Vi bodde i en fin, men liten leilighet i Oslo. Jeg var syk på denne tiden, og økonomien vår var elendig. Medisinene jeg brukte for å avgifte kroppen var rådyre, og NAV var et eneste stort mareritt der de ikke anerkjente at det gikk an å bli syk av kvikksølv (et av verdens giftigste tungmetall!), så det jeg fikk av støtte dekket ikke engang et minimum av det jeg trengte. Men vi var fornøyde med bostedet vårt. Leiligheten var nyoppusset og i god stand selv om den var liten, og vi bodde rett ved Frognerparken. Men den siste tiden hadde det begynt å bli vel mye husbråk og festing i bygården, også utenom helgene. Styret hadde forsøkt å gjøre noe med det lenge, uten å lykkes. Vi var jo heldige som bodde øverst og ikke hadde noen naboer på vår ene side, tross alt.

Men så ble leiligheten under vår renovert slik at rommene ble flyttet, og inn flyttet det et kollektiv av studenter. De festet – mye. Ukedager såvel som i helgene. På denne tiden var jeg så syk at jeg sov store deler av døgnet, så det var ingen ideell kombinasjon…

Vi begynte å snakke om å kanskje flytte. Men vi var jo så glade i byen, og bodde så bra til, med absolutt alt vi ville i nærheten – parker i monnevis, cafeer, alle mulige spesialbutikker og matvarebutikker med det beste utvalget i hele landet. Hvor skulle vi flytte til? Vi var blakke som kirkerotter, og vi hadde liten utsikt til noen bedre økonomi fremover, med min helse.

Så begynte studentene under oss å være hjemme på dagtid, og dunket hardt med bøker og ting i noen hyller som tydeligvis lå opp under taket, altså rett opp mot oss. Jeg kunne bli vekket av svære dunk nedenfra flere ganger om dagen. Det ble utholdelig. Vi måtte flytte.

Vi visste at markedet var rådyrt, og at det fantes mye rart der ute, hadde vi selv erfart tidligere. Vi begynte å lete på finn.no, og ble mer og mer dystre til sinns for hver leilighet vi så i samme prisklasse som den vi hadde. Men vi måtte bort, det var uutholdelig sånn vi hadde det.

Jeg husker det som en periode preget av mye frykt, fortvilelse og engstelse for fremtiden. Vi sjekket febrilsk finn.no hele tiden, og jeg husker at jeg ofte fant min kjære sovende oppå sin bærbare pc i sengen, da hadde han lett helt frem til han sovnet. Et par måneder gikk, og vi fant ingen løsning. Imens fortsatte bråket under. Vi ble mer og mer fortvilte.

Så foreslo jeg en dag for min kjære at vi kanskje kunne prøve å sette oss ned sammen og forsøke å manifestere et hjem, siden ingenting vi gjorde hjalp likevel, og alt kunne vel være verdt å prøve? Jeg hadde lest litt om manifestering og loven om tiltrekning, “The Secret” og alt det der, og delt det med min bedre halvdel.

Så vi satte oss ned sammen, og prøve å drømme helt fritt – slik jeg hadde lest at man skulle.

Så vi drømte:

Et eget hus uten naboer i nærheten hadde vært deilig. Men vi ville ikke bo på et gudsforlatt sted på landet, så vant til byens fasiliteter som vi var. En hage hadde vært deilig, et sted vi bare kunne være oss selv, kunne tulle rundt med vofsen, og hvor jeg som var syk ikke alltid trengte å gjøre meg presentabel før jeg gikk ut.

Fin natur i nærheten ville vi ha. Vi var enige om at vi ikke ha bare jorder eller sånn norsk tett skoglandskap rundt oss. Vi ville ha litt pusterom, og vi likte begge best løvtrær. Jeg husket at det hadde vært mye av det der mine kusiner og tante og onkel bodde under oppveksten min, på Landøya i Asker. Jeg husket at jeg alltid likte så godt reisen ut dit, hvor vi så sjøen langs veien med en gang vi var ute av Oslo, og hvor det var så pent hele veien dit, i motsetning til de tette mørke granskogene som omga oss på hjemreisen til der jeg bodde i Follo under oppveksten. Det var alltid så knallgrønt og vakkert på Landøya om sommeren. Jeg hadde også noen vage men gode minner fra det eneste stedet jeg selv hadde bodd ved sjøen, det ene året vi bodde på Blakstad i Asker da jeg var i fem år. Jeg husket at vi hadde syklet ned til brygga og sittet og dinglet med bena der.

Jeg likte veldig godt sånne typiske norske hvite sommeraktige trehus som det finnes mange av på sørlandet. Og så ville jeg ha vinduer på mange sider av huset, jeg hadde en hat mot kjipe leiligheter med bare et stakkars vindu i enden av en lang stue og så videre. Min drøm var doble verandadører med smårutete vinduer ut mot en hage, slik jeg hadde sett i mange filmer og blader. Stakittgjerde måtte vi også skrive ned, og humret mens vi gjorde det, som var så tøffe og drømte så vilt.

Og så var vi begge så glad i sjøen…men det var vel litt vel urealistisk? Nei, vi skulle jo drømme fritt, det var jo poenget, så vi skrev ned det også. Ved sjøen er jo der det er minst bjørkepollen om våren (utenom på fjellet), og jeg ble jo forferdelig dårlig av pollenallergi om våren på denne tiden, så vi ble enige om i alle fall forsøke å få et sted i nærheten av sjøen.

“Bolig ved sjøen? Er du gal! Det er de aller dyreste stedene man kan bo i hele dette landet det, Leila”. Mamma forsøkte å dra meg ned på jorda. Så fortsatte hun med en historie om en ny prisrekord i Bærum det hadde stått om i avisen, og nevnte den uvirkelige summen. For deretter å råde meg til å heller finne noe mer realistisk ut i fra våre økonomiske omstendigheter, og nevte et par steder som alle gjorde at magen min kringet seg fordi jeg ikke likte noen av dem.

Så gjorde vi som jeg hadde lest og hørt om manifestering: Vi ga slipp på det, overlot det til universet og prøvde å glemme det – mens vi gjorde vårt beste for å lete videre. Det var fortsatt masse frykt knyttet til å finne et nytt hjem, men denne lille tankeleken hadde i alle fall vært et morsomt avbrekk. Det skadet jo ikke å drømme litt.

Vi dro på noen visninger, den ene verre enn den andre, og likevel var de for dyre for oss.

En fredag kveld var min bedre halvdel ute og tok noen øl med kamerater. Det ble en bra kveld, så han kom hjem først utpå morgenkvisten for å legge seg. I 8-tiden om morgenen våknet han plutselig (som vanligvis var helt utenkelig for ham etter bare et par timers søvn), og “bare visste” at han måtte dra på den visningen på et hus vi hadde sett på finn. Det var et hus som var blitt beskrevet som en “perle ved sjøen”, men vi hadde slått det fra oss fordi det var en tredjedel så mye dyrere som vår daværende leilighet, altså helt urealistisk. Min kjære har i ettertid beskrevet det som at han kastet seg i bilen og kjørte ut til visningen i Asker nærmest som i transe.  Han følte at “noen” (mestere, guider eller andre) fortalte ham at han burde dra på den visningen, og at det var det som vekket ham.

Etter visningen sa eieren av huset til min kjære at han hadde gjort godt inntrykk på ham, så vi var så absolutt blant de aktuelle kandidatene. Flott – men det var jo altfor dyrt for oss. De kunne sikkert senke prisen litt, sa eieren. De hadde hatt huset i mange generasjoner, og var ikke så opptatt av pengene, men av å få “de rette folkene”. Det var jo supert, men gjorde det jo enda verre for oss å måtte avslå. Det var jo likevel helt urealistisk dyrt i vår situasjon.

I mellomtiden fikk jeg også se huset. Det ble en surrealistisk opplevelse: Et idyllisk hvitt trehus, med epletrær utenfor, en vakker hvit peis akkurat slik jeg likte, og vakre smårutete vinduer på nesten alle kanter av huset.

Og doble verandadører ut mot hagen med smårutete vinduer. Og rundt det ene epletreet og rosebuskene foran huset var det et hvitt stakittgjerde… Stedet var så stille at man kunne høre en knappenål falle – og det lå rett ved sjøen (vi måtte snu bilen på brygga ved siden av for å kjøre inn i oppkjørselen). Det var naboer i området, bare ingen i nærheten av oss. Vi så dem, men hørte dem ikke, og vice versa.

“Men du har ikke sett den beste delen enda, kom!, sa min kjære. Så tok han meg med ned i hagen. “Ser du det?” Gjennom en åpning i hekken var det der, havet. Stedet hadde sin egen strand, i hagen!

I tillegg var det et ekstra lite hus på eiendommen, rett nede ved stranden.

Vi sto der i mørket og kikket på stjernene, og på hverandre, og visste begge at vi ikke hadde råd til dette, at det var for godt til å være sant.

Men tenk å kunne bo her…helt i fred…med boltreplass, havet, og borte fra bråkete naboer...sukk. Vi måtte bare prøve å få det til, mente min kjære. Dette var for bra til å gi slipp på det, vi fikk heller bare finne en løsning. Vi var helt desperate, etter flere måneders leting mens vi levde kontinuerlig i en uutholdelig bosituasjon.

Eierene ønsket at vi skulle møte den eldste, mor i familien. Etter et hyggelig møte var vi kommet gjenneom nåløyet; det var oss de ville ha. På veien ut gikk det tusen tanker gjennom hodet, blant annet hvordan vi skulle klare å avslå etter alt dette. “Ja, også slår vi av på prisen, til … kr. Prisen er ikke så viktig for oss, vi vil ha de rette menneskene”. Summen de nevnte var akkurat litt under det leiligheten vår i Oslo kostet!

Slik gikk det altså til at vi havnet i et drømmehus med egen strand i hagen, når vi var blakke og alt så mørkt ut 🙂

Og brygga? Det er den samme brygga som jeg satt og dinglet med bena fra som liten, fant jeg senere ut 🙂

Det lille huset i hagen ble senere kontor for min kjære mens han skrev sin doktorgrad, og senere til mitt terapihus, slik det er i dag 🙂

Å drømme stort nok er det de fleste har vanskeligheter med når de skal manifestere, har jeg erfart.

Feilene de fleste gjør i manifestering er et innlegg jeg skal legge ut her senere denne uken!

Og det er nettopp når man står oppe i problemer og kaos, at man virkelig burde bruke manifestering 😉

O' jul med din familieglede - overlevelsesguide til å feire jul med familien Les mer Synkronitet: Alles vilje er den samme Les mer Re: Energien i gaver Les mer Å være sensitiv er det nye kule Les mer Hebbe 16 år! Hvordan kan man få en hund som lever lenge? Les mer Glitteret på innsiden Les mer Manifestering for de late Les mer Nyttt år og angstfremkallende blanke ark Les mer Fullmånemeditasjon Les mer Hode-epidemien Les mer Kjærlighet eller frykt Les mer Jakten på (turkise) paradis Les mer Ditt kjønn er ikke tilfeldig Les mer Super meditasjonsapp Les mer