Jeg var syk i flere år. Etter mange frustrasjoner og forsøk på å bli frisk hadde jeg flaks, og trakk selve gulloddet; jeg havnet tilfeldigvis hos en lege som fant ut av hva som feilte meg. I dag takker jeg ham for å ha reddet livet mitt.

Det spesielle med min historie, slik jeg ser det, er at jeg var en person som liksom bare hadde mange forskjellige “plager”.

Jeg mener at det gjør min historie relevant for mange andre også.

Alle mennesker har vel noen plager? Litt vondt i hodet fra tid til annen, noen ryggplager, stive skuldre, eller dårlig mage. Og de fleste opplever vel at det blir litt verre under stress.

Så gjelder det å ta vare på seg selv, løfte hodet og se lyst på livet.

Man kan ikke legge seg ned å grine eller gi opp bare over noen vondter eller plager her og der, kan man vel? Hvordan skulle verden da sett ut?

Å ha noen plager er en del av det å være et menneske. “Noe skal man jo ha å slite med”, hørte jeg en
person si. 
Det første jeg selv husker, er noen hodepiner på videregående skole, kanskje før.  Sikkert på grunn av det gamle og dårlige lufteanlegget, tenkte jeg.

Et par år senere var jeg etter litt reising og pause fra skolegang, klar for å begynne med studier. Jeg hadde store drømmer og planer.

Men helsen min var ikke helt bra, så jeg følte meg ikke klar for å begynne å studere enda. Jeg slet med hodepiner, i blant ille hodepineanfall, dårlig immunforsvar med mange infeksjoner og stive skuldre.

Jeg bestemte meg for å jobbe frem til jeg hadde funnet ut av dette, og gjøre mitt beste for å løse helseproblemene. En privat lege på hjemstedet mitt fikk veldig gode skussmål av mange jeg kjente, så
jeg gikk til ham.

Han lyttet og undersøkte, og sa at hodepinene var migreneanfall når de først var i gang, men årsaken var noe annet enn migrene. Skuldrene kom av at nakken var stiv – han sendte meg derfor til en
fysioterapeut, og til en øyelege for synstest, og så en øre-nese-hals lege, fordi lungene ikke hadde hørtes helt optimale ut da han lyttet på de.

Til slutt tok han en prat med meg om viktigheten av å ta ansvar for seg selv, nå som jeg var blitt voksen – som å passe på søvnen, og ta på lue når det var kaldt ute, og liknende.

Jeg syntes det var fornuftig, og var fornøyd med at legen både hadde lyttet til meg og tatt meg på alvor, samt tatt ordentlige grep for å hjelpe meg å bli frisk.

Jeg syntes han var en flink lege.

Jeg fikk meg lesebriller, fikk påvist astma og begynte med medisin – sånne inhalatorer med kortison i. Jeg begynte med regelmessig fysioterapi. Forkjølelsene ble færre på grunn av medisinen, og den reduserte lengden på de, når de først kom. Hodepinene forsvant stort sett, i alle fall de migreneaktige anfallene. Fysioterapien hjalp, selv om den var vond mens det sto på, og ofte ble verre om kvelden, før det ble bedre igjen.

Helt bra kom det aldri til å bli, ifølge han som var min fysioterapeut: “Jeg har sett det hos så mange som har så lang nakke som deg, de sliter med det resten av livet. Det er bare sånn det er, dessverre.”
Jeg var i alle fall glad for at jeg hadde begynt å behandle den.

Jeg kom i gang med studiene, og fikk begynt på noen av de store planene.

Men da jeg to år etterpå kom hjem fra et stressende studieår i utlandet, meldte helseproblemene seg på ny: Nakken var helt ute av spill denne gang, stiv som en stokk, jeg fikk influensa og infeksjoner hele tiden, og det ga seg heller ikke en stund etter at jeg var kommet hjem. Et gammelt og dårlig studenthus i England hadde nok ikke akkurat hjulpet på helsen min.

Jeg forsto ikke hva som feilte meg, og hvorfor jeg igjen skulle bli så plaget av helseproblemer, og jeg var ganske fortvilet. Jeg husker en venninne jeg hadde vært i utlandet med, foreslo “du som er så mye syk, tror du ikke du burde ha gått til en psykolog?”.

En episode husker jeg som spesielt motløs. Etter råd fra min sykepleier-mamma hadde jeg begynt å måle temperaturen min hver dag, og hennes mistanke viste seg å være rett – jeg var det hun kalte ‘sub-febril’ hele tiden, det vil si at jeg var aldri egentlig helt fri for feber. Endelig hadde jeg noe litt konkret å vise til – ikke bare at ‘jeg var så ofte syk’. Derfor gikk jeg på ny til en lege og forklarte hvordan jeg hadde det, i håp om å få noe hjelp.

Han kunne ikke gjøre noe, dessverre, han visste ikke hva som feilte meg. Jeg satt på legekontoret og gråt, flau over at jeg ikke klarte å holde meg, og flau fordi jeg merket at legen ble brydd. Han slo ut med armene og foreslo, “kanskje du skulle prøvd å gå til en homeopat”?

Tonefallet og holdningen hans avslørte at homeopati ikke var noe han selv trodde på, og jeg skjønte at jeg var blitt kategorisert som en såkalt “håpløs” pasient, et såkalt psykosomatisk tilfelle. En oppvekst med en mor som hadde jobbet i helsevesenet hele sitt liv hadde lært meg noe om det. Pasienter som etter gjentatte tester, røntgen og alt mulig ikke får påvist noenting, havner fort i kategorien:
“Det må være noe psykisk”.

Jeg fant så frem til et tverrfaglig helsesenter i Oslo, og gikk til legen der.

Han tok noen blodprøver, og ble ikke så mye klokere, men han sa at det var “noen leververdier” som viste noe litt annet enn normalen.

Han fortalte at Ige-verdien på min måling var veldig høy. Det betød at kroppen min reagerte på noe. Ifølge ham ville en normal pollenallergiker midt i den verste pollensesongen ha en Ige på 250, mens min nå viste 1200 (!). Han sa at kroppen min var i voldsom reaksjon på noe, men vi visste ikke hva…

Legen begynte etterhvert å lene mot at mandlene mine burde fjernes. Han forklarte at de kunne begynne å overreagere, og dermed lagre på bakterier og så videre, slik at de i seg selv skapte sykdom og infeksjoner for meg.

Så jeg fjernet mandlene. Jeg våknet lykkelig fra narkosen, og så meg aldri tilbake.

Igjen kunne livet gå videre. Infeksjonene forsvant med mandlene, og nakken ble bedre. Helt bra visste jeg jo at den aldri ville bli, men livet gikk videre, heldigvis.

Neste gang helseproblemene kom, var det mer alvor. Jeg var midt i 20-årene, og sto en høstdag utenfor studenhuset mitt på Sogn og lurte på om jeg ville være i stand til å gå de to trappene hjem – og om jeg kunne bo der fremover, nå som det ene benet mitt i blant var blitt umulig å gå på…

Den siste tiden hadde nemlig det ene kneet mitt begynt å streike. Hovent og vondt, noen ganger etter lange søndagsturer, men noen ganger uten noen aktivitet. Det virket ikke som det var noen logisk sammenheng. Men det ble verre. Og veldig vondt på det verste. Jeg slet med å gå.

Alle små plager jeg før hadde slitt med, hadde nå blitt verre, og noen nye kom til. Jeg var fortsatt for ofte syk.

Korsryggen som jeg før hadde merket bare såvidt etter et feil løft på jobb noen år tilbake, ble nå  kjempevond og stiv – i blant kunne jeg våkne og ikke komme meg ut av sengen, før det ga seg. Andre ganger ble den vond og stivnet mens jeg sto eller gikk, og jeg synes det var flaut om jeg var sammen med andre når det skjedde, så jeg pleide å fikle med mobilen eller finne på et påskudd for å bare stå stille, til det ga seg.

Trappene på universitetet var vonde, de tunge dørene var en konstant utfordring.

Jeg hadde også begynt å få kraftig pollenallergi. En allergi som bare hadde eksistert i teorien på sånne pirquet-tester på barneskolen, men som jeg aldri hadde merket, den hadde gradvis begynt å gjøre seg gjeldende, og nå var den blitt helt ekstrem. Det var som om jeg hadde influensa i hele pollensesongen, og allergipilller hjalp lite (Les mer om hvordan jeg ble helt kvitt pollenallergien min her – og hvorfor jeg mener at så mange er allergiske i vår tid, her).

Menssmertene som hadde variert i ulike perioder av livet ble nå helt ekstreme, jeg husker jeg lå og bare ønsket å dø nærmest, på det verste. Pillene som jeg alltid hadde unngått om jeg ikke måtte ta de, ble nå helt obligatoriske for å overleve de dagene perioden varte, og de fjernet ikke smertene fullstendig, slik som før – de bare tok bort det aller verste. Og jeg måtte ta de oftere, for at de skulle virke.

De teoretiske bivirkningene på pakningsvedlegget – at astmatikere burde være forsiktige med dem – hadde aldri angått meg, men nå begynte jeg å merke at brystet var tettere dagen derpå og at jeg reagerte på dem, litt mer for hver gang (men det fantes ikke noe alternativ, sterkere piller gjorde meg bare sløv i hodet mens smertene var like ille).

En episode som sitter igjen enda, er da jeg satt på hybelen min en morgen og plutselig oppdaget at Mitt Månedlige Mareritt var kommet. Klok av skade, nølte jeg ikke denne gang, men gikk rett ut på felleskjøkkenet for å hente vann og ta piller med en gang. Men jeg rakk ikke det. I det samme jeg hadde helt opp vann, fikk jeg så ekstremt vondt at jeg falt ned på kne, og jeg måtte krype tilbake på hybelen min i morgenkåpen. Jeg var veldig glad for at ingen av de andre jeg bodde sammen med var hjemme akkurat da.

Jeg gikk til fastlegen jeg hadde da, og la frem problemet med benet mitt. Han henviste meg til ultralyd, så MR-undersøkelse, og til slutt en ortoped (de som er eksperter på ben). På slutten av timen sa legen, som en midlertidig løsning: “Ta smertestillende mot kneet, du kan gjerne kombinere Paracet og  Ibux”.

Jeg orket ikke å forklare ham hvorfor det ikke var noe alternativ for meg…

Jeg husker at jeg syntes det var flaut at jeg var så mye syk og borte fra ekstrajobben jeg hadde ved siden av studiene annenhver helg. Med menssmerter som etterhvert strakk seg ut over flere dager hver måned, og satte meg helt ut av spill, i tillegg til at jeg så ut til å plukke opp det som gikk av influensa osv., og ryggen som gjorde det vanskeligere å ta i et tak når jeg først var på jobb.

Jeg var redd de andre syntes jeg var lat, at de trodde jeg skulket mye unna jobb, og ikke var reellt syk.
Men så fant jeg kanskje en mulig løsning på problemene. Jeg hadde lest i dameukebladene hjemme hos Mamma (Norsk Ukeblad, Allers og Hjemmet) at det gikk an å ha Candida-sopp i hele kroppen, og ikke bare i underlivet. Og at det kunne redusere immuforsvaret, gi allergier og generelt dårligere helse. Da jeg hadde  en soppinfeksjon som ikke gikk helt bort med den standard pakken fra apoteket, tok jeg en ny, og da det så ut til at det ikke ville bli borte med den neste heller, gikk jeg derfor til homeopaten på det tverrfaglige helsesenteret hvor jeg hadde gått før, og la det frem for henne.

Hun hadde et spørreskjema for Candida Related Syndrome (CRS), og jeg fikk full pott på alle (blant annet spørsmål om du har tatt mange antibiotikakurer, særlig flerspektrede kurer, og om du reagerer i fuktigere vær, og om min favorittmat – kanelbolle hos meg, både sukker og gjær i ett…).

Hun ga meg så en 9-dagers testdiett som skulle gi ytterligere svar.

Jeg gikk hjem og holdt meg unna sukker, gjær, melkeprodukter og alt som testen foreskrev. Etter 7 dager skulle jeg gjeninnføre matvarene en for en, og teste min reaksjon på dem. Melk tålte jeg, ost likeså. Juice fra konsentrat, nei. Hermetikk eller eddik ligeså. Gjær? Ble dårlig.

Sukker? Vel, her hører det vel med til historien at jeg…eh…var så gal av sukkersug etter 7 dager uten, at jeg gikk og kjøpte smågodt for å teste sukker, istedenfor den lille sukkerbiten som testen foreskrev…

Resultat? Jeg ble liggende rett ut med tidenes verste hodepine og stiv nakke, i to dager!

Ja, da hadde jeg i alle fall et svar – Candida, aha! Var det altså det som hadde gjort meg så syk, og gitt meg så mange plager og frustrasjoner?

Endelig så jeg et lys i tunellen, og at jeg kanskje forsto hvorfor helseplagene hadde kommet tilbake
gjentatte ganger. Problemet var mer helhetlig enn jeg hadde forstått.

Og nå hadde jeg en behandlingsmåte! Jeg var så glad.

Det eneste aberet var at homeopaten sa at jeg trengte soppmedisin for å fjerne soppen, og det måtte
man få på resept, av lege.

Jeg gikk til fastlegen min, og skulle legge frem situasjonen – men innimellom en sykemelding jeg trengte fra jobb og sikkert noe annet jeg ikke husker nå, gikk mesteparten av den lille 10-minutters
legetimen med til at han skrev på pc’en, mens han satt med siden vendt mot meg.

Da jeg våget meg til å presse frem spørsmålet mot slutten av timen (det var jo så viktig, nå hadde jeg jo sannsynligvis funnet en behandling som kunne får meg ut av helseproblemene, og jeg var utålmodig etter å komme i gang), så svarte han:

“Det kan jeg dessverre ikke hjelpe deg med, ettersom det er en ikke-eksisterende diagnose” – mens han dunket en bunke papirer i bordflaten, sittende med halve ryggen mot meg.

Stillhet fulgte, og jeg tok hintet, og forsto at legetimen dermed var over, og gikk ut, nedslått.

Jeg var så nær en løsning, men møtte altså på denne flaskehalsen av en lege.

Fortvilet ringte jeg homeopaten og spurte om hun visste om noen leger som ville være mer behjelpelige med å skrive ut soppmedisin, men hun måtte skuffe meg. Jeg sendte derfor en e-post til legen som hadde uviklet CRS-diagnosen og testen, og forklarte min problemstilling, og spurte om han kunne tipse meg om noen leger som var behjelpelige med dette. Svaret jeg fikk var at han ikke hadde noen oversikt over andre leger angående dette, men at han hadde ledig kapasitet på sine egne lister akkurat da.

Hurra, selve Candida-legen – jeg var lettet, endelig skulle jeg få hjelp!

Jeg stilte opp hos legen, og ble ført inn på et enormt kontor, med stoler til både meg og en ledsager – og på andre siden av et stort skrivebord satt legen og så på meg mens vi snakket, hele timen. Pc’en sto langt ute på siden av skrivebordet. Hans skrev ned noen stikkord med penn mens vi pratet.

Timen varte en klokketime og sikkert mer, og han spurt meg om avføringen min og ting jeg ikke var vant til at leger spurte meg om, samt mye annet som jeg ikke helt forsto. Da vi hadde snakket en stund, og etter å ha målt tannstrøm (tror jeg det het?) fra tennene mine, sa han:

“Jeg tror at du lider av kvikksølvforgiftning fra amalgamfyllingene i tennene dine. Etter over 20 års klinisk praksis med pasienter med denne problematikken, mener jeg at dine symptomer og sykdomsbilde passer rett inn i dette.”

Jeg hadde aldri hørt om at man kunne bli syk av amalgamfyllingene sine?

Men han virket overbevisende, og forklarte så nøye alt han snakket om. Jeg var jo også i en situasjon der alle råd ble mottatt med takk, og tenkte at det skadet jo ikke å prøve.

Denne legen hadde i alle fall en teori om hvorfor jeg var syk, det var jo noe. Og jeg ville gjerne få ham til å skrive ut den soppmedisinen, som hastet mest. På slutten av timen spurte jeg derfor om den, som jo var grunnen til at jeg var kommet.

Da sa han at vi måtte behandle amalgamet først, fordi det å ha flere amalgamfylinger alltid ga lekkeasjer – og den lekkasjen tilsvarte for kroppen å gå på to bredspektrede antibiotkakurer samtidig (påvirkningen på balansen i tarmmiljøet, altså).

Og at hvis vi behandlet soppen nå, så ville den komme tilbake, så lenge jeg hadde fyllingene og giften i kroppen fortsatt.

Han forklarte meg at fyllingene måtte fjernes først, og at det var viktig å være nøye med hvordan man gjorde det, for å ikke bli eksponert for kvikksølv under fjerningen.

Så sa han at alle fyllingene måtte være ute av munnen, før vi kunne begynne å rense kroppen for kvikksølv.

Han sa at kvikksølv lagret seg i ‘skattekamre’ kroppen, og at man brukte mildler – chelatorer – som fraktet giften ut fra gjemmestedene sine , og ut av kroppen.

Så jeg begynte å fjerne amalgamfyllingene mine. Jeg var fattig student og valgte å gjøre det på tannlegehøyskolen der det ble billigere. Så tok det også mer tid.

Jeg skal ikke skrive så mye mer om det nå, annet enn å si at mitt ønske om å fjerne amalgam ble møtt med fra alt fra undring, til forklaringer om hvorfor det var helt unødvendig å fjerne amalgam, mens jeg gikk der.

Da jeg hadde kun en amalgamfylling igjen, og snart endelig kunne begynne på den virkelige jobben – utrensingen av kvikksølv fra kroppen – så ble jeg spurt en siste gang på tannlegehøyskolen, for sikkerhets skyld, om jeg var helt sikker på om jeg ville fjerne den? Og i et øyeblikk av panikk ble jeg redd for at de ville nekte å utføre det, og svarte “ja” uten å prøve å virke FOR desperat, i frykt for at de ville ombestemme seg…

Men til slutt, endelig, var den siste fyllingen ute. Endelig kunne jeg begynne med behandlingen av kvikksølv, puh!

Santelmann sa at vi kunne starte mykt, og ba meg starte med noen utrensende fotplaster fra Japan – Kinotakara – som jeg skulle sove med under fotsålene, i et par uker. Jeg gjorde det, og så til min overraskelse at de var fulle av ekkel slimet mørk guffe om morgenen (skeptikerne hevder at fotplasteret skaper det selv, men jeg har testet, og det er bare tull – mer om det skal jeg skrive senere). Og jeg merket at jeg sov dypere mens jeg hadde de på.

Så begynte jeg med den egentlige utrensingen. Jeg begynte med algen Chlorella, og startet forsiktig med en normal vedlikeholdsdose. Dagen etter ble jeg liggende stiv som en stokk på gulvet hjemme – jeg husker kjæresten min la en madrass som jeg kunne rulle oppå, på stuegulvet, og så lå jeg der det neste døgnet.

Jeg hadde ikke vondt egentlig, jeg var bare fryktelig stiv. Jeg husker at jeg klødde intenst i det ene øyet, og når jeg skulle løfte armen for å klø meg, så klarte jeg ikke for alt i verden å løfte hånden helt mot øyet, jeg var stiv som en trestokk.

Tilbake hos Santelmann, sa han at dette betød sannsynligvis at vi var inne på noe, at det var giftene som kom ut som jeg hadde reagert på.

Men det hendte i sjeldne tilfeller at noen personer reagerte på Chlorellaen i seg selv, så for sikkerhets skyld ville han sette meg på et annet middel, som het DMSA, forkortet (google det, om du vil vite mer).

Så sa han at når jeg hadde testet den også, da visste vi helt sikkert – om det var chlorellaen jeg hadde reagert på, eller giftene som hadde kommet ut i kroppen.

Her er det nok greit å legge til at det fantes tester man kunne ta for å påvise kvikksølv (blodprøver
fungerer ikke, man kan ha masse kvikksølv i ‘skattkamrene’ i kroppen, uten at det vises på blodprøve), men de måtte sendes til utlandet, og var dyre. NAV og helsemyndigheter anerkjente ikke at kvikksølv var noe det gikk an å bli syk av, så pasienter måtte eventuelt betale for testene selv – flere tusen  kroner.

Til sine pasienter uten godt med mildler – slike som meg –  anbefalte ikke Santelmann å ta disse testene, for hans helhetlige vurdering av pasienten etter mange års erfaring med dette, var den viktigste diagnosemetoden.

Jeg begynte med DMSA – og fikk nøyaktig den samme reaksjon som jeg hadde fått på chlorellaen.

I følge legen var det gode nyheter, for nå visste vi at dette var min diagnose – men den voldsomme
reaksjonen kunne bety at utrensingen ville bli lenger, og måtte tas forsiktig.

DMSA var et middel som han importerte via Ullevål sykehus, de fikk det fra Russland – som hadde endel erfaringer med utrensing av tungmetaller…

Jeg skulle begynne forsiktig, og så gradvis øke doseringen slik legen anviste. De var dyre og jeg måtte betale alt selv. Igjen, fordi norske helsemyndighetete ikke støttet eller anerkjente noe av dette. 35 kr
per kapsel ble fort dyrt.

Jeg fikk renset ut alt kvikksølvet til slutt.

Det ble en lang prosess for meg, både på grunn av den nevnte trege tannlegehøyskolen, men også fordi jeg selv tvilte mye underveis.

Jeg levde i en slags døs hvor jeg nå var for syk til å leve normalt og studere eller jobbe, men samtidig gjorde all tvilen og kontroversen rundt temaet amalgam og kvikksølv, som avisene var fulle av på denne tiden – dette var i perioden før forbudet mot amalgam kom i 2008 – at jeg selv tvilte, og jeg slet med å se for meg at jeg noengang skulle bli helt frisk.

Ofte var det de rundt meg som kunne fortelle meg om fremgangen som jeg selv var for tåkete til å merke “Husker du ikke hvordan du var for bare 3 måneder siden, Leila? Du er jo så mye friskere nå. Eller tenk da, på hvordan du var for ett års siden, i forhold til nå? Husker du ikke?”, kunne kjæresten min si. Og jeg holdt ut.

Og jeg levde litt i fornektelse, jeg renset ut kvikksøv, samtidig som jeg kunne gå til Santelmann og be om hjelp med andre symptomer, som korsryggen, nakken og menssmertene og så videre.

Santelmann forklarte meg en gang angående korsryggen at kvikksølv hadde en tendens til å legge seg der man hadde vondter og problemområder fra før.

Han visste ikke hvorfor det var slik, men han hadde sett det hos så mange kvikksølvpasienter. Så altså korsryggen og nakken hos meg. Og alt dette ville bli bedre når kvikksølvet var borte fra kroppen min, sa han.

Jeg spurte Santelmann også om kneet mitt. Du vet, det lille problemet jeg slet med, at jeg ikke klarte å gå på benet lenger. Jeg fortalte at MR og ultralyd bare hadde vist noe vann og en irritasjon i kneet, og at hverken fastlegen eller ortopeden hadde noen løsning, eller viste noen interesse for å finne en.

Da sa han at det høyre kneet i kinesisk medisin hadde med leveren å gjøre. Han visste ikke sikkert, og vi kunne komme tilbake til det, men det kunne ha noe med leveren å gjøre.

Oh boy, oh boy, hadde han rett! Noen år senere skulle mesterene fortelle meg at leveren min ikke var helt bra, og jeg oppdaget selv leverrens, som forandret livet den også.

Men kneet ble helt bra. Det ble i perioder verre under utrensingen, og nå hadde jeg lært meg hvorfor: Kneet ble ikke dårlig på grunn av fysisk aktivitet eller en teknisk feil i kneet, det ble hovent og vondt når leveren min slet, typisk under utrensing!

Jeg brukte også lang tid fordi medisinen var så fryktelig dyr. Jeg husker at jeg ønsket meg DMSA til jul, for å dele et stakkars-meg øyeblikk, men samtidig et reellt innblikk i hvor fortvilt situasjonen var.

Men den kanskje viktigste grunnen til at jeg brukte så lang tid på å rense ut kvikksøv (de fleste bruker mye kortere tid enn jeg gjorde), var at jeg i perioder ble så dårlig underveis.

Santelmann forklarte at det var flere måter å bli syk av kvikksølv på: i en stor nok mengde ville alle mennesker bli syk av kvikksølvforgiftning.

Men noen mennesker, som var allergiske mot tungmetaller – slik som meg, de hadde typisk nikkelallergi, jeg hadde hatt den kraftig hele livet – de kunne bli syke av å ha bare en eneste amalgamfylling i munnen.

De som ikke var allergiske kunne bare rense ut kvikksølv, og de ville oppleve bedring i en rett oppadgående kurve – de ville bare bli bedre og bedre, jo mer kroppen ble fri for kvikksølv.

Mens de som var allergiske, slik som meg, ville også få det bedre i kroppen jo mer den ble kvitt giften, men kroppen reagerte samtidig allergisk på giften når den kom ut av gjemmestedene sine og ut i kroppen, ut i blodbaner osv, og da ble man dårlig av den reaksjonen.

Disse to effektene ville komme til å virke sammen i en vekselvirkning, og helbredelsesprosessen ville derfor gå i kurver med store variasjoner, men på lengre sikt var kurven på vei oppover, til helt frisk.

De pasientene hans som var allergiske mot tungmetaller, var de han hadde sett de mest drastiske endringer hos når de var blitt friske.

Jeg husker at han tødde opp i øynene da han sa det: “Du kommer virkelig til å føle deg som et helt annet menneske, når du har fått renset ut alt”.

Jeg ble et helt annet menneske. Han fikk rett.

Jeg ble helt frisk. Litt til min overraskelse, som mye av min helbredelsesprosess generelt.

Hele min vei til fullkommen helse har egentlig vært fylt med overraskelser.

For meg har det handlet om å gjenoppdage hva god helse er, mer enn å “bli kvitt sykdom”.

Å gjenoppdage hva god helse var, eller oppdage det for første gang.

Aha-opplevelser som: “Oi, kan man virkelig leve helt uten å ha vondt et eneste sted?”, og: “Tenk det, at det går an å ha det så godt i sin egen kropp, og ha så mye energi, uten å trene masse eller gjøre noe spesielt? Wow!”

God helse er det normale, vet jeg i dag. Det er meningen å leve som menneske uten å lide så mye.

Så lurer kanskje du på, er det sånn at alle som sliter med hodepiner egentlig, når de graver dypere og lytter til seg selv, sliter med kvikksølvforgiftning? Nei, selvsagt ikke.

Husk at noen er allergiske, og blir syk av en liten mengde kvikksølv, mens andre kan ha munnen full av amalgam uten å merke noenting.

Senere oppdaget jeg at det finnes flere nivåer av årsaker til hvorfor vi blir syke.

Jeg oppdaget den energimessige årsaken til at jeg hadde blitt syk i utgangspunktet; hvorfor jeg “slapp kvikksølvet inn i kroppen min”, for å sitere mestrene.

Årsaker som var i meg lenge før jeg fikk min aller første amalgamfylling.

Jeg jobbet med mitt eget energiplan, og forløste mine egne sår, blokkeringer og følelser, blant annet ved hjelp av mesterne. Først da ble jeg helt fullstendig frisk, med helt perfekt helse.

Å jobbe på energiplanet kan noen ganger gjøre at problemet oppløses på sekundet, når man fjerner selve årsaken (sykdom oppstår alltid først på energiplanet).

Men når sykdom har festet seg ordentlig på det fysiske nivået og satt seg over tid, så må det gjerne fysiske metoder og behandlig til for å bli frisk, slik som hos meg.

Min historie viser jo hvordan man noen ganger må jobbe både på energiplanet og på det fysiske, for å bli frisk.

Men historien min viser også hvordan skolemedisinen kan feile i å oppdage lidelser som rammer hele kroppen  – fordi den behandler ett og ett symptom, og ikke ser på helheten.

Jeg tror at jeg innefor vanlig skolemedisin kunne holdt på og blitt behandlet i 40 år til, mot alle plagene mine.

Fysioterapi for nakken, og korsryggen – kanskje sammen med noen råd om trening? Dempet de, men aldri blitt helt bra, før giften var helt ute av kroppen. Det vet jeg i dag. Smertestillende mot menssmertene, kanskje tips om å bruke p-piller for å dempe smertene, sterkere piller mot hodepinene, kanskje migrenemedisin?

Det ville fortsatt bare vært symptomdemping…

Vaksine slik som sprøyter mot pollen, og medisiner i selve sesongen, husk å begynne tidlig! Dette er jo faktisk de gjeldende rådene fra helsemyndighetene, per dags dato!
Og etterhvert, behandlig av overvekten, og kanskje behandlet forbrenningen min og skjoldbruskkjertelen, for min overvekt…

Astmamedisin…kortison er jo topp å bruke over lang tid? Nei. Har du noen gang hørt om noen som har blitt frisk av sin astma med å bruke innhalator-medisin? Ikke jeg heller. Men den er borte hos meg i dag. Ikke takket være medisinen.

Etterhvert Chron’s sykdom, jeg passet perfekt inn der, så jeg senere når jeg begynte å rense kroppen. Da oppdaget jeg også “Laktoseintoleranse”, “Glutenintoleranse”, og mer.

ME… Mens jeg holdt på med utrensingen, og var hjemme og syk, satt jeg meg en dag ned og leste på et ME-forum på nett. Jeg leste der i 20 minutter før jeg satt og gråt i en time etterpå, over de  forferdelig triste og fortvilte skjebnene jeg hadde fått et innblikk i. Jeg kjente meg igjen i ALT. Og da forsto jeg hva legen min hadde snakket om, da han snakket om miljøforgifting i kroppen som en epidemi. En epidemi ingen forholdt seg til (ME? Hm, kan det være arvelig? Alzeimers? MS? Autisme?)

Santelmann sa at når folk en dag virkelig forsto hva dette gjorde med oss, så ville det slå ned som en bombe. Han visste ikke når det ville skje – om det var 5, 10, eller 20 år til. Men når det skjedde, ville folk begynne å ta sin daglige dose utrensingsmiddel på lik linje som alle i dag tar sin omega 3-kapsel.

…ja, du forstår sikkert poenget mitt? Blitt “behandlet” i form av å egentlig bare dempe symptomer. Og en lang og nær relajson til NAV.

Det hjelper ikke hvor snill og grei legen er, eller om han tar seg god tid og lytter, og spør deg hvordan du egentlig har det hjemme, på jobben eller i ekteskapet  – så lenge metoden han/hun jobber etter, er å kun behandle ett og ett symptom. Jeg tror de kunne holdt på en stund når det gjelder meg.

Jeg vet jo litt om det – jeg var godt i gang, før jeg traff Santelmann.

Og om de ikke hadde klart å finne ut hvorfor jeg var syk og mer og mer ute av stand til å jobbe eller leve, så putter man gjerne pasienter inn i gruppen “psykosomatisk sykdomsbilde”….

Men jeg fant noe bedre.

Jeg ble ikke en av de “udefinerbart syke” i NAV-køen. De som de snakker om i Tv-debattene. De som ingen helt vet om er egentlig syke, bare sitter hjemme og daffer, om har arvet uføretrygde-disposisjonen, eller er “psyke” – alle bare vet at de er en byrde fordi det koster samfunnet mange penger.

Men hvordan hadde det seg så, at nettopp jeg var så heldig, og havnet hos denne geniale legen – og ikke ble en av de mange i NAV-køen, en av de ME-syke jeg leste om med helt like skjebner som meg?

Kjæresten min sa noe øyeåpnende til meg en gang da vi snakket om dette: “Men Leila, du hadde ikke så flaks, eller vant i lotto fordi du havnet hos Santelmann, som du alltid snakker om. Det var jo DU som gikk videre fra han idiot-legen som ikke trodde på Candida, fordi du ikke ga deg, du søkte til du fant noe bedre. Du sa ikke bare ja og ha, og fortsatte å gå til legen, du gjorde ikke bare som han sa. Du fant noe bedre”.

Denne siden er laget for å inspirere andre til å tørre å ta gode valg, lytte til seg selv, og alltid, alltid, være sjef for sin egen helse, liv og væren.

En sjef som gjerne kan ansette gode medarbeidere underveis i prosessen med å bli frisk/skape et godt
liv, medarbeidere som kanskje har mer fagkunnskap enn sjefen har, men som alltid er klar over sin rolle som sjef, og har det siste ordet. Gode sjefer må noen ganger avskjedige medarbeidere også.

De flinkeste legene og behandlerene er klar for dette, de tåler spørsmål uten å bli irritert.

Det er den veien utviklingen går – ikke at vi sitter som underdanige klienter hos leger eller behandlere og tar imot ekspertens diagnose og råd for videre fremferd, men at vi er aktive deltagere i en gjensidig utveksling og prosess mellom to likeverdige individer, hvor behandleren er nysgjerrig på deg som pasient, og alltid er klar for å muligens kunne lære noe nytt. For ethvert tilfelle er unikt. Vi er alle forskjellige, selv om vi har mye felles.

Derfor duger ikke kun statistikk for å gi oss svar i medisinske spørsmål lenger.

Og malen kan ikke benyttes over pasienten, tvert imot: pasienten er målestokken, malen er et hjelpemiddel i bakgrunnen som noen ganger benyttes, og noen ganger må legges helt vekk. Og den bør hele tiden oppdateres, og justeres for hvert nytt tilfelle som ikke passer inn i den.

Jeg håper du er tøff i trynet og er din egen helsesjef!

 

O' jul med din familieglede - overlevelsesguide til å feire jul med familien Les mer Synkronitet: Alles vilje er den samme Les mer Re: Energien i gaver Les mer Detox-hjelp fra en annen planet Les mer Via con me Les mer Å være sensitiv er det nye kule Les mer Hebbe 16 år! Hvordan kan man få en hund som lever lenge? Les mer Glitteret på innsiden Les mer Tips til lysarbeidere - om healere uten grenser Les mer A change is gonna come Les mer Manifestering for de late Les mer Nyttt år og angstfremkallende blanke ark Les mer Fullmånemeditasjon Les mer Ms. Fat Booty Les mer Franske vibber Les mer