Slik manifesterte vi drømmehjemmet midt i store utfordringer

Vi bodde i en fin, men liten lei­lighet i Oslo. Jeg var syk på denne tiden, og økonomien vår var elendig. Medisinene jeg bruk­te for å avgifte krop­pen var rådyre, og NAV var et eneste stort mareritt der de ikke anerk­jente at det gikk an å bli syk av kvikksølv (et av ver­dens giftig­ste tung­met­all!), så det jeg fikk av støtte dekket ikke engang et min­i­mum av det jeg trengte. Men vi var fornøyde med bost­edet vårt. Lei­ligheten var nyop­pus­set og i god stand selv om den var liten, og vi bodde rett ved Frogn­er­parken. Men den siste tiden hadde det beg­y­nt å bli vel mye hus­bråk og fes­t­ing i bygår­den, også utenom hel­gene. Styret hadde forsøkt å gjøre noe med det lenge, uten å lykkes. Vi var jo heldige som bodde øverst og ikke hadde noen naboer på vår ene side, tross alt.

Men så ble lei­ligheten under vår ren­overt slik at rommene ble fly­t­tet, og inn fly­t­tet det et kollek­tiv av stu­den­ter. De fes­tet — mye. Ukedager såv­el som i hel­gene. På denne tiden var jeg så syk at jeg sov store del­er av døgnet, så det var ingen ideell kom­bi­nasjon…

Vi beg­y­nte å snakke om å kan­skje fly­tte. Men vi var jo så glade i byen, og bodde så bra til, med abso­lutt alt vi ville i nærheten — park­er i mon­nevis, cafeer, alle mulige spe­sial­bu­tikker og mat­vare­bu­tikker med det beste utval­get i hele lan­det. Hvor skulle vi fly­tte til? Vi var blakke som kirkerot­ter, og vi hadde liten utsikt til noen bedre økono­mi fre­mover, med min helse.

Så beg­y­nte stu­den­tene under oss å være hjemme på dagtid, og dun­ket hardt med bøk­er og ting i noen hyller som tydeligvis lå opp under taket, alt­så rett opp mot oss. Jeg kunne bli vekket av svære dunk neden­fra flere ganger om dagen. Det ble uthold­elig. Vi måtte fly­tte.

Vi vis­ste at markedet var rådyrt, og at det fantes mye rart der ute, hadde vi selv erfart tidligere. Vi beg­y­nte å lete på finn.no, og ble mer og mer dys­tre til sinns for hver lei­lighet vi så i samme prisklasse som den vi hadde. Men vi måtte bort, det var uuthold­elig sånn vi hadde det.

Jeg husker det som en peri­ode preget av mye frykt, fortvilelse og eng­s­telse for fremti­den. Vi sjekket febril­sk finn.no hele tiden, og jeg husker at jeg ofte fant min kjære sovende oppå sin bær­bare pc i sen­gen, da hadde han lett helt frem til han sovnet. Et par måned­er gikk, og vi fant ingen løs­ning. Imens fort­sat­te bråket under. Vi ble mer og mer fortvilte.

Så fores­lo jeg en dag for min kjære at vi kan­skje kunne prøve å sette oss ned sam­men og forsøke å man­i­festere et hjem, siden ingent­ing vi gjorde hjalp likev­el, og alt kunne vel være verdt å prøve? Jeg hadde lest litt om man­i­fes­ter­ing og loven om tiltrekn­ing, “The Secret” og alt det der, og delt det med min bedre halvdel.

Så vi sat­te oss ned sam­men, og prøve å drømme helt fritt — slik jeg hadde lest at man skulle.

Så vi drømte:

Et eget hus uten naboer i nærheten hadde vært deilig. Men vi ville ikke bo på et guds­for­latt sted på lan­det, så vant til byens fasiliteter som vi var. En hage hadde vært deilig, et sted vi bare kunne være oss selv, kunne tulle rundt med vof­sen, og hvor jeg som var syk ikke alltid trengte å gjøre meg pre­sentabel før jeg gikk ut.

Fin natur i nærheten ville vi ha. Vi var enige om at vi ikke ha bare jorder eller sånn norsk tett skog­land­skap rundt oss. Vi ville ha litt pus­terom, og vi lik­te begge best løvtrær. Jeg hus­ket at det hadde vært mye av det der mine kusin­er og tante og onkel bodde under oppvek­sten min, på Landøya i Asker. Jeg hus­ket at jeg alltid lik­te så godt reisen ut dit, hvor vi så sjøen langs veien med en gang vi var ute av Oslo, og hvor det var så pent hele veien dit, i mot­set­ning til de tette mørke gransko­gene som omga oss på hjem­reisen til der jeg bodde i Fol­lo under oppvek­sten. Det var alltid så knall­grønt og vakkert på Landøya om som­meren. Jeg hadde også noen vage men gode min­ner fra det eneste stedet jeg selv hadde bodd ved sjøen, det ene året vi bodde på Blak­stad i Asker da jeg var i fem år. Jeg hus­ket at vi hadde syk­let ned til bryg­ga og sit­tet og din­glet med bena der.

Jeg lik­te veldig godt sånne typiske norske hvite som­mer­ak­tige tre­hus som det finnes mange av på sør­lan­det. Og så ville jeg ha vin­duer på mange sider av huset, jeg hadde en hat mot kjipe lei­ligheter med bare et stakkars vin­du i enden av en lang stue og så videre. Min drøm var doble veran­dadør­er med smårutete vin­duer ut mot en hage, slik jeg hadde sett i mange filmer og blad­er. Stakittg­jerde måtte vi også skrive ned, og hum­ret mens vi gjorde det, som var så tøffe og drømte så vilt.

Og så var vi begge så glad i sjøen…men det var vel litt vel ure­al­is­tisk? Nei, vi skulle jo drømme fritt, det var jo poenget, så vi skrev ned det også. Ved sjøen er jo der det er minst bjørke­pollen om våren (utenom på fjel­let), og jeg ble jo for­fer­delig dårlig av pol­lenal­ler­gi om våren på denne tiden, så vi ble enige om i alle fall forsøke å få et sted i nærheten av sjøen.

Bolig ved sjøen? Er du gal! Det er de aller dyreste ste­dene man kan bo i hele dette lan­det det, Leila”. Mam­ma forsøk­te å dra meg ned på jor­da. Så fort­sat­te hun med en his­to­rie om en ny pris­reko­rd i Bærum det hadde stått om i avisen, og nevnte den uvirke­lige sum­men. For deretter å råde meg til å heller finne noe mer real­is­tisk ut i fra våre økonomiske oms­tendigheter, og nevte et par sted­er som alle gjorde at magen min kringet seg for­di jeg ikke lik­te noen av dem.

Så gjorde vi som jeg hadde lest og hørt om man­i­fes­ter­ing: Vi ga slipp på det, over­lot det til uni­ver­set og prøvde å glemme det — mens vi gjorde vårt beste for å lete videre. Det var fort­satt masse frykt knyt­tet til å finne et nytt hjem, men denne lille tankeleken hadde i alle fall vært et mor­somt avbrekk. Det skadet jo ikke å drømme litt.

Vi dro på noen vis­ninger, den ene verre enn den andre, og likev­el var de for dyre for oss.

En fredag kveld var min bedre halvdel ute og tok noen øl med kam­er­ater. Det ble en bra kveld, så han kom hjem først utpå mor­genkvis­ten for å legge seg. I 8‑tiden om mor­ge­nen våknet han plut­selig (som van­ligvis var helt utenke­lig for ham etter bare et par timers søvn), og “bare vis­ste” at han måtte dra på den vis­nin­gen på et hus vi hadde sett på finn. Det var et hus som var blitt beskrevet som en “per­le ved sjøen”, men vi hadde slått det fra oss for­di det var en tred­jedel så mye dyrere som vår daværende lei­lighet, alt­så helt ure­al­is­tisk. Min kjære har i etter­tid beskrevet det som at han kastet seg i bilen og kjørte ut til vis­nin­gen i Asker nærmest som i transe.  Han følte at “noen” (mestere, guider eller andre) for­t­alte ham at han burde dra på den vis­nin­gen, og at det var det som vekket ham.

Etter vis­nin­gen sa eieren av huset til min kjære at han hadde gjort godt inntrykk på ham, så vi var så abso­lutt blant de aktuelle kan­di­datene. Flott — men det var jo alt­for dyrt for oss. De kunne sikkert senke prisen litt, sa eieren. De hadde hatt huset i mange gen­erasjon­er, og var ikke så opp­tatt av pen­gene, men av å få “de rette folkene”. Det var jo supert, men gjorde det jo enda verre for oss å måtte avs­lå. Det var jo likev­el helt ure­al­is­tisk dyrt i vår situ­asjon.

I mel­lomti­den fikk jeg også se huset. Det ble en sur­re­al­is­tisk opplevelse: Et idyl­lisk hvitt tre­hus, med epletrær uten­for, en vakker hvit peis akku­rat slik jeg lik­te, og vakre smårutete vin­duer på nesten alle kan­ter av huset.

562244_307654159303040_521546831_n

Og doble veran­dadør­er ut mot hagen med smårutete vin­duer. Og rundt det ene eple­treet og rose­buskene foran huset var det et hvitt stakittg­jerde… Stedet var så stille at man kunne høre en knap­penål falle — og det lå rett ved sjøen (vi måtte snu bilen på bryg­ga ved siden av for å kjøre inn i opp­kjørse­len). Det var naboer i området, bare ingen i nærheten av oss. Vi så dem, men hørte dem ikke, og vice ver­sa.

Men du har ikke sett den beste delen enda, kom!, sa min kjære. Så tok han meg med ned i hagen. “Ser du det?” Gjen­nom en åpn­ing i hekken var det der, havet. Stedet hadde sin egen strand, i hagen!

578854_307652219303234_1877154834_n

I til­legg var det et ekstra lite hus på eien­dom­men, rett nede ved stran­den.

Vi sto der i mør­ket og kikket på stjernene, og på hveran­dre, og vis­ste begge at vi ikke hadde råd til dette, at det var for godt til å være sant.

462277_305798189488637_1041895830_o

Men tenk å kunne bo her…helt i fred…med boltre­plass, havet, og borte fra bråkete naboer...sukk. Vi måtte bare prøve å få det til, mente min kjære. Dette var for bra til å gi slipp på det, vi fikk heller bare finne en løs­ning. Vi var helt des­per­ate, etter flere måned­ers let­ing mens vi levde kon­tin­uerlig i en uuthold­elig bosi­tu­asjon.

Eierene øns­ket at vi skulle møte den eld­ste, mor i fam­i­lien. Etter et hyggelig møte var vi kom­met gjen­neom nåløyet; det var oss de ville ha. På veien ut gikk det tusen tanker gjen­nom hodet, blant annet hvor­dan vi skulle klare å avs­lå etter alt dette. “Ja, også slår vi av på prisen, til … kr. Prisen er ikke så vik­tig for oss, vi vil ha de rette men­neskene”. Sum­men de nevnte var akku­rat litt under det lei­ligheten vår i Oslo kostet!

Slik gikk det alt­så til at vi havnet i et drøm­me­hus med egen strand i hagen, når vi var blakke og alt så mørkt ut 🙂

318291_307650632636726_1276311598_n

Og bryg­ga? Det er den samme bryg­ga som jeg satt og din­glet med bena fra som liten, fant jeg senere ut 🙂

Det lille huset i hagen ble senere kon­tor for min kjære mens han skrev sin dok­tor­grad, og senere til mitt ter­api­hus, slik det er i dag 🙂

679973_400677373334051_1150059562_o

Å drømme stort nok er det de fleste har vanske­ligheter med når de skal man­i­festere, har jeg erfart.

Fei­lene de fleste gjør i man­i­fes­ter­ing er et inn­legg jeg skal legge ut her senere denne uken!

Og det er net­topp når man står oppe i prob­le­mer og kaos, at man virke­lig burde bruke man­i­fes­ter­ing 😉

DSC8635″ width=“2560” height=“1709” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Hebbe 16 år! Hvor­dan kan man få en hund som lever lenge? Les mer Glit­teret på innsi­d­en Les mer Man­i­fes­ter­ing for de late Les mer Nyttt år og angst­fremkallende blanke ark Les mer Fullmånemed­i­tasjon Les mer Hode-epi­demien Les mer Kjærlighet eller frykt Les mer Jak­ten på (turkise) par­adis Les mer Ditt kjønn er ikke til­feldig Les mer IMG_8622″ width=“3712” height=“3000” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Super med­i­tasjon­sapp Les mer La de slippe til Les mer IMG_8468 (2)” width=“3000” height=“3676” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Every love sto­ry Les mer Stein­bukken Les mer IMG_8396″ width=“4000” height=“3000” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Så var 2016 her Les mer IMG_1882″ width=“640” height=“640” data-parallax=“off” class=“rev-slidebg” data-no-reti­na> Energien i gaver Les mer Men­neskeskjeb­n­er Les mer


2 thoughts on “Slik manifesterte vi drømmehjemmet midt i store utfordringer”

    • Så hyggelig å høre Kirsti 🙂
      Det er noen år siden nå, men det er en god his­to­rie om man­i­fes­ter­ing som fort­satt er aktuell for­di den er virke­lig. Jeg ønsker deg også virke­lig­gjøring av alt det du drøm­mer om 🙂

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *