The road less traveled
Nå er det virkelig vår! Det er lysere ute, vi kan gå med lettere klær og sko, og det er lettere å komme seg frem overalt nå som isen og snøen er borte…eller, det vil si – jeg trodde i alle fall at vinterføret var borte…
Jeg har en idyllisk favoritttursti som går langs sjøen, og i dag gledet jeg meg til å gå den igjen etter å ha vært borte noen dager. Det er sikkert bart og fint der nå, tenkte jeg…
Slik så det ut der i dag:
Det var superglatt der, og det tok uendelig lang tid å ta seg fram bortover isen (det enda var glattere enn bildet viser), og brodder var selvsagt lagt hjemme («det er jo vår nå!» = famous last words…). I tillegg var det skyggefullt og kaldt der, i motsetning til vårstemningen og varmen ute ellers.
Den idylliske, avslappende turen jeg hadde sett for meg i vårsolen tok tre ganger så lang tid som normalt, og ble en kavete og strevsom opplevelse. Men så kom det plutselig en idè før tilbakeveien…
Hva om vi prøver å gå 3 meter lenger nedenfor – langs sjøen?
Suksess! Turprosjektet som egentlig startet som en dårlig ide, ble istedet til årets første gåtur langs stranden – o lykke!
Dette minte meg om en venn som nylig sto i et dilemma. Det var virkelig helt umulig å velge mellom de ulike alternativene. Hodet ble vridd rundt, hvert alternativ ble sett på fra flere vinkler, men likevel syntes det helt umulig for ham å velge. Det var liksom en eller annen liten feil med alle alternativene. Det hele måtte bare legges på is.
Så kom meldingen, noen timer etterpå: løsningen var funnet – men i en helt annen kategori enn alternativene tidligere på dagen! En kategori som han av ulike grunner ikke tenkte på som aktuell aller først. Eureka!
Litt sånn som mitt forsøk på problemløsning der jeg kavet meg bortover isen «Skal jeg snu, og gå hjem og ta på brodder, eller skal jeg holde ut og forsette å kave meg frem bortover her?» Og ingen av delene virket særlig fristende. Inntil jeg kom på å utvide horisonten min med tre meter…
Problemet når vi står i en fastlåst situasjon er ofte nettopp det – at vi er så fastlåst i våre meninger eller hva vi tror at er mulig å oppnå.
Derfor er mitt aller viktigste råd når man skal ta valg i fastlåste situasjoner dette: ta et steg tilbake, og forsøk å bli så NØYTRAL til situasjonen som du bare klarer.
Problemet når vi er i situasjoner der vi virkelig vil få til en endring, er at vi som regel har så mange følelser knyttet til denne endringen og de mulige utfallene av den.
Men følelsene gjør også at vi ikke ser helt klart i den situasjonen vi står i, og sikten vår blir tåkete og uklar. Å se klart er den beste forutsetningen for å kunne ta gode valg!
Og for å klare det, er du nødt til å stille deg nøytral til utfallet av dilemmaet.
Ofte kan vi ha ganske bestemte meninger nettopp på de områdene av livet hvor vi står litt fast. Når valgene er basert på bestemte eller skråsikre meninger, så roper det litt varsko i mine øyne.
Når vi er skråsikre, og kjenner at «slik må det være/slik må jeg gjøre, fordi…..»(slik er det bare/sånn gjør et godt menneske/man må stille opp for hverandre/etc /etc) – så kan det være lurt å ta de utsagnene, og vri litt forsiktig på de, og spørre seg selv:
– MÅ det være sånn?
– Kan det finnes andre måter å gjøre dette på som også er gode, og som jeg ikke ser akkurat nå?
Det gode (enten det er vår intuisjon, universet, Gud, våre veiledere eller vårt høyste selv) har nemlig alltid flere alternativer og muligheter, og er aldri, aldri skråsikkert…
Kjenn litt på det, og la det være en liten stemme i deg som sier «stopp litt!», neste gang du er skråsikker på noe.
Ta et steg tilbake, forsøk å være nøytral, så du kan se klarere. Om du så må legge det hele på is en stund, så gjør heller det.
Og når du tar ett steg tilbake – eller ser tre meter unna der du står – så kanskje du finner solskinn og en lettere vei, du også.
God helg!
