Mesterne: om yrke og utdannelse i framtiden
Mesterne ga meg mange innsikter gjennom årene.
De hjalp meg med å bli frisk, ved å lære meg om sykdom, helse og energi, og hvordan vi mennesker fungerer, men de ga meg etterhvert også råd om yrke og veivalg. En gang rådet de meg til å ha et virke som innebar å være ute blant mennesker, i dette livet. Å sitte inne og skrive hadde jeg gjort før, sa de, og viste et bilde av en dame som var forfatter og satt innendørs og skrev, i en ganske introvert tilværelse. Dette sa de var et bilde av meg fra et tidligere liv.
De spesifiserte ikke hva dette virket konkret kunne innebære, det var mitt valg. De rådet meg bare til å bruke de egenskapene og den kunnskapen jeg hadde. I samtalene vi hadde gjorde de meg mer klar over aspekter og evner hos meg selv som jeg kanskje hadde glemt.
Men en dag når jeg var kommet nærmere det å bli helt frisk, ble de mer konkrete:
«På skiltet på døren til ditt kontor kan det stå livsveileder», sa de.
«Men da burde jeg vel ha fortsatt med psykologien da», påpekte jeg. Psykologi var noe jeg bare hadde valgt som et siste grunnfag å fylle opp cand mag-graden min med, kun fordi jeg syntes det var gøy, men aldri med noen intensjon om å studere det videre.
«Nei, det er bare bra slik», fortsatte de. «På denne måten står du friere».
Javel. Jeg kjente en massiv motstand i meg. Å starte en virksomhet i noe man ikke hadde papirer på, stred i mot alt jeg var lært opp til. At utdannelse var viktig, og at det var viktig å være ordentlig kvalifisert i det man drev med.
Så fortsatte de – som om de hadde lest tankene mine (kanaliseringer er ofte sånn, det skjer mer energimessig enn bare det som blir sagt med ord):
«I framtiden vil ikke utdannelse og det man har papirer på bli så viktig, men mere de personlige egenskaper og evner den enkelte har.
Dette gjelder også i våre egne valg av hvem vi velger å gå til av behandlere og andre; når alle mennesker utvikler sin intuisjon i større grad, vil vi velge hvem vi går til ut i fra hvem som er best egnet til å hjelpe oss, ikke ut i fra hvilke papirer og diplomer vedkommende har».
For meg innebar det en helt ny måte å tenke på.
Og ved å dele dette her nå handler det fra min side ikke om å promotere et mindre på fokus på utdannelse, eller det å søke lærdom.
Jeg har selv brukt store deler av mitt voksne liv på universiteter og det å skaffe meg kunnskap, og han som mestrene snakket gjennom har en doktorgrad i sitt felt, og dermed den høyeste utdannelsen som man kan ha (og mestrene har også ved utallige anledninger påpekt at jeg mitt virke som livsveileder alltid skal oppdatere meg og søke ny kunnskap, for sannheten er hele tiden i forandring). Tvert om. Men det handler om å velge fra hjertet, og ikke fra hodet.
Om å bygge på den kunnskapen og de evnene man har, egenskaper man har som person og som sjel, som man ofte har utviklet og finslipt gjennom flere liv.
Og noen ganger også om å lære om nye områder, som man som sjel trenger å erfare der hvor man befinner seg i sin utviklingsprosess akkurat da.
Nå vi velger virke fra hjertet og hvem vi egentlig er, så vil alle tjene på det:
En lege som har valgt sitt yrke fordi han eller hun brenner for å hjelpe og helbrede mennesker, og gjerne har vært en helbreder gjennom flere liv i ulike former, vil være en fantastisk lege for sine pasienter – i motsetning til en som har valgt yrket ut i fra status, fordi det var forventet i familien, eller andre motiv.
En lærer som brenner for å jobbe med barn og unge, og for å lære og det å lære bort, vil være en mye bedre lærer enn en som ikke valgte yrket fra hjertet.
Vi har vel alle møtt begge versjoner av den læreren? Og begge versjoner av den legen. Selv husker jeg godt både de fantastiske lærerne, men også de umotiverte. Og som jeg har skrevet tidligere her, både den fantastiske legen, og den dårlige.
Negative innspill om dette med å gjøre veivalg fra hjertet, handler gjerne om at hvis vi alle skulle velge fra hjertet, skulle alle blitt healere, journalister, forfattere og skuespillere da?
Jeg tror ikke at alle ville valgt slike yrker, om vi dypest sett valgte fra hjertet.
Jeg tror disse innspillene bunner i frykt og gamle tankemønstre. Tankemønstre som sier at «livet skal være hardt» og «det er viktig å stå på, og jobbe hardt her i livet, og ikke være lat».
Men egentlig vet vi jo at det ikke er å «brette opp ermene og ta seg i nakken», som gjør at vi gjør jobben vår bra?
Når vi gjør det vi brenner for, så føles det lett, og morsomt!
Utfordrende mange ganger, ja. Men det føles viktig, og den følelsen man har med i hjertet hjem etter en hektisk dag når man føler at det man gjør betyr noe, den skal man ikke kimse av…
Våre foreldre og beste- og oldeforeldre fikk ikke alltid muligheten til å ta det hensynet, fordi de økonomiske tidene var annerledes, men også fordi de kollektive tankemønstrene var annerledes den gang.
Jeg husker at min venninne på videregående så med store øyne på de tykke bøkene som jeg skulle lese i mine mange samfunnsfag, og utbrøt «At du orker å lese alle de! Stakkars deg. Jeg er så glad jeg slipper det.» Hun hadde valgt matte, kjemi og realfag, og likte heller å gjøre eksperimenter og regne ut, og syntes det var kjedelig å lese. Men jeg elsket det – og hatet på min side matte og realfag.
Og jeg husker de oppsperrede øynene til mattelæreren min på ungdomsskolen under en konferansetime, da den andre læreren hadde fortalt hvordan jeg lå an i engelsk, norsk og samfunnsfagene, og skrøt av hvor flink jeg var, og til og med best i klassen i en av de.. Mattelæreren utbrøt: «Men…men det er jo som å høre om en helt annen elev?!» Haha! Jeg var ikke særlig flink i matte, som du skjønner…
Derfor er jeg veldig glad for at jeg ikke hørte på læreren vår på videregående, som konstant oppfordret oss alle til å valge realfag, fordi det var de «viktige» fagene, og fordi det var «altfor mange samfunnsvitere».
Fordi verden trenger ingeniører og matematikere som faktisk brenner for sitt fag.
Og jeg er veldig glad for at Steve Jobs, Joralf Gjerstad, Billie Holiday, Fredric Hauge i Bellona og mange, mange flere gikk hen og gjorde sin innsats i verden, selv om de ikke hadde papirer eller kvalifikasjonene i orden.
Og alle healerne og coachene som stadig øker i antall? «Verden går av skaftet, hva slags samfunn er vi blitt av hjelpeløse individer, som trenger sånn krykker å lene oss på, istedenfor å klare livet selv?», kommenterte en person til en avisartikkel om at antall coacher og alternative utøvere hadde økt eksplosivt.
Jeg tror verden kommer til å trenge massevis av coaher, veiledere og behandlere som fokuserer på helhetlig medisin og helbredelse ut i fra kjærlighet, i årene som kommer.
Når mennesker begynner å våkne, og begynner å søke innover og ønsker å jobbe med seg selv og forløse sår, vil vi trenge mange slike veiledere.
Sterke mennesker tør å søke hjelp, det er et tegn på styrke, og ikke svakhet. Når vi forløser våre fryktmønstre som individer, hever vi samtidig den kollektive bevisstheten for oss alle.
Vi kommer til å behøve mange slike helbredere.
……
Jeg har ikke noe bilde av mesterne, dessverre. Men en gang beskrev de seg som «de gamle gubbene i muppet show» i en kanalisering (lang historie…), så derfor:
«Mesterne» 😀
.
