke.

Husk at noen er aller­giske, og blir syk av en liten mengde kvikksølv, mens andre kan ha munnen full av amal­gam uten å merke noenting.

Senere oppdaget jeg at det finnes flere nivåer av årsak­er til hvor­for vi blir syke.

Jeg oppdaget den energimes­sige årsak­en til at jeg hadde blitt syk i utgangspunk­tet; hvor­for jeg “slapp kvikksøl­vet inn i krop­pen min”, for å sitere mestrene.

Årsak­er som var i meg lenge før jeg fikk min aller første amalgamfylling.

Jeg job­bet med mitt eget energi­plan, og for­løste mine egne sår, blokkeringer og følelser, blant annet ved hjelp av mesterne. Først da ble jeg helt full­s­tendig frisk, med helt per­fekt helse.

Å jobbe på energi­plan­et kan noen ganger gjøre at prob­lemet oppløs­es på sekun­det, når man fjern­er selve årsak­en (syk­dom opp­står alltid først på energiplanet).

Men når syk­dom har fes­tet seg ordentlig på det fysiske nivået og satt seg over tid, så må det gjerne fysiske metoder og behan­dlig til for å bli frisk, slik som hos meg.

Min his­to­rie vis­er jo hvor­dan man noen ganger må jobbe både på energi­plan­et og på det fysiske, for å bli frisk.

Men his­to­rien min vis­er også hvor­dan skoleme­disi­nen kan feile i å oppdage lidelser som ram­mer hele krop­pen  — for­di den behan­dler ett og ett symp­tom, og ikke ser på helheten.

Jeg tror at jeg innefor van­lig skoleme­disin kunne holdt på og blitt behan­dlet i 40 år til, mot alle pla­gene mine.

Fys­ioter­api for nakken, og korsryggen — kan­skje sam­men med noen råd om tren­ing? Dem­pet de, men aldri blitt helt bra, før giften var helt ute av krop­pen. Det vet jeg i dag. Smertestil­lende mot menss­mertene, kan­skje tips om å bruke p‑piller for å dempe smertene, sterkere piller mot hode­pinene, kan­skje migrenemedisin?

Det ville fort­satt bare vært symptomdemping…

Vak­sine slik som sprøyter mot pollen, og medisin­er i selve sesongen, husk å beg­ynne tidlig! Dette er jo fak­tisk de gjeldende rådene fra helse­myn­dighetene, per dags dato!
Og etter­hvert, behan­dlig av overvek­ten, og kan­skje behan­dlet for­bren­nin­gen min og skjold­bruskkjerte­len, for min overvekt…

Astmamedisin…kortison er jo topp å bruke over lang tid? Nei. Har du noen gang hørt om noen som har blitt frisk av sin ast­ma med å bruke innhala­tor-medisin? Ikke jeg heller. Men den er borte hos meg i dag. Ikke takket være medisinen.

Etter­hvert Chron’s syk­dom, jeg pas­set per­fekt inn der, så jeg senere når jeg beg­y­nte å rense krop­pen. Da oppdaget jeg også “Lak­to­sein­tol­er­anse”, “Glutenin­tol­er­anse”, og mer.

ME… Mens jeg holdt på med utrensin­gen, og var hjemme og syk, satt jeg meg en dag ned og leste på et ME-forum på nett. Jeg leste der i 20 min­ut­ter før jeg satt og gråt i en time etter­på, over de  for­fer­delig triste og fortvilte skjebnene jeg hadde fått et innblikk i. Jeg kjente meg igjen i ALT. Og da forsto jeg hva leg­en min hadde snakket om, da han snakket om miljø­forgift­ing i krop­pen som en epi­de­mi. En epi­de­mi ingen forholdt seg til (ME? Hm, kan det være arvelig? Alzeimers? MS? Autisme?)

San­tel­mann sa at når folk en dag virke­lig forsto hva dette gjorde med oss, så ville det slå ned som en bombe. Han vis­ste ikke når det ville skje — om det var 5, 10, eller 20 år til. Men når det skjed­de, ville folk beg­ynne å ta sin daglige dose utrens­ingsmid­del på lik lin­je som alle i dag tar sin omega 3‑kapsel.

…ja, du forstår sikkert poenget mitt? Blitt “behan­dlet” i form av å egentlig bare dempe symp­tomer. Og en lang og nær rela­j­son til NAV.

Det hjelper ikke hvor snill og grei leg­en er, eller om han tar seg god tid og lyt­ter, og spør deg hvor­dan du egentlig har det hjemme, på jobben eller i ekteskapet  — så lenge meto­den han/hun job­ber etter, er å kun behan­dle ett og ett symp­tom. Jeg tror de kunne holdt på en stund når det gjelder meg.

Jeg vet jo litt om det — jeg var godt i gang, før jeg traff Santelmann.

Og om de ikke hadde klart å finne ut hvor­for jeg var syk og mer og mer ute av stand til å jobbe eller leve, så put­ter man gjerne pasien­ter inn i grup­pen “psyko­so­ma­tisk sykdomsbilde”.…

Men jeg fant noe bedre.

Jeg ble ikke en av de “ude­finer­bart syke” i NAV-køen. De som de snakker om i Tv-debat­tene. De som ingen helt vet om er egentlig syke, bare sit­ter hjemme og daf­fer, om har arvet uføretrygde-dis­po­sisjo­nen, eller er “psyke” — alle bare vet at de er en byrde for­di det koster sam­fun­net mange penger.

Men hvor­dan hadde det seg så, at net­topp jeg var så heldig, og havnet hos denne geniale leg­en — og ikke ble en av de mange i NAV-køen, en av de ME-syke jeg leste om med helt like skjeb­n­er som meg?

Kjæresten min sa noe øyeåp­nende til meg en gang da vi snakket om dette: “Men Leila, du hadde ikke så flaks, eller vant i lot­to for­di du havnet hos San­tel­mann, som du alltid snakker om. Det var jo DU som gikk videre fra han idiot-leg­en som ikke trodde på Can­di­da, for­di du ikke ga deg, du søk­te til du fant noe bedre. Du sa ikke bare ja og ha, og fort­sat­te å gå til leg­en, du gjorde ikke bare som han sa. Du fant noe bedre”.

Denne siden er laget for å inspirere andre til å tørre å ta gode valg, lytte til seg selv, og alltid, alltid, være sjef for sin egen helse, liv og væren.

En sjef som gjerne kan ansette gode medar­bei­dere under­veis i pros­essen med å bli frisk/skape et godt
liv, medar­bei­dere som kan­skje har mer fagkunnskap enn sje­fen har, men som alltid er klar over sin rolle som sjef, og har det siste ordet. Gode sje­fer må noen ganger avskjedi­ge medar­bei­dere også.

De flinkeste leg­ene og behan­dlerene er klar for dette, de tåler spørsmål uten å bli irritert.

Det er den veien utviklin­gen går — ikke at vi sit­ter som under­danige klien­ter hos leg­er eller behan­dlere og tar imot ekspertens diag­nose og råd for videre frem­ferd, men at vi er aktive delt­agere i en gjen­sidig utvek­sling og pros­ess mel­lom to likeverdi­ge indi­vider, hvor behan­dleren er nys­g­jer­rig på deg som pasient, og alltid er klar for å muli­gens kunne lære noe nytt. For ethvert til­felle er unikt. Vi er alle forskjel­lige, selv om vi har mye felles.

Der­for duger ikke kun sta­tis­tikk for å gi oss svar i medisinske spørsmål lenger.

Og malen kan ikke benyttes over pasien­ten, tvert imot: pasien­ten er målestokken, malen er et hjelpemid­del i bak­grun­nen som noen ganger benyttes, og noen ganger må legges helt vekk. Og den bør hele tiden opp­dateres, og jus­teres for hvert nytt til­felle som ikke pass­er inn i den.

Jeg håper du er tøff i trynet og er din egen helsesjef!

 

Jom­fru­en Les mer Detox-hjelp fra en annen plan­et Les mer Via con me Les mer Å være sen­si­tiv er det nye kule Les mer DSC8635″ width=“2560” height=“1709” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Hebbe 16 år! Hvor­dan kan man få en hund som lever lenge? Les mer Glit­teret på innsi­d­en Les mer Tips til lysar­bei­dere — om heal­ere uten grenser Les mer A change is gonna come Les mer Man­i­fes­ter­ing for de late Les mer Nyttt år og angst­fremkallende blanke ark Les mer Fullmånemed­i­tasjon Les mer Ms. Fat Booty Les mer Franske vib­ber Les mer Hode-epi­demien Les mer God påske! Les mer

Related Posts

re: Man kan faktisk bli helt frisk av pollenallergien!

Her er en repetisjon av inn­legget som jeg skrev i fjor vår: Vis­ste du at det går an? Det gjorde ikke jeg, for noen år siden. Men jeg fant en løs­ning. I dag synes jeg det er veldig rart å tenke på at det finnes en kur, […]

Hvorfor er det så mange av oss som blir allergiske i vår tid?

Her del­er jeg min erfar­ing med dette temaet, erfaringer fra meg selv og de rundt meg. Det jeg har sett og opplevd har gjort meg over­be­vist om at det er en klar, direk­te sam­men­heng mel­lom forurens­ing og miljø­forgift­ning, og allergi­er. Jeg hadde ingen allergi­er i min […]



6 thoughts on “Jeg kunne vært en av de mange i NAV-kø”

  • Jeg kunne bare spise kjøtt, egg og gluten­frie knekke­brød. Trodde jeg skulle dø. Var på do med rennede mage hele tidenog magen rom­let og bråk­te ustanselig. Kon­staterte at jeg ikke hadde kreft og fjern­ing av kvikksølv ble siste utvei for meg. Leste på inter­nett om flere som er blitt frisk/bedre i etterkant og tok bare val­get. Det tok meg bare ett år og bli frisk og alle beten­nelser og hud­plager med mere er forsvun­net som dugg for solen. Før hadde jeg kon­stant hov­ne kjertler/betennelser i en eller annen form. Dette er totalt borte nå. Jeg har fått livet i gave på nytt. MEN du må sette deg inn i alt når du skal fjerne amal­gam. Gjør du det på den gam­meldagse måten hos tannle­gen må du for all del ikke svelge avfallsstof­fene, da blir du sprekksjuk en stund, kan­skje et par år. Spis kulltablet­ter et par døgn før og etter bor­ring. Helst skal tannle­gen ha avtrekk og gum­miduk, men få tannleger har dette og det er litt dyrere for deg. Så må du IKKE starte avgift­ing for hardt og for tidlig selv om det er fris­tende. Alko­hol bør du rett og slett slutte med ett par år og for og gi krop­pen mulighet til og renske ut kvikksøl­vet, det er hardt nok. Jeg spiste en fer­sk korian­der plante en gang i måne­den og bruk­te 3–4 dager på og spise hele. Korian­der binder kvikksølv og får dette til og med ut av hjer­nen på en sikker måte.
    Alle mat­var­er med svov­el binder hg og frak­ter det ut av krop­pen. Hvitløk, inge­fær, selen, Og Cala­nius omega3 har vært vik­tig for meg, men for­sik­tig med selen jeg ble syk av at det ble frigitt så mye så jeg slut­tet noen dager/uker. Les mye og sett deg inn i dette før du starter, det er en tung pros­ess, men du får trolig et nytt liv. Hvem kom på ideen om og sette kvikksølv i tennene på organ­iske men­nesker. Det er et av de farlig­ste tung­met­aller vi har, helt utrolig. Lykke til. Leg­en min vis­ste ikke noe om dette og fikk ikke hjulpet meg, jeg tok bare val­get selv. 

    http://www.noamalgam.org/index.php?page=detox

  • Jeg og søn­nen har også fått meget god hjelp av Dr. San­tel­mann for ca. 20 år siden . Da hadde søn­nen gått til utred­ning på Ullevål i 1 ETT ÅR, uten at de dumme leg­ene der kunne finne grun­nen til hans store plager — I Norge har vi des­vere 80% leg­er , som bare har lært Felleskat­a­lo­gen og ikke har lært å tenke selv .….Jeg har vært heldig å møte på Svenske , Danske og Tyske leg­er — for å få rett diag­nose . Som jeg sier ; hvis man ikke er en meget oppegående per­son selv , så ender man på gam­le­hjem med demens og pille esken mer enn full FØR man når pensjonsalderen.
    Jeg anbe­faler også alle å ta en titt på siden til denne pasientforeningen :

    http://www.npif.no

    Der kan du lære mye nyttig !!!

  • Hei. Kan jeg dele artikke­len , jeg kunne vært en av de mange i nav kø med andre ?

    Job­ber med å hjelpe folk selv og slike artikkler er svært inspir­erende for folk.

    Mvh Tor­mod Holt

    • Hei Tor­mod!
      Så hyggelig at du vil dele denne artikke­len med andre. Feel free til å forko­rte den, det er en fryk­telig lang tekst…(har ofte tenkt på å kutte den ned, men ikke kom­met så langt).

      Kred­i­ter­ing i form av link e.l. set­ter jeg pris på. Lykke til i ditt arbeid med å hjelpe mennesker! 🙂

  • Hei 🙂

    Ser dette er et gam­melt inn­legg, men håper du kan svare fordet! Jeg vil veldig gjerne ha kon­tak­t­in­for­masjo­nen, eller navnet på leg­en du var hos. Dette hørtes så fan­tastisk ut at jeg vil se om jeg kan få time hos ham også!

    • Hei Chris­tiane! 🙂

      Jeg skjøn­ner godt at du vil ha tak i ham, for han var en helt fan­tastisk lege. Men jeg må dessverre skuffe deg, Heiko San­tel­mann er i dag pensjonert.

      Heldigvis finnes det mange andre holis­tiske leg­er der ute, som ser på hel­heten fram­for å behan­dle ett og ett symptom.

      Den andre gode nyheten er at den vik­tig­ste hel­bred­eren og helses­je­fen i ditt liv er DEG, uansett hvilken lege eller behan­dler du går til. Du har mak­ten og evnen til å selv finne en vei til å bli frisk, akku­rat slik som jeg gjorde. Stol på deg selv, og velg behan­dlere og hvilke råd du føl­ger ut i fra din intu­isjon, da kan du aldri gå feil.

      Der­som det du øns­ket hjelp med var avgift­ing av kvikksølv/tungmetaller, så har det skjedd mye siden jeg startet min avgift­ning, og i dag finnes det heldigvis mye mer infor­masjon om dette let­tere tilgjen­gelig. Jeg kom­mer selv til å skrive et inn­legg om hvor­dan man kan avgifte krop­pen for tung­met­aller og gift­stof­fer, følg med her i neste uke 🙂

      Lykke til!

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *