Når hverdagslige problemer egentlig skjuler noe helt annet

Jeg lar meg stadig forundre over de stiene som regresjoner kan føre inn på, og de utfallene de noen ganger resulterer i.

“Camilla”* kom til meg og fortalte om store utfordringer med økonomien sin. Det hadde gått helt over styr nå, sa hun. Det som alltid hadde vært et litt skjødesløst forhold til økonomi hos henne, hadde nå blitt ramme alvor. “Jeg burde ha skjerpet meg for lenge siden, men nå står kreditorene på døren, og jeg har latt det gå så langt at nå ser jeg ikke noen utvei. Det mest ironiske av alt, er at jeg tjener jo faktisk veldig godt! Forstå det, den som kan”, sa hun og fortale om en spennende jobb i en fremgangsrik bransje. Hun hadde flere munner å mette enn sin egen, og var fortvilet over situasjonen. Det preget tankene både dag og natt, og gikk også ut over nattesøvnen.

Når hun gikk inn i regresjonen hos meg ble vi ført inn i et svært, ærverdig rom, med staselige svære tremøbler og imponerende dekor i taket og på veggene. Camilla sa at hun var en mann her, og hadde på seg en hvit lang parykk. Rommet befant seg i en bank, og etterhvert kom det fram at hun selv var direktør for hele banken. “Jeg har ansvar for alle pengene”, sa hun. “Det er så mye å holde styr på”.

Det tegnet seg et bilde av en bankdirektør som hadde mye makt, og som misbrukte den, blant annet ved å voldta noen av byens unge kvinner.

I starten tok banksjefen ansvaret for å ta vare på pengene til byens befolkning på veldig alvor. “Det er så mange penger, så mye å ha ansvar for”, gjentok Camilla flere ganger.

Makten og ansvaret ble til slutt lammende, og banksjefen mistet bakkekontakten. Han boltret seg i makten ved å kunne bruke de unge kvinnene til sin forlystelse, fordi ingen våget å trosse ham, med hans posisjon. Og han ble dumdristig, tok store sjanser med pengestyringen, og svevde for mye til å forutse endringer i det økonomiske markedet. Det kom et stort krakk, som gjorde at mange av byens innbyggere mistet store deler av pengene sine. I seg selv var krakket utenfor hans kontroll, men hadde han bevart bakkekontakten kunne han ha sett tegnene tidlig, og tatt bedre forholdsregler.

Folket i byen ble rasende, og stormet inn i banken for å ta han de mente var ansvarlig. “De er så rasende…!”, gispet Camilla. Banksjefen ble til slutt drept, av faren til en en de mange jentene han hadde voldtatt.

Voldtektene handlet ikke om det seksuelle, men om å føle at jeg hadde makt når jeg egentlig hadde mistet kontrollen ellers, sa Camilla etterpå.

Det var dame som var lystig til sinns som satt foran meg etter at regresjonen var over. “Å, nå forstår jeg så mye mer. Jeg føler meg så utrolig letta! Jeg husker nesten ikke hva jeg bekymret meg for i stad”, sa Camilla, og strålte virkelig der hun satt.

Ofte er temaer som man jobber med i regresjoner noe som kan tid, og som må jobbes med i det virkelige liv, i tillegg til i regresjoner, og iblant også i mer enn bare en prosess.

Men noen ganger kan det faktisk gå så fort som i tilfellet med Camilla. Når vi som sjel blir minnet på hva frykten handlet om, og vi forstår at faren er over nå, kan det løse frykten opp i seg selv.

For Camilla handlet det om at hun forsto at hennes voldsomme bekymring for penger i sitt nåværende liv lå igjen fra den gang. Sjelen hadde lagret den, kanskje som en påminnelse om å ikke misbruke makt eller andre mennesker? Men som den personen Camilla er i dag visste hun at hun sto langt i fra faren for å utøve makt over andre, eller å voldta noen, for den saks skyld.

Alt som var igjen var bekymringen – og den lammet henne, istedenfor å hjelpe henne med å ta fornuftige grep i økonomien – akkurat slik som dengang.

Når hun ble klar over hva redselen egentlig hadde handlet om, var det som om en stor bør ble borte hos henne. “Det er akkurat som jeg ikke er redd for noenting nå,” sa hun “en helt merkelig følelse, ubeskrivelig deilig. Nå vet jeg at alt jeg trenger å gjøre, er å bevare bakkekontakten og ta fysiske grep, og det skal jeg klare, Nå er jeg ikke så redd lenger”. Den altomfattende frykten hun hadde hatt angående penger, om at noe forferdelig kom til å skje, handlet egentlig om noe sjelen husket fra et liv fra flere hundre år tilbake i tid, og ikke om nåtiden.

Noe av det mest overraskende synes jeg var at det som ved første blikk virket som ansvarsløshet eller en litt lemfeldig omgang med penger, faktisk handlet dypest sett om frykten ved for mye ansvar. Altså det helt motsatte.

For Camilla handlet det også om å tilgi seg selv for de ugjerningene hun hadde gjort den gangen. Underbevisst assosierte hun det å holde styringen med penger med noe negativt. Fordi det ledet til katastrofe både for henne og andre sist hun hadde mye ansvar for penger, og til slutte endte med at hun ble drept. De mest dramatiske hendelsene fra tidligere liv er de som lagrer seg som et sterkest avtrykk i energien vår og kan prege oss videre i dag – særlig de livene som har endt med en ufrivillig død.

Vi mennesker er mangfoldige og fantastisk forunderlige vesener, med mange lag og dimensjoner i oss – noen bevisste, men de aller fleste underbevisste.

De tingene vi sliter med i hverdagen er ikke alltid slik som vi tror – om vi kun ser på overflaten.

______________________________________________________

* Personen som jeg bruker som eksempel her er anonymisert, og har gitt aksept til delingen av sin historie.