Vårens vakreste velduft – Viola Odorata

Jeg må le litt av at jeg har skrevet så mye om blomster her på bloggen i det siste. Plutselig husket jeg nemlig hvordan det var da jeg selv var yngre, og syntes at de voksne var utrolige teite når de var så opptatte av blomster, haha! Spesielt en tur på Liseberg med mamma, tante, kusine og jeg, hvor de to damene gikk gjennom hele det spennende tivoliet og snakket nesten bare om blomstene de så – på tivoli?! Helt uforståelig for meg. Jeg tenkte at de måtte være noen rare skapninger fra en annen, fremmed planet.

Og nå har jeg tydeligvis blitt en sånn kjedelig voksen dame fra en annen planet selv, som er fryktelig opptatt av blomster – i alle fall å dømme ut fra de siste innleggene her inne. Men det har ikke alltid vært slik.

Den første våren etter at jeg hadde flyttet ut hit på landet, gikk jeg rundt i denne svære hagen som vi nyinnflyttede bymennesker uten grønne fingre ikke ante hva vi skulle gjøre med, og kikket på det som tilsynelatende var en halvdød gressplen etter vinteren. Det så ikke ut til å være mye liv der, og jeg kastet noen blikk på plenen før jeg gikk videre – nesten. Hadde det ikke vært for en blogg jeg hadde lest.

For vi moderne mennesker må tydeligvis lære om naturen fra det store internettet. På grunn av dette innlegget til Glamourbibliotekaren la jeg nemlig merke til noen bittesmå, fiolette tuster der nede i gresset. Vårens skjønneste lille hemmelighet, der den gjemmer seg nede blant gresstråene og strekker seg noen centimeter opp fra bakken, duftfiolen! Eller marsfiol, “Sweet violet” på engelsk og viola odorata på latin. Jeg plukket opp en, duftet på den, og ble hensatt til himmelen…sukk!

Helt fantastisk duft, og det fra en bare to-tre centimeters skapning? For de er virkelig små skatter.

Siden dette har duftfiolens ankomst tidlig om våren blitt noe jeg gleder meg til hver eneste år når vinteren går mot slutten. Og når de har kommet, plukker jeg inn et par, setter de i i bittesmå minivaser, og blir helt beruset av den skjønne duften.

Først etter denne oppdagelsen forsto jeg den enorme fascinasjonen for fioler fra gammelt av som jeg har sett på reiser i Italia og Frankrike, i alt fra parfymer og såper, til pastiller, drops og iskrem (Fioliskrem, anyone? I Provence smakte jeg det!). Nå forstår jeg det. Duftfioler er rett og slett en liten bit av himmelen på jorden.

Så jeg ble nysgjerrig på parfymer som duftet fiol, og oppdaget at det fantes visst hundrevis. Men dessverre kan ingen måle seg med originalen, i alle fall av de jeg har prøvd.

Så om du er heldig, kan du kanskje fortsatt finne et par duftfioler i en skogkant, utenfor en hage eller liknende på vandringstur ute, og dufte en liten bit av himmelen, du også?

Salatinspirasjon:

Ribboned Asparagus and Zucchini Salad with Violets, fra* http://www.nourishtheroots.com/2011/05/ribboned-asparagus-and-zucchini-salad.html